Ett år er gått siden Mona Grønstad og Morten Gran ryddet bort andre sosiale kunst-engasjement, og satset fulltid som kunstnere. Nå har de laget bilder sammen til sin første fellesutstilling.
May-Britt Bjørlo Henriksen
Nordisk Poesifestival starter på Hamar torsdag 9. mars. I løpet av festivalen skjer det mye rundt om i byen i de påfølgende dagene. Lørdag 11. mars åpner poesifestivalens kunstneriske leder, Kjersti Bronken Senderud, Galleri EKGs poesifestival-utstilling med opplesning fra sin siste bok, lyrikksamlingen Min vrengte kimono utgitt nå i 2023.
Mona Grønstad og Morten Gran er Galleri EKGs poesifestival-kunstnere. Mona Grønstad vil også vise noen av sine akvareller og tegninger, mens Morten Gran i tillegg til fellesbildene viser noen av sine skulpturer i tre.
Uvant kombinasjon
Tresnitt har vært en del av begges kunstnerskap i mange år. Det spesielle med denne utstillingen er at dette er første gang de arbeider på hverandres bilder. Ikke bare samarbeider de om å lage tresnitt, men kombinasjonen akvarell og tresnitt gir en spesiell atmosfære i noen av bildene.
- Vi fant ut at vi ville prøve å lage tresnitt sammen. Tresnitt etter Edvard Munchs metode, hvor man skjærer ut og setter sammen treplatene etter en puslespill-tanke, sier Grønstad.
Det å arbeide frem disse bildene har vært en interessant opplevelse for kunstnerparet som til daglig røkter hver sin kunstnerkarriere, når de ikke arrangerer også den årlige kunstfestivalen KunstaRena på Rena.
Kunstnerparet som til daglig bor både på Rena og i Ski, har menneskets forhold til dyr, og hvordan vi forholder oss til naturen, som tema for utstillingen i Galleri EKG.
- Å få en mulighet til å jobbe heltid med kunst, uten å måtte bryte av for å planlegge undervisning i neste uke er veldig fint. Det at vi nå kan drive med kunst på heltid, og at vi kan vise vår profesjonalitet i arbeidet, gjør at vi også lettere kan arbeide fram en rød tråd i bildene, sier Grønstad.
Sitter i ryggmargen
- Dette forholdet til naturen sitter i ryggmargen vår. Kanskje blir den magien som oppstår mellom mennesket og natur mer og mer tydelig etter hvert som årene går, sier Grønstad.
Grønstad synes at skulpturene til Morten Gran passer veldig bra som kommentarer til akvarellene sine. At de blir en videreføring uten at de blir helt like.
Det var et essay i Morgenbladet (nr 48/2022) av professor i filosofi ved Universitetet i Oslo, Arne Johan Vetlesen, som inspirerte til videre refleksjon rundt temaet i det arbeidet de allerede hadde startet med til utstillingen.
- Når man jobber med kunst på denne måten er man veldig vár for ting som skjer rundt en. Plutselig fikk vi se en artikkel om at på Rena er det ei elv som renner gjennom området til forsvaret,Ygla, den ligger rett ved siden av flyplassen. Der fins det fisk og levende vesener, sier Grønstad.
Rundt en slik flyplass har det nå kommet regler om at det skal være en sone fri for bl.a. elver, og forsvaret setter hardt mot hardt og sier at det skal flytte elva.
- Lokalt er det en liten naturkatastrofe. Hva skje med fisk og andre levende vesen, det synes vi er interessant. Men det er ingen politisk protest vi lager, sier Grønstad
Færre ville dyr
- Det er de ville dyrene som gjør oss til mennesker. Vi tror jo det er så mange ville dyr i verden, sier Gran.
I prosessen med bildene til utstillinga oppdaget de det at det ikke stemmer.
- Det er under seks prosent av biomassen på jorda som er vill. 60% av dyrene bruker vi mennesker som husdyr. Det vi er opptatt av i denne sammenhengen er den lille prosenten som får disse møtene med villdyrene. Dyrene blir på en måte litt mennesker når vi ser på dem. Ofte når vi ser på dem har de menneskelige trekk, sier han.
Et sitat fra Vetlesens essay i Morgenbladet (48/2023) som Gran og Grønstad bet seg merke i, og har jobbet med i prosessen, er; «... de dyrene som fremfor alt gjør oss til mennesker er de som har levd uten nevneverdig kontakt med oss, og uten behov for oss».
Både Mona Grønstad og Morten Gran har hatt utstilling i Galleri EKG tidligere.
Vi flytter nettbutikken til en ny leverandør. Dette vil påføre oss en del utfordringer da vi må jobbe med to nettbutkker paradelt. Sikkerhetsmessig grunner har vi blitt anbefalt å legge alle bildene på nytt. Det påfører oss ekstra arbeid og kundene må "pendle" mellom to nettbutikker. Men vi garanterer at løsningen blir enda bedre enn den vi har i dag og alle våre kunstnere kan bare glede seg. Har dere spørsmål angående flytting av nettbutikk eller andre ting - ta kontakt med galleriet tlf. 400 43 251 eller pirjo@galleriekg.no
F.o.m. 1 mars presanteres alle nyeste verk og utstillinger i www.galleriekg.com - så ta en titt.
Patrick Huse, multimedia kunstner med de arktiske nordområdene og urfolk som interessefelt, samtaler med May-Britt Bjørlo Henriksen (skribent) om landskap, kunst, verdier og samfunn.
Med en antropologisk tilnærming har Huse reist og bodd på nordkalotten, Grønland, Island, Canada og Russland. Her har han arbeidet med analyser av begreper og fenomener, blitt kjent med tradisjoner og levesett, og nærmet seg urfolksamfunn med en antropologs øyne.
På 90-tallet startet han prosjektet “Rethinking Landscape”, en trilogi kalt “Nordic Landscape”, “Rift” og “Penetration”. Alle lagret for ettertiden i form av bøker. Han har søkt kunnskap og inspirasjon i møtet med de arktiske urbefolkningene i de nevnte områdene. Ved å leve i disse samfunnene i perioder, har verdiene og synet på landskap og samfunn utviklet seg. Senere har flere prosjekter utviklet seg. Han har også arbeidet sammen med, og stilt ut sine arbeider i museer de samme stedene. Mange av prosjektene har resultert i bøker hvor han bl.a. har samarbeidet med en rekke kjente akademikere som befatter seg med Arktiske spørsmål.
Blant de mange spørsmål er hva kan vi lære fra disse animistiske samfunnene? Er det noe i deres tradisjoner og levesett som har overføringsverdi til moderne vestlige samfunn, som sliter med å håndtere klimakrise, miljøkrise og en verden som i løpet av få år kan oppleve enda flere og enda større katastrofale sammenbrudd. Hva betyr deres tankesett og kunnskap om natur, samfunn og landskap for dem, for oss eller for kunsten Huse lager. Har det en sammenheng med det Huse presenterer?
Når man bor i disse arktiske samfunnene, er det en nødvendighet å opprettholde kunnskap og respekt for omgivelsene. Fortrolighet til landskapet og livet i naturen er en selvfølgelighet. Er det mulig for oss å gjenbygge relasjonen til det landskapet vi lever i?
Kanskje er det noen av disse spørsmålene som kommer opp i samtalen med Huse, kanskje er det andre tanker som kommer opp. På tampen av året 2022, merkes klimaendringene mange steder, også her, men det er i disse områdene at tilstanden er mest ekstrem.
I utstillingen Land Works viser Huse tresnitt med motiver fra fjellheimen.
Patrick Huse (f.1948) er en norsk maler og multimediakunstner. Han studerte landskapskunst og konseptualisme på slutten av 1970-tallet og begynnelsen av 1980-tallet. Arbeidene hans inkluderer teknikker som maling, tegning, fotografi, video, veggbasert tekstmateriale og gjenstander. (http://patrick-huse.org/) Patrick Huse er representert i samlinger til Nasjonalmuseet, Lillehammer kunstmuseum, Henie Onstad Kunstsenter, Reykjavik Art Museum- Island og Pori Art Museum i Finland. Han har hatt større museumsutstillinger i Canada, USA, Norge, Sverige, Finland, Island og Russland.
Skogen fascinerer henne. Tresnittene hun stiller ut viser utsnitt. Av trærne. Av røttene.
Grenene. Detaljer eller silhuetter. Noe i enkle grafiske blad, andre bilder sydd sammen av et
helt opplag av grafiske trykk.
May-Britt Bjørlo Henriksen
mb@ordogbilde.no
Det er ikke første gangen vi får se grafiske trykk sydd sammen fra Marianne Boberg.
Marianne Boberg forteller at hun er litt opphengt i titler. Utstillingens navn, Et sted en sti, er basert
på navnet til et tresnitt som hun lagde for over tjue år siden, som hun synes passer til denne
utstillingen i Galleri EKG.
Observasjoner og inntrykk fra vandringer i skogen. De mange stier, og mange steder i skogen
gjorde at hun tenkte at akkurat den tittelen var brukbar. Hun har også med et par løse trykk som
heter nettopp det.
- Jeg tenker at det er på vei til et sted som du kanskje ikke helt vet hva er. De fleste i Norge har et
forhold til å gå tur i skogen på stier. De vil da kanskje tenke sine egne tanker rundt tittelen, sier
Marianne Boberg.
Boberg leste et sted at på et lønnetre er det ingen blad som er helt identiske. Det fikk henne til å
reflektere.
- Egentlig har vi mye å lære som mennesker ved å observere ting ute i naturen. Trestammer og
grener. De kraftigste grenene mot sør. Du vil aldri finne to grantrær som er helt like, det er
interessant og fascinerende. Gir en observasjonsrikdom. Jeg opplever at vi i vesten er på vei inn i
en kultur som er veldig ensrettende. Vi har mye hente på å vende oss mot naturen for å se
mangfoldet.
Boberg har ofte jobbet med andre grafiske teknikker, som koldnål. Derfor er det ekstra gledelig å få
se henne i fri utfoldelse med tresnitt.
Store sydde flater
- I mai i fjor var første gang jeg fikk muligheten til å arbeide med tresnitt igjen. Jeg fikk artist
residency hos Patrick Huse på Skåbu.
For å kunne jobbe med tresnitt er det viktig for Boberg å arbeide på et sted hvor hun kan få god
oversikt. Hvor hun kan spre arbeidet utover og se hvordan det kan bli. Det kunne hun i løpet av
residens-perioden, og resultatet er overveldende. Med bilder hvor det største, Tidskapsler, måler
167 x 163 cm.
De store bildene er nærmest en kontradiksjon. På et vis gir de ved sin harmoni, og repetitive
mønstre, et uttrykk som formidler ro og harmoni, samtidig som de tar rommet, med en intensitet
som nesten skyver de mindre bladene til side. Heldigvis, står også de stødig, og fortjener sin plass
i utstillingen.
- Jeg har tidligere vært opptatt av inntrykk av naturen: Hadde en utstilling for to år siden på
Kunstverket hvor det var mye trær og skog. Med tematisk utgangspunkt i skog og trær er det
veldig nærliggende å benytte tresnitt som uttrykksform.
I sine verker bruker hun variasjonsrikdommen. Hun snur og vender på ting, og bruker kaoset i
naturen som utgangspunkt for å lage en orden. For å lage mønstre og sette sammen ting. Ikke
direkte etterligning, men ser hvordan strukturer og mønstre danner seg i naturen. Inntrykkene må
oversettes til en teknikk, i dette tilfelle tresnitt, det innebærer alltid en forenkling og abstrahering.
- Det interesserer meg å se hvordan naturens mønstre og vekstformer stadig gjentar seg og
varieres, og hvordan jeg kan anvende det som prinsipp for mitt eget arbeide. Jeg søker å
vektlegge det organiske, abstrahere og bearbeide det til et grafisk uttrykk, sier Boberg.
Som grafiker har de fleste en klar idé om hva man mener med et grafisk uttrykk. Det vil si at
billedflaten konstrueres av avgrensede områder med farge og områder uten farge. Å arbeide med
tresnitt kan beskrives som en prosess der man graver, eller rettere skjærer fram lys i billedflaten.
Fysiske spor
Jeg tenker på det organisk, som noe som skal leve.
Nesten daglig går hun tur i skogen og nesten like ofte oppdager hun noe å undre seg over;
hvordan røttene sprer seg i skogbunnen, mønsteret i en trestamme eller grenverket til et tre, hun
forteller at hun forundres over variasjonsfloret som eksisterer i skogen, frodigheten og kaoset som
gror der.
Forskning bringer stadig fram mer kunnskap om hvilket artsmangfold som eksisterer i naturen, og
verdien av å opprettholde og bevare områder med uberørt natur. Det er et kunnskapsfelt hun med
sitt arbeide søker å understøtte.
- Det er det fysiske og sansbare ved grafikkfaget som tiltrekker meg; kontakten med de ulike
materialene, verktøyet og papiret, og på hvilken måte de ulike ledd i prosessen er med på å prege
resultatet.
De fysiske sporene som skjæres inn i en treplate vil etterlate et mer eller mindre tydelig preg i
papiret avhengig av hvor hardt trykk man har på pressa. Dette preget, eller relieffet vil vises
tydeligere på papirets bakside der de framstår som svake skygger eller ujevnheter.
Det er flere faktorer som spiller med i prosessen, betingelsene som ligger i materialet, hvilken
håndkraft man bruker, hvordan man skjærer, hvor mye sverte som som valses på plata og
kvaliteten på papiret. Alt bidrar til å prege det endelige resultatet.
- Grafikkfaget byr på rike muligheter til å variere med ulike kombinasjoner av farger og trykkplater.
Det er hvordan platen blir bearbeidet som er avgjørende for hva som skal komme over på papiret.
Innlands-kunstnerne med Mjøsa i sitt hjerte viser utstillingene Lost Horizons/Recreations som åpner lørdag 3. september i Galleri EKG på Hamar.
May-Britt Bjørlo Henriksen
mb@galleriekg.no
– Vi lager helt forskjellige bilder, men i denne utstillinga har vi tenkt å kombinere dem ved å dele utstillingsrommene, sier Maria Natalie Skjeset.
Temaet hun har jobbet med gjenspeiles i navnet hun har satt på utstillingen sin. Recreations.
– Alle elementene i bildene er fotografert ute på tur. Om det er fra Mjøsa, eller en tur til Stockholm, så er tanken med tittelen er at det er en rekreasjon å komme seg bort fra hverdagen, men det også er noe som blir kreert, til og med re-kreert, sier hun.
Skjeset arbeider med fotografier og skaper digitale collager gjennom nye måter å sette sammen bildene på. Hovedsaklig fotobasert digital grafikk (d.g.a.)
– Når jeg sitter og jobber med bildene etter at jeg har vært ute, så er det en rekreasjon for meg. Noe som gjør at jeg kan glemme verden litt. Samtidig som jeg kan skape noe nytt, ved å sette sammen elementene til et nytt bilde, sier Skjeset.
Farger, flater og form er viktig når Skjeset skaper sine billeder.
– Jeg liker å bruke fotografier av ting fra virkeligheten, som så blir skapt i mitt bilde igjen. Det blir en slags gjenbruk av materiale, hvor jeg løsriver elementer fra det som faktisk var, sier hun.
Ofte er det følelser som dukker opp hos Skjeset når hun fotograferer hun ønsker å formidle, selv om at hun når hun kommer tilbake til datamaskinen endrer og kutter opp det opprinnelige fotografiet, og hun setter det sammen med nye farger, i en ny form skapt av den sinnstemningen hun ønsker å formidle.
Geir Brohjem er i en prosess hvor han prøver å redefinere sin tilnærming til maleriet, eller motivet. Tittelen Lost Horizons henspiller på at det fremdeles er horisonter han arbeider med fortsatt. I lang tid har han vært opptatt av det nærmest fotografiske landskapsmaleriet. I denne utstillingen nærmer han seg temaet med breiere pensel, og et røffere uttrykk.
– Jeg prøver å se litt annet, redefinere litt. Se nærmere. I utgangspunktet så jeg for meg at jeg i bildene skulle ta en titt inn i skauen, sier Geir Brohjem.
Det høres på ham ut som om det slett ikke har blitt slik han tenkte seg det, og at dragningen mot horisontene er der.
– Det er horisonter jeg jobber med fortsatt, men de ble litt brutt. Jeg jobbet i starten med foto som utgangspunkt, men endte med å lage skisser i akvarell, kull og tusj. Uten å gå tilbake til fotoet. Det gjorde jeg for å finne et annet ståsted. Når du forholder deg til en skisse er det helt annen info som ligger der. Det roter til i forhold til det detaljerte landskapsbildet. Det gir litt forskyvning i forhold til hvordan jeg forholder meg til det konkrete landskapet. Blir en måte å redefinere det på, sier han.
Slikt sett er han kanskje ikke så langt fra Skjesets tilnærming, selv om uttrykk og motiv er vidt forskjellig.
– Jeg jobber på atelier nå, og jeg så for meg at jeg skulle jobbe med bildene helt fram til åpningen. At ferdigstillelsen kunne være like viktig for meg som for publikum, og at at alt ikke må være ferdig ved åpningen. Jeg ville vise at man kan stanse arbeidet, og sette sluttstrek nesten på galleriveggen. Jeg har malt veldig mye i det siste, så jeg ligger veldig godt an, så slik blir det allikevel ikke, sier Brohjem.
I starten tenkte Brohjem at Skjeset er en utpreget estetiker. Perfeksjonistsk.
– Da tenkte jeg at; hun står for det estetiske, og så kan jeg herje litt. Derfor har jeg malt med litt breiere pensel. Blir fire-fem småformater, men i hovedsak bilder på 1x1 meter. Blir litt mer bang, sier han.
Dine, såvel som hennes erfaringer og minner i kombinasjon med din persepsjon, åpner døra til festspillkunstner Anita Tjemslands billedunivers.
May-Britt Bjørlo Henriksen
Stavanger-kunstneren Anita Tjemsland har ikke stilt ut på Hamar før, men gleder seg veldig til å få vist maleriene og pleksi-trykkene sine til et nytt publikum i utstillingen: DEN skogen, DEN byen.
– Jeg besøkte Hamar for ett år siden, og synes det var hyggelig å få forespørselen om å stille ut, sier Anita Tjemsland.
Tjemsland er et relativt ubeskrevet blad for publikum på Østlandet, med bare noen få utstillinger, og ingen i Innlandet, men er vel etablert med et stort publikum på Vestlandet.
Hun har fått utstillingsstøtte både fra Sola kommune og Stavanger kommune til denne utstillingen.
Lekende
– Det som er så fint denne gang. Jeg slipper meg litt mer løs. Før har jeg vært veldig opptatt av forenkling og perfeksjon. At det skal være stramt, enkelt og orden i kaoset. Gjerne litt større by-motiv. Nå gjør jeg akkurat slik jeg har lyst til. Jeg lar intuisjonen følge flyten. Det blir ikke så verbalt. Jeg går veldig inn i billedspråket, sier hun.
I måten hun snakker om dem på kan man formelig merke gleden og spenningen hun har knyttet til det å få vist disse bildene.
– Forskjellen nå, er at jeg gleder meg. Jeg har lekt meg mye mer. Jeg kommer med malerier, akryl på lerret og silketrykk, begge deler helt nytt for meg, men også pleksi-trykk, hvor jeg lager motivene på plastplater. Bymotiv. Motiv som jeg har sett når jeg har vært ute og reist. Laget med den persepsjon man har når man er ute og reiser, og tar inntrykkene med hjem til atelieret. Man får en indirekte opplevelse da, sier Tjemsland.
Ved å fjerne alt som er ikke-essensielt gjør at bildet dette resulterer i blir å betrakte som et fastfrosset faktum, en plantegning over et bestemt sted på en bestemt tid, mens det som diktes inn i bildets tolkningsrom utgjør en prosess som fortsetter så lenge bildet betraktes eller erindres. Det gir Tjemslands pleksi-trykk en intensitet som man kan finne overraskende i motivenes forenklede visualitet.
– Det jeg observerer og sanser i mine omgivelser, motivene er alltid ute. Jeg er veldig opptatt av litteratur, poesi og film. Når det gjelder maleriet, så er det minne og erfaring som tas med når jeg jobber abstrakt. Å jobbe abstrakt er sjukt vanskelig. Det kan se ut som ting, eller noe, menneske, folk ser forskjellige ting i bilder, sier hun.
Pandemien påvirker åpenbart hvordan Tjemsland arbeider.
– Når det gjelder det menneskeskapte kaoset så skjer det. Men når det gjelder pandemien så har det falt mer til ro. Skogen er skremmende. Jeg har alltid syntes den har vært truende. Da vi bodde midt i Oslo var bylydene veldig trygge og gode. Ting har forflyttet seg litt. Byen kommer alltid til å tiltrekke meg. Det kaoset og det menneskeskapte. Hadde en periode hvor jeg skulle teste ut hvordan det var å lage skog. Jeg fikk en utfordring fra Hå gamle prestegård om å lage bilder med skog fra Jæren. Da endte jeg med å dra til Warsawa og gå i en av parkene der, sier Tjemsland.
Frihet i nytt publikum
– På atelieret forenkler jeg, blander og tegner inn ting som ikke var der. Jeg jobber fortsatt med det, men tar minnet med meg. Her er det både abstrakt og og ikke. Akkurat nå vet jeg ikke helt hva jeg driver med. Jeg kommer til galleriet på Hamar med et kaos. Jeg har nærmere 30 bilder med meg, sier hun.
– Som kunstner kan man kontrollere veldig når man skal lage ei utstilling, man kan lage et gallerirom og planlegge på forhånd og ta det hele veldig alvorlig, sier Tjemsland.
Denne gangen lar hun det være litt mer åpent. Hun har vært der og tatt foto av galleriet, men har ikke laget et gallerirom.
– Dette er gøy. Ikke så veldig høytidelig. Når jeg stiller ut i Hamar, vet jeg hvem jeg er, og har visse forventninger om hvem jeg er. Mens de på Hamar har ingen forventninger. Det ligger en frihet i det, sier hun.
Festspill
Flere kunstformer er tilgjengelige i og med at det er ei utstilling knyttet opp mot Festspillene i Elverum (FIE). FIEs konserter arrangeres over et stort område i Innlandet. Flere av konsertene arrangeres på Hamar.
– Det vil bli åpent på kveldstid når det er konserter. Det er bare flott, det gir noe ekstra når det skjer noe når du har utstilling, sier Tjemsland.
Tjemsland synes det er veldig fint at utstillingen knyttes opp til festspillene, og tror at man kanskje da får et breiere publikum. Som er kunstinteressert.
– I Balestrand hadde jeg noen bilder som var knyttet opp jazzfestivalen. Det var en festival på et lite sted på vestlandet. Det var veldig høyt kunstnerisk nivå på musikken, og jeg hadde mange fine diskusjoner der. Trakk til seg mange andre folk enn bare de som bodde i Balestrand, sier Tjemsland.
Da jobbet hun stort sett veldig forenklet svart/hvitt i store format med pleksi-trykk som hun også vil vise noen av i Hamar. Forenklinger som hun med stødig teknikk, og stor tålmodighet skaper gjennom et tidkrevende arbeid. Pleksi-platene behandles for hånd, for å gi et organisk, levende uttrykk. Etter å ha gravert motivet på trykkplatene, og påført dyptrykkblekk, fjerner hun forsiktig noe av blekket for å gi hver trykkplate små individuelle varianter av sort, før de brukes til å trykke med.
– I Balestrand var det en som ble veldig provosert over at man kunne lage kunst på den måten. Om det ikke er det noen reaksjoner på det du lager, så er det jo ingenting, sier hun.
Fravær av reiser
– Jeg jobber mye med intuisjon, uten å være for streng med meg selv. Det har ikke vært så bevisst, men det har gått opp for meg at jeg har vært litt bundet av forventninger. Det har jeg kanskje skjønt de siste par årene. Det har jo vært pandemi nå. Da får du ro i hodet, sier Tjemsland.
En av de viktigste inspirasjonskildene i hennes kunstnerisk arbeide ble revet vekk da grensene ble stengt. Det gjorde at hun måtte prioritere annerledes.
– Som at jeg har gått mye i skogen. Jeg visste ikke hva jeg hadde i mitt eget nærområde, sier hun.
På hjemmesiden sin skriver hun: «Motivene finner jeg alltid ute. Der, utenfor min komfortsone, finnes en truende, likegyldig natur og en kakofoni av menneskeskapt kaos, -storbyen. Jeg etterstreber ikke en objektiv, vitenskapelig eller naturalistisk gjengivelse av verden, men søker å gi uttrykk til en opplevd verden, slik den fremtrer filtrert gjennom min subjektive erfaring, et emosjonelt avtrykk, en inderlig gjengivelse av tilværelsens arkitektur; dens skjønnhet, råhet, vilkårlighet, planmessighet, bestandighet og forgjengelige flyktighet, - dens tristesse.»
– Du kjenner på hvordan det er å gå der, i skogen, hvor fargene blir sterkere. Jeg er jo vant til å reise så mye. Besøke storbyer. Det er jo der jeg har hentet inspirasjon fra. Da det ble kjent at grensene ble stengt, kjørte jeg inn til Stavanger, parkerte bilen og gikk over bybroa. Jeg hadde en eksistensiell krise. Skal jeg gjøre noe med den uroen? Spørsmålene haglet i Tjemslands hode. Hva skjer nå?
– Nå, mer enn to år siden pandemien kom til Norge så kan det jo være at vi kommer litt styrket ut av det. Vi er jo i litt ekstase. Vi kan ha konserter og utstillinger igjen. Vi kan gi folk en klem. Det er så mye fint som skjer, sier hun.
Pandemien viser at Tjemsland ikke var avhengig av storbyen for å skape, og til utstillingen i Galleri EKG har hun med et bredt spekter av verker hun har skapt de siste par årene.
– Jeg har med mange bilder med bymotiv, skogen og de forenklede pleksi-trykkene. Jeg har ordnet opp i det jeg mener er kaos. Det kan sees som om det har vært en eksplosjon. Det er betrakteren som ferdigstiller bildet. Vi kommer jo alle med vår erfaringsbakgrunn. Vi ser jo forskjellig på de forskjellige maleriene. Det verste er jo om folk stiller seg likegyldig. Jeg jobber som jeg gjør, og det blir som det blir. Nå skal jeg egentlig sette meg ned og skrive titler og tekst, sier Anita Tjemsland.
BIO
Anita Tjemsland (f.1969), er utdannet ved Kunstskolen i Rogaland (1991-93) og ved Statens kunstakademi (1993-97). Hun har vist sine arbeider ved separatutstillinger blant annet i Oslo Kunstforening, Hå gamle prestegård, Galleri Brandstrup i Stavanger, Galleri Gann i Sandnes og Galleri Norske Grafikere i Oslo. Hun har også deltatt på en rekke gruppeutstillinger i inn og utland, blant annet i Danmark og Litauen, samt ved Høstutstillingen og Vestlandsutstillingen.
Anita Tjemsland er innkjøpt av Nasjonalgalleriet, Stavanger kommune, Høyskolen i Stavanger, Stortinget, Kulturdepartementet og Statoil. Hennes trykk har i flere år vært en del av premien når Stavanger kommune deler ut prisen som årets Stavanger-kunstner. Hun har også gjort en rekke utsmykkingsoppdrag bl. a. for USBL, Vestfold jernlager og Nye Bjønnes sykehjem, samt illustrasjonsoppdrag for blant andre CC Cowboys og boken Barn drikker ikke cafe latte-om barn i by.
Ut av atelierene på Aker gård har en polsk kunstner trådt inn i Galleri EKG klar til å møte et norsk publikum. I møte med flere kunstnere er hun nå introdusert til og tatt opp i Norske billedkunstnere.
Tekst og foto: May-Britt Bjørlo Henriksen mb@galleriekg.no
Med utgangspunkt i sitt atelier på Åker gård i Hamar driver hun sitt virke innen skulptur, performance, scenografi og teater. Snart fire år etter at hun kom til Norge ivrer hun for å perfeksjonere norsken sin, samtidig som hun søker allianser og knytter kontakter for sitt kunstneriske virke.
- Jeg jobber nok litt annerledes her enn jeg gjorde i Polen, hvor jeg jobbet mye med metallskulptur. Det krever forbindelser. Her kjenner jeg ikke så mange som driver med metall, sier Agnieszka Klos.
Som relativ fersk i Norge hadde hun ikke et stort miljø rundt seg da Norge gikk i lock down.
- Nå prøver jeg å finne et kunstnerisk miljø hvor jeg kan utvikle meg. Det har vært vanskelig de siste to årene på grunn av korona-pandemien, men jeg lar ikke det stoppe meg. Heldigvis har jeg funnet mange mennesker som jeg kan utveksle kunnskap og erfaring med. Det gjør at jeg kan få et innblikk i hvordan kunstmiljøet virker i Norge. Det er ikke på samme måte som i Polen, sier hun.
Foreløpig kjenner hun ikke så mye til kunstmiljøet andre steder enn på Hamar.
- Det er bare to år siden jeg begynte å lære meg norsk, så kom pandemien, og jeg fikk ikke
mulighet til å snakke med mennesker, sier hun.
Hun håper at hun når tiden kommer også kan bli litt kjent med andre kunstnere og kunstmiljøet i Oslo og andre steder i Norge.
Klos har en mastergrad fra Kunstakademiet i Poznan i Polen fra 2013, og har siden studietiden vært medlem av kunstnergruppa Brygada Pigmaliona (BxP). Pigmalion Brigades er en gruppe skulptur-elskere. BxP-aktiviteter involverer skulpturering av monumentale skulpturer, og monumentale realiseringer live. Happenings. De skapes oftest i offentlige rom og skjer i naturen.
- Jeg liker ofte ordet happening bedre enn performance. Det er en aktivitet som skjer i øyeblikket, som går over. En aksjon, sier Klos.
Varig vs. oppløsning
- Da jeg studerte tenkte jeg mye over skulpturens betydning. Folk flest tenker på skulpturer laget i marmor eller metall. Det som er viktig for meg - noen ganger lager jeg skulptur i papir - er å ta de med ut og gå tur med dem. Det liker jeg. En gang lagde jeg en skulptur av en kvinne og en ballong med helium. Etter på brente jeg henne. Det som skjer i den prosessen er ganske likt det som skjer i en happening. Prosessen blir viktigere enn den ferdige skulpturen. Mens en metallskulptur varer, forsvinner en slik skulptur, sier hun.
- Forskjellige mennesker tolker dette på forskjellig vis. Det er veldig interessant for meg når mennesker reagerer forskjellig. De spør og kommer med reaksjoner. Noen ganger inspirerer det andre ting. Interaksjonen blir en del av den kunstneriske prosessen. Det skjer også med barn. Og det samme skjer egentlig i teateret. Kanskje derfor jeg liker å jobbe med følelser og kroppen og hjernen hele tiden. Poenget er hele tiden; mennesker i kunst. Alt som skjer er påvirket av det som skjer rundt mennesker og meg.
Hun har også tatt med skulpturer hun har laget og vandret langs Mjøsa. Plassert dem i vannkanten. Kanskje er det bare henne der, kanskje er det folk der.
- Jeg trives veldig godt i Norge. I Polen jobbet jeg mye med resin, gips og leire i tillegg til metall. Ofte opplever jeg at folk ikke tenker at disse materialene kan brukes på forskjellige måter. Det var en veldig god periode i livet da jeg jobbet mye med gips. Etter det begynte jeg å jobbe med teater, og lage mange scenografier, sier Klos.
Hun ga seg ikke med det, for scenen lokket den kreative kunstneren. Ikke bare med scenografi, men andre ting også
- Nå har jeg fått kontakt med Hamar teater, og vi får se hva som kan komme ut av det, sier hun.
Ryktet sier at hun arbeider med en monolog hun ønsker å sette opp.
Første setningen Klos fikk med seg på norsk da hun kom til landet var «Ting tar tid», og at tålmodighet er viktig. Energinivået på kvinnen som sitter foran meg vitner om at det nok kan være en prøvelse for henne, men hun virker å ha applisert tålmodighet i sin nye kunstner hverdag på en god måte.
- Det er kanskje en av de store forskjellene mellom Norge og Polen, men det passer for meg, sier hun.
Utadrettet
- Jeg pleier også å holde kurs på atelieret, og lager show for barn. Når sommeren kommer skal vi se hva jeg får til. Jeg har fått mange spørsmål om kurs som gjelder anatomi og kunstneriske konstruksjoner, så jeg håper jeg kan få delt mine kunnskaper, sier hun.
Hun forteller at hun har truffet mange mennesker som inspirerer henne. Tilfeldigheter i et norskkurs med språktrening i et galleri på Hamar viste seg å åpne flere dører.
- Jeg gleder meg over at jeg har truffet Pirjo (red.anm.gallerist Pirjo Mursu i Galleri EKG.) Gjennom norskopplæringen har jeg fått kommet til Galleri EKG for å praktisere norsk, forteller hun.
Den korte tiden i galleriet har skapt en rivende utvikling i språket. Ordforrådet er upåklagelig, grammatikken like så, så med trening på uttale og tida til hjelp, blir Klos med sin velmodulert stemme, en fullbefaren formidler på norsk også.
- Det vanskeligste med språket er uttalen. Det hjelper ikke om du kan mye, om du ikke kan uttale ordene, sier hun.
Veien videre preges foreløpig av litt hemmelighold
- Jeg har mange drømmer om hva jeg skal gjøre framover, men jeg kan ikke fortelle om det, sier Klos.
Som skulptør fokuserer Klos på både figurative skulpturer og skulpturer med abstrakte former i leire, gips, keramikk, resin, betong, metall, papir og tekstil. Hun eksperimenterer gjerne med gjenvinningsmaterialer som en del av skulpturene. Kraften og entusiasmen hennes speiles i arbeidene.
Klos har samarbeidet med RIngsakeroperaen hvor hun har laget scenografi og rekvisitter. Hun er aktuell med Sommerutstillingen på Galleri EKG hvor hun presenterer Kamelon Barcelona og Blå fisk. Begge arbeider som er utført i steingodsleire. Ei lys leire som brennes med høy temperatur. En type leire som tåler de høyeste temperaturer, som forvitrer mest og som blir mest hardfør og slitesterk av alle leiretypene. Steingods smelter sammen under brenningen og blir vanntett, også uten glasur. Hvilket betyr at de kan stå ute på terrasse eller i hagen.
Med antropomorfisering av dyr er det lett å tro at Emmy Harnes har en underliggende agenda. Hva er det hun vil med å tillegge dyr menneskelige uttrykk og følelser?
May-Britt Bjørlo HenrIksen
Med et spenn av både humor og dypt alvor tar Emmy Harnes betrakteren med inn i en verden av antropomorfe skikkelser som sitter ved bordene, eller ligger henslengte i sofaen. Der de påkledde dyrene er avbildet som karakterer vi kjenner igjen fra våre egne liv. Selv sier hun at antropomorfisering også er et virkemiddel for å finne en balanse og et eget uttrykk i den figurative tradisjonen hun maler i.
– For meg er det like mye komposisjonen, fargene og strøkene. Det er det å male som er så lidenskapelig for meg. Det ante jeg ikke før jeg var femti år, sier Emmy Harnes (59).
Urbant
Harnes har kunstfaglig bakgrunn fra ungdomstiden, men da med hovedvekt på tegning og tekstil/vev. Et behov for endring gjorde at hun begynte å utforske maleriet som medium. Behovet for å gjøre noe skapende og kreativt bragte henne til Det tverrfaglige kunstinstitutt - Kunstfagskolen i Bærum, hvor hun studerte i tre år.
Etter endte studier i 2016 ble hun antatt på Østlandsutstillingen samme år, og har siden deltatt i flere juryerte utstillinger, og bildene hennes er å finne i flere gallerier. I Oslo er det utpregede urbane gallerier som Galleri Nobel og Pur Enkel Galleri som har bildene hennes. Fra 2. april er maleriene hennes å se i en separatutstilling på Galleri EKG på Hamar.
Harnes føler seg hjemme i det figurative formspråket, og kjenner sterkt på det å være i en tradisjon, og skape sitt eget uttrykk. Hun sier at hun arbeider i en tradisjon fra både billedkunst, eventyr og fortellinger når hun forteller sine historier med pensel og akrylmaling.
Humor og alvor
– Hvorfor dyr? Jeg kunne nok ha brukt hva som helst egentlig. Men jeg har valgt å bli i dette, etter det litt tilfeldig kom til meg som løsning på en oppgave i kunst-studiet. Ellers liker jeg å være i et figurativt formspråk, det er der jeg kjenner meg hjemme. Jeg håper betrakteren opplever at det er et snev av humor i bildene mine, og at det er et spenn i bildene. Det er både humor og dypt alvor. Med alvor tenker jeg på miljøaspektet, om hvordan vi forbruker natur og dyr, sier hun.
I kunstner-erklæringen på hjemmesiden sin viser hun til John Bergers essay Why Look at Animals (1977). Der sies det at dyret var den første metaforen for mennesket. I dyrets blikk ser mennesket seg selv. Der skriver hun:
«I arbeidene mine plasserer jeg dyrene inn i vår verden – i interiører, i hverdagssituasjoner, eller de opptrer påkledd. Jeg prøver å lete frem trekk som styrke, sårbarhet og ømhet i dyreuttrykkene, og gjennom det vise noe av det grunnleggende menneskelige.»
Enten så kler Harnes på dyrene i bildene sine, og menneskeliggjør dem på den måten, som hun har gjort i billedserien Integritet, som man kan se på hjemmesiden hennes, eller så plasserer hun dyrene i hverdagssituasjoner, som rundt et spisebord.
Skråblikk
– Det ligger i kunstens vesen at en kan ha mulighet til å se litt skrått på ting, at en kan strekke seg ut av rammene, og at ting kan være mer enn det man umiddelbart ser. Jeg håper at det at det er dyr gir noe ekstra, at overraskelsesmomentet er der, at det kan gi en "utvidet" opplevelse, og at man "ser en gang til», sier Harnes.
Oppveksten på myrøya Harøya på Nord-Vestlandet, ei øy som ligger lengst ut i havgapet, har satt sitt preg på fargevalgene hennes.
– Jeg sa jeg var mest opptatt av komposisjonen i bildet, det er kanskje mer riktig å si komposisjonen og selve det å male. Det å velge farger, blande dem, sette strek, pensle ut – det er der selve magien er for meg. Og fargepaletten min er nok integrert i meg fra oppveksten – det er myr og hav, sier hun.
Arbeidsprosessen er todelt. En del av tiden bruker hun på å se på fotografier av dyr i forskjellige situasjoner. For å se om hun kan la seg inspirere av positurer eller måter de ser inn i kameralinsa på. Så starter prosessen med å se hva hun kan skape av inntrykkene hun har fått fra fotografiene.
– Så lenge jeg finner det interessant å utforske videre, blir jeg nok i dyreverdenen en stund til. Ideene kommer lett og jeg blir inspirert av å surfe på nettet, jeg tar vare på bilder som gir meg ett eller annet, det kan være en situasjon, en sammensetning, et interiør, og selvfølgelig bruker jeg bilder av dyr fra nett som utgangspunkt. Det blir råmaterialet mitt som jeg arbeider videre med.
Kraften bak Gro Dahles ord gjorde at et begeistret publikum nesten ikke ville stoppe applausen etter hennes Rolf Jacobsen-forelesning på åpningsarrangementet til Nordisk poesifestival. I nærmere en time fjetret hun publikum i Hamar teater.
May-Britt Bjørlo Henriksen
Det er festivalstemning i Hamar by. Aldri har så mange forskjellige steder i Hamar tatt i mot ordenes magikere som når Nordisk poesifestival - Rolf Jacobsen dagene 2022 nå er åpnet.
Med sin særegne fortellerstemme skaper Dahle et rom hvor ordene transformeres til enkle, besnærende lydbølger som gir resonans hos lytteren. Hvor kampen mot ordene er som blåst bort, og hun, med tilsynelatende enkelhet, maler ordenes bilder med raffinerte pensler. Om det er på tur med tante Gro eller farens kraftylte deklamering av Fanitullen på en fjelltopp . Fra første pust drar Dahles ord oss inn i en magisk verden bestående av ord, sansning og et verbalt landskap hvor hver stavelse blir en opplevelse.
Festival-poet Tone Hødnebø nærmest bleknet i sammenligning, selv om hennes ord står som en påle i poesiens landskap. Hamarsing og kulturminister Anette Trettebergstuen som sto for den offisielle åpningen kan prise seg lykkelig over at podiet var hennes før Dahle entret scenen. Ikke før Trettebergstuen ga uttrykk for hvor stas hun syntes det var med en nordisk poesifestival i hjembyen, så lovte hun å opprettholde eventuelle monetære løfter fra valgkampen - om ikke umiddelbart, så i hvert fall over tid. Henrika Ringbom (FI) og Rasmus Nikolajsen (DK) fra våre naboland gjenerobret scenen før Sinikka Langeland spredte sitt slør av skogfinsk magi over publikum.
Et særdeles vellykket samarbeid mellom sangeren Sinnikka Langeland og billedkunstneren Tore Hansen tar publikum inn i natten. Et utvalg av Tore Hansens arbeider hvis motivkrets vitner om en tett tilknytning til naturen og skogen - forsterker hver en rune og hvert kantelestykke Sinikka Langeland spiller. Projisert på veggen som en forlengelse av kanteleoppsettet. Den magiske lyden av Finnskogen materialiseres av Langelands opptreden - og løftes av det konsentrerte og forenklede uttrykket i Hansens arbeider.
Poesifestivalen er åpnet, og programmet inviterer til mangfoldige opplevelser på et utall steder fra morgen til kveld.
#nordiskpoesifestival #poesifestivalen #poesipåhamar #rolfjacobsendagene
Kraften bak Gro Dahles ord gjorde at et begeistret publikum nesten ikke ville stoppe applausen etter hennes Rolf Jacobsen-forelesning på åpningsarrangementet til Nordisk poesifestival. I nærmere en time fjetret hun publikum i Hamar teater.
May-Britt Bjørlo Henriksen
Det er festivalstemning i Hamar by. Aldri har så mange forskjellige steder i Hamar tatt i mot ordenes magikere som når Nordisk poesifestival - Rolf Jacobsen dagene 2022 nå er åpnet.
Med sin særegne fortellerstemme skaper Dahle et rom hvor ordene transformeres til enkle, besnærende lydbølger som gir resonans hos lytteren. Hvor kampen mot ordene er som blåst bort, og hun, med tilsynelatende enkelhet, maler ordenes bilder med raffinerte pensler. Om det er på tur med tante Gro eller farens kraftylte deklamering av Fanitullen på en fjelltopp . Fra første pust drar Dahles ord oss inn i en magisk verden bestående av ord, sansning og et verbalt landskap hvor hver stavelse blir en opplevelse.
Festival-poet Tone Hødnebø nærmest bleknet i sammenligning, selv om hennes ord står som en påle i poesiens landskap. Hamarsing og kulturminister Anette Trettebergstuen som sto for den offisielle åpningen kan prise seg lykkelig over at podiet var hennes før Dahle entret scenen. Ikke før Trettebergstuen ga uttrykk for hvor stas hun syntes det var med en nordisk poesifestival i hjembyen, så lovte hun å opprettholde eventuelle monetære løfter fra valgkampen - om ikke umiddelbart, så i hvert fall over tid. Henrika Ringbom (FI) og Rasmus Nikolajsen (DK) fra våre naboland gjenerobret scenen før Sinikka Langeland spredte sitt slør av skogfinsk magi over publikum.
Et særdeles vellykket samarbeid mellom sangeren Sinnikka Langeland og billedkunstneren Tore Hansen tar publikum inn i natten. Et utvalg av Tore Hansens arbeider hvis motivkrets vitner om en tett tilknytning til naturen og skogen - forsterker hver en rune og hvert kantelestykke Sinikka Langeland spiller. Projisert på veggen som en forlengelse av kanteleoppsettet. Den magiske lyden av Finnskogen materialiseres av Langelands opptreden - og løftes av det konsentrerte og forenklede uttrykket i Hansens arbeider.
Poesifestivalen er åpnet, og programmet inviterer til mangfoldige opplevelser på et utall steder fra morgen til kveld.
#nordiskpoesifestival #poesifestivalen #poesipåhamar #rolfjacobsendagene
Billedkunstneren Nina Beyer hadde knapt åpnet den første utstillingen sin i Galleri EKG på Hamar i mars 2020, før landet ble stengt ned. Fra 5. mars er hun tilbake.
May-Britt Bjørlo Henriksen
mb@ordogbilde.no
Når Nina Beyer åpner utstillingen, Memoria, lørdag, har hun har kjørt både natt og dag fra Sennesvik i Lofoten, hvor hun bor og arbeider, til Galleri EKG på Hamar.
Nina Beyer sier at bildene er en naturlig erkjennelse av noe hun vil uttrykke, og forteller hun at hun arbeider intuitivt. Gjerne uten skisser eller planer på forhånd, og at hun ofte lar prosessen styre det maleriske forløpet. Sansningen er viktig.
Prosessen
I møte med billedkunstnerens ord går tankene til filosofen og teologen Thomas Aquinas. Som, riktignok i en helt annen sammenheng, dro frem hvordan sanseerfaringen, med vekt på menneskets særegne abstraksjonsevne gjennom vår naturlige erkjennelse, sansning og fornuft, kan nå frem til innsikter om ikke-sansbare ting. En betraktning som har overføringsverdi til Beyers tanker rundt egne malerier. Der bildene blir en manifestasjon av det indre og ytre.
– Det er det ikke-forutsigbare og overraskende, som plutselig oppstår i prosessen, som er mye av drivkraften. Med farger, stofflighet, lys og kontraster undersøker jeg maleriets lagvise muligheter for billeddannelse, som språk, metafor og materie, sier Beyer.
Etter studier ved Kunsthøgskolen i Bergen bosatte hun seg i Lofoten hvor hun også har sine røtter, og hvor hun inspireres av det mektige og konfronterende landskapet hun lever i.
– Jeg synes det er veldig spennende med lagene. Man kan ta bort lag for lag, og la det være opp til betrakteren hva de ser. Jeg bor i et landskap hvor vinduene hjemme er et bilde i seg selv. Så det er ikke naturlig å gå inn og forklare for betrakteren, sier hun.
I tillegg til maleriene arbeider hun også innen tekstile uttrykk og med grafiske teknikker.
Mange av verkene forekommer som metamorfoser som befinner seg i kryssningsfeltet mellom abstraksjon/ekspressjon og figurasjon, og mellom maleri og tegning.
De intuitive prosessene
– Jeg har over tid forsket på en teknikk hvor jeg «tegner» med malingen, bygger opp flater og løser opp motivene, før de mettes med mange lag pigmenter, akryl og olje. Jeg forholder meg til maleriet som et rom for samtale og refleksjon rundt det emosjonelle og eksistensielle. Det mektige og konfronterende landskapet jeg lever i, påvirker meg, og er en indirekte inspirasjon til mine arbeider. I bildene kommer dette gjerne til uttrykk i form av kontraster som lys/mørke, nærhet/ distanse, tyngde/letthet osv. sier Beyer.
Hun har alltid vært opptatt av hvordan enkelte flater reagerer på hverandre. Var for det som skjer i prosessen.
– Naturen er kjempeviktig for meg, men jeg maler ikke landskapsbilder. Ser du bort fra at jeg tar meg inspirere av variasjonen i lys, så maler jeg ikke natur, sier Beyer.
– Pluss at jeg er et veldig sanselig menneske. Farger er essensielt. Jeg jobber mye med komposisjoner og lag. Mange bilder blir fort ferdige, men etter ei stund går jeg videre på dem. Foreløpig bruker jeg akryl, men har begynt å bruke olje i topplagene. Jeg har egentlig ikke tålmodighet til å vente på olje, sier hun.
Livet
– I Memoria jobber jeg ut i fra bilder fra livet generelt. Jeg har et skjerpet blikk når jeg er ute, og legger merke til detaljer. Jeg er estetiker, samtidig som jeg er et følelsesmenneske, som lar det eksplosive inni meg slippe ut i maleriene, sier hun.
Beyer arbeider ofte i serier, og veksler gjerne mellom små formater i grupper, og store, selvstendige formater.
– Jeg liker å antyde. Skape litt undring. Blir det for konkret opplever jeg at det ikke blir så interessant. De ansiktene som ligger skjult i maleriene, kan skape en veksling mellom de indre og ytre landskapene.
Arbeidene utføres på lerreter, finérplater eller ubleket bomullslerret. De ulike materialene skaper en variasjon i uttrykk, og fordrer ulike måter å arbeide på.
– Jeg er opptatt av tid, møter og mennesker, og finner det interessant å balansere mellom det gjenkjennelige og ukjente, det sagte og usagte – som til sammen danner varierende opplevelser av indre og ytre landskap, sier Beyer.
Det er i disse menneskemøtene at titlene kommer, gjennom sin tilknytning til disse møtene.
– De er åpne og poetiske. Preget av energien og kontakten som skjer mellom mennesker. Utrykket i meg trenger seg på. Det er mitt avtrykk. Den personen jeg er, sier hun.
Utstillingen Analog melankoli av Ole Rosén går mot slutten. 27. februar er siste visningsdag, og har du ikke sett den er det verdt å ta turen til Galleri EKG på Hamar for å se den.
May-Britt Bjørlo Henriksen
Utstillingen av Roséns skulpturer er godt mottatt, og flere av verkene er allerede solgt. Galleri EKGs lokale viser seg å være godt egnet til å presentere utstillingen hvor statuene hver for seg forteller mange historier, og til sammen har et tema som nok kunne vært selvrefleksjon i trusselens tid. Samtidig som utstillingen gjennom kjente referanser berører eksistensialistiske livsanskuelser publikum inviteres til å ta stilling til.
Kunstneren forteller at han utforsker virkeligheten på ulike vis, men at han har et naturalistisk utgangspunkt for nesten alt han gjør. Så når det kommer til stykket vil han nok vil overlate til publikum å tolke historiene skulpturene uttrykker, uavhengig av hans intensjoner i det øyeblikket han skaper dem. Rosen arbeider med flere teknikker, og på utstillingen vises også maleri og tegning.
Tiltales av det autentiske
I forhold til utgangspunktet han har når prosessen starter, oppstår det ofte tillegg, forskyvninger eller annet som forkludrer skulpturen på ulike vis. Så selv om formen i skulpturene som regel er figurative så kan disse tilleggene, sammenstillingene eller størrelses-forskyvningene åpne for andre tolkninger enn han i utgangspunktet la i dem.
I forkant av utstillingen sa Ole Rosén:
«Det autentiske tiltaler meg - det er noe jeg må forholde meg til - med forbehold. Noe som problematiserer fortellingen»
Ole Roséns har mange jern i ilden. Ved siden av eget kunstnerisk arbeid underviser han på Einar Granums kunstfagskole og har flere samarbeidsprosjekter med andre kunstnere på gang. Mens utstillingen Analog melankoli vises i Galleri EKG på Hamar er de i ferd med å ferdigstille et KORO-prosjekt han og samboeren Mari Røysamb, som også er kunstner, skaper ved barneavdelingen på Haukeland.
Perlene
Det nye barne- og ungdomssenteret på Haukeland skal samle alle tilbud innen psykiatri og somatikk til de under 18 år. Tanken er at barnet skal slippe å flyttes rundt for å få utredning, behandling, skolegang og aktivitetstilbud. I stedet kommer ekspertene til barnet. Derfor har det vært viktig i utformingen av kunstprosjektet: Perlene at skulpturene skal ta utgangspunkt i barnas behov og opplevelse, og barnas øyehøyde er brukt til å skalere de ulike flatene i de ulike perlene.
Skulpturene, eller perlene, varierer i form og størrelse, og de første ble utplassert i 2017. Oppdraget med utsmykkingen kom på forespørsel fra KORO som produserer, forvalter og formidler kunst i offentlige bygg og på andre offentlige arenaer.
Både KORO og Nrk har laget film om prosjektet.
Film KORO om Haukeland « Perler»;
https://koro.no/skattene-pa-
Film NRK om Haukeland « Perler»
https://tv.nrk.no/serie/
Ole Rosén (f.1958) har utdanning fra Statens Kunstakademi i Oslo (1984 – 88), Hovedskous målarskola Gbg (1982- 84) og universitet i Sverige (1978 - 82)Han har stilt ut en rekke ganger separat i Sverige og Norge, deltatt en mengde gruppeutstillinger og juryerte kollektivutstillinger. Han er innkjøpt av Nasjonalgalleriet, Norsk kulturråd, Statens Konstråd mfl. offentlige instutisjoner og har utført en rekke offentlige oppdrag.
Flere av Galleri EKGs kunstnere fikk vist bilder i den nye norske filmen, Full dekning, av regissør Arild Andresen med manusforfatter Lars Gudmestad. Filmen har premiere 25. februar.
May-Britt Bjørlo Henriksen
mb@ordogbilde.no
Mens Full deknings skuespillere Agnes Kittelsen, Nicolai Cleve Broch, Ellen Birgitte Winther, Thorbjørn Harr, Sara Khorami, Kyrre Hellum og Jan Gunnar Røise i løpet av en vennemiddag beveger seg ut på tynn is, og utfordrer både fordommer, vennskap og parforhold har Galleri EKGs kunstnere: Marianne Boberg, Elisabet Norseng og Inga Blix fått full uttelling for utlånt kunst.
Seriøse
– Da regissør Arild Andresen ringte for å få låne bilder, syntes jeg det var litt merkelig. Akkurat samtidig var det et annet selskap som var ute etter bilder til film, som forsvant da det var snakk om at billedkunstnerne skulle få betalt. Jeg presiserte at om det var aktuelt med utlån, så måtte billedkunstnere få betalt, sier gallerist Pirjo Birgitta Mursu i Galleri EKG.
Andresen forsikret om at de var seriøse, og ville betale hvis de fikk låne bilder.
- Det ble laget kontrakter og oversikt over verkene. Resultatet fikk vi se på førpremieren på Klingenberg i Oslo, sier Mursu.
Hun synes det var morsomt, og veldig smigrende å bli invitert til førpremieren sammen med kunstnerne som har levert bilder.
Ny opplevelse
Marianne Boberg, en av kunstnerne hvis bilde, et grafisk blad «Hus & sky», var en sentral detalj i interiøret på huset på filmsettet i Telenor Arena fikk oppmerksomhet på en måte hun ikke har hatt før.
– Jeg synes det var morsomt å få litt oppmerksomhet på denne måten. Bildet mitt har fått en fin plassering i filmen. Jeg tenkte da jeg leverte det at det fort kunne bli klippet bort. Jeg har aldri hatt med bilder på det viset før. Ikke i noen filminnspilling. Dette er første gang ett av mine arbeider er statist i en film, sier Boberg.
Bildet fungerte meget bra i filmen, der det hang på veggen bak noen av middagsgjestene, som på en blodmånenatt valgte å leke en lek med sine mobiltelefoner.
– Det er en film med undertoner. På slutten ble jeg sittende igjen med tanken på om de hadde lekt leken, eller om de ikke hadde lekt den. Mobilen skapte en utrolig dårlig stemning. Etter middagsselskapet virket det som om ingenting hadde skjedd. Samtidig som det allikevel viser seg å være reelle ting. Filmen har en vending mot slutten som forundrer, sier Boberg.
God bruk av bildene
Gallerist Mursu er fornøyd med utlånet av bilder.
– De har virkelig gjort en god jobb med utsmykningen av huset. De reiste mange ganger mellom Oslo og Hamar for å finne de riktige bildene. Regissøren var svært begeistret for Marianne Bobergs grafikk. Jeg kjenner bildene så jeg synes de fikk en fin eksponering. Vi får en liten oppgave framover med å fortelle publikum hvem som står bak bildene. Premieren på filmen er den 25. februar, sier Mursu.
Noe som imponerte Mursu var hvor gjennomtenkt bruken av bildene er, og hvilke bilder de brukte på settet.
– Det viser at de har hatt topp folk med seg i produksjonen. Det var en positiv erfaring, og det at de inviterte oss på førpremiere var veldig flott. De har åpenbart ikke glemt noen, sier hun.
May-Britt Bjørlo Henriksen
Det ligger et sterkt narrativ, kanskje flere, i Ole Roséns utstilling som åpner i Galleri EKG lørdag 5. februar. Om Utstillingen Analog melankoli sier han selv :"Det autentiske tiltaler meg - det er noe jeg må forholde meg til - med forbehold. Noe som problematiserer fortellingen. Jeg utforsker «virkeligheten» på ulike vis. Materiale og teknikk varierer. Nesten alt jeg gjør har naturalistisk utgangspunkt, men med tillegg, forskyvninger eller annet som forkludrer den på ulike vis."
Utstillingen kan forstås på mange plan. Det er en symboltung utstilling med mange referanser. Fra skulpturen Pietà (Granathylse III). Pièta, (it. fromhet) et symbol for fremstillingen av den sørgende jomfru Maria med Kristi døde kropp, en av flere skulpturer montert på en granathylse, til andre skulpturer montert på sviller, en med en skjult hare, et symbol som i kunsthistorien er kjent som et symbol for fruktbarhet og sensualitet. Afrodites hellige dyr. Rosén pleier ofte å ta utgangspunkt i noe som angår han selv. Denne gangen har utstillingen i tillegg et samfunnsmessig interessant tilsnitt som kan gi grunnlag for videre refleksjon.
Analog melankoli, åpner i Galleri EKG på Hamar, lørdag 5.februar klokken 12.
Foto / film: Maria Natalie Skjeset Klipp: Pirjo Birgitta Mursu Produksjon: Galleri EKG
Biri kunstner Einar Sigstad er helt i sluttspurten av å bli ferdig med sin nye utstilling som åpnerpå Galleri EKG på Hamar 5. februar kl. 12.
Tekst : journalist May-Britt Bjørlo Henriksen mb@ordogbilde.no
Einar Sigstad er selv spent på om han får realisert den bærende ideen bak utstillingen. Han er ikke interessert i å gå i detalj om hva han har tenkt, men løfter litt på sløret.
– Jeg liker å prøve å få til et tema. Denne gangen er det De gamle historiene, sier Einar Sigstad.
Inspirasjonen har han hentet fra noe av det han har, og han forteller at det blir en mix av bilder og arrangementer i forskjellige teknikker.
– For det meste har jeg brukt olje, akryl, akvarell. Litt tresnitt. Noe er miks av forskjellige teknikker. Noe er mer installasjons-preget, og så blir det litt collage, sier han.
Kunstneren fra Biri er ikke fremmed for å bruke både humor og satire i sine bilder. Samtidig som han ofte vender tilbake til aspekter av natur.
– Jeg håper jeg har laget en utstilling som er underholdende. Det er litt blandet. Noe er vakkert, noe kritisk, og noe er laget med humor.
Litt tilbakeskuende
– Når jeg kaller utstillingen De gamle historiene, er det ikke egentlig noe spesielt. Det er litt tilbakeskuende. Jeg hadde noe jeg kunne bygge på som jeg synes kunne være artig å vise, og som jeg ikke hadde brukt før, sier Sigstad.
Selv om det var kunstneren selv som ville ha et tema på utstillingen, forteller han at noe av det han skal vise er utenfor temaet, men at den sentrale delen av utstillingen er der.
– Det hele kan være litt tankevekkende rundt skriftlige overleveringer. Utstillingen er bygd rundt bord. Alt som har foregått rundt bordet. Mat og samtale.
– Jeg tenkte på forskjellige ting som gjorde at jeg endte opp med dette temaet. Du sitter der og spiser og snakker med folk. Det er noe sosialt med med bord. Det har vært med oss i tusener av år. Utstillingen går tilbake til nattverdsbordet i bibelsk tid, sier han.
Sigstad gjør ting nå som han ikke hadde gjort hvis han ikke skulle ha denne utstillingen.
– Jeg er ikke så veldig ivrig på å fortsette som jeg har gjort. I firkanter. Det blir en utstilling som skiller seg ut fra andre utstillinger jeg har gjort. Jeg må gjøre noe som engasjerer meg. Jeg er avhengig av at det er et element av forskning i prosessen. Det gjør at jeg stadig søker noe nytt. Enten teknisk, eller på andre måter, sier Sigstad.
Overrasker
Tidligere har Sigstad ofte laget en bok i tilknytning til utstillingene sine. Som han gjorde med boka «Innunder stillheten» til separatutstillingen i Galleri EKG i 2016.
– Det er ikke så mye skrift denne gangen, men det er litt av det også, sier han.
For at Sigstad skal kunne skape må han finne noe som motiverer han. Det kan bety at han må utforske nye materialer, eller nye teknikker og motiver.
– Det er en del materialer jeg har jobbet med i det siste, som isopor og byggskum. Det er kanskje et materiale som passer. Jeg lager objekter som jeg har skjært til og bygget opp. Ikke så mye til denne utstillingen, men litt. Det meste er på veggen. Jeg ser veldig frem til at det kan funke. Har tru på det, sier Sigstad.
Han synes det er det fine med å ha en utstiling. Han vet at han har bilder som passer sammen, men er ikke helt sikker på hvordan det henger sammen ennå.
– Jeg har gått bort i fra å bare henge opp firkantene og rektanglene, og har funnet andre måter å henge opp på, sier han.
Selv om Einar Sigstad overrasker i noe av materialvalget, så vil det være mye av det vi forbinder med ham i utstillingen.
– Jeg har jo drevet mye med natur, så det er mye natur i utstillingen. Dyr. Dyr som vi spiser: Elg og rein. Jeg er ikke helt ferdig enda. Jeg trenger nok de dagene jeg har igjen for jeg har noe jeg skal gjøre på to, tre bilder. Så får vi se om jeg får til ideen min, sier Sigstad.
Utstillingsåpning 5. februar 2022 kl. 12 i Galleri EKG.
«De gamle historier» av Einar Sigstad, blanda teknikker. Samtidig åpner Ole Rosén - «Analog melankoli» - skulptur, maleri og grafikk.
«Det autentiske tiltaler meg - det er noe jeg må forholde meg til- med forbehold. Noe som problematiserer fortellingen» sier Ole Rosen
Jeg utforsker «virkeligheten» på ulike vis. Materiale og teknikk varierer. Nesten alt jeg gjør har naturalistisk utgangspunkt, men med tillegg, forskyvninger eller annet som forkludrer den på ulike vis.I skulpturene er formen som regel figurativ, forestillende. Tillegg, sammenstillinger eller størrelses-forskyvninger kan åpne for andre lesninger.
Å arbeide i liten skala er nok et resultat av min bakgrunn som grafiker. Det er praktisk, kanskje også miljøvennlig. Oppdrag derimot krever større arbeider.Skulptur har fordelen av å faktisk være autentisk - i seg selv. Avstøpninger er det i særdeleshet.
«Landscaping»;Fotopolymer: høy- og dyptrykk på kobbertrykkspapir. Særtrykk uten opplag. Samtlige trykk helt eller delvis ulike.Serien baserer seg på sort-hvitt negativer (egne). Til dels opprinnelige utsnitt - til dels kombinasjoner (fiksjoner)"Bildeteri platen og setter premisser. I trykkingen tolker jeg dem fritt malerisk, men slik at nærværet av noe fotografisk i dem skal kunne anes. Resultatet kan iblant minne om Piktoralismen. Mere som en konsekvens enn en ambisjon, også om tradisjon interesser meg."(2013)
Ole Rosén (f.1958) har utdanning fra Statens Kunstakademi i Oslo (1984 – 88), Hovedskous målarskola Gbg (1982- 84) og universitet i Sverige (1978 - 82)Han har stilt ut en rekke ganger separat i Sverige og Norge, deltatt en mengde gruppeutstillinger og juryerte kollektivutstillinger. Han er innkjøpt av Nasjonalgalleriet, Norsk kulturråd, Statens Konstråd mfl. offentlige instutisjoner og har utført en rekke offentlige oppdrag.
Utstilling "Analog melankoli" av Ole Rosén åpnes lørdag 5. februar kl. 12 i Galleri EKG på Hamar. Samtid åpnes utstillingen med Einar Sigstad. Siste utstillingsdag 27.2.2022
Billedkunstnerne Hilde Grønstad Sunde og Mona Grønstad møtes i forkant av utstillingen for en kopp kaffe og uformell samtale. Utstillingene åpnes på lørdag 6. november kl. 12. Visender mer fra utstillingen senere, mendagens kunstnersamtale. Film: Pirjo Birgitta Mursu
Aller først vil jeg gi honnør til Galleri EKG og Pirjo for at hun/dere arrangerer denne utstillingen «Eget trykk»
Spørsmålet om hva som er original grafikk og hva som ikke er det kan sikkert for mange virke forvirrende, for hvordan kan noe være originalt når det samtidig trykkes i mange eksemplar?
Kunstnere som deltar i utstillingen EGET TRYKK: Foran fra venstre: Jon Olav Helle, Hilde Grønstad Sunde, Giske Sigmundstad, Lasse Kolsrud (stående til høyre): ´Bakeste rekke fra venstre: Odd Skullerud, Marianne Boberg og Annette Hveem Narum. Ikke med på bilde: Anne Kampmann, June Sira, Gunhild Vegge, Johannes B. Hansen og Einar Sigstad.
For ganske nøyaktig 100 år og 14 dager siden «Lørdag 15.de nov. kl. 7 holdtes i «Christianias handelsstands « lokale, møte av norske grafikere for dannelse av en forening».
Det var da Norske Grafikere ble stiftet.
En forening som skulle arbeide for å ivareta medlemmenes faglige, sosiale og økonomiske interesser og å øke samfunnets bruk av grafikk. - (som også i dag er en del av foreningens formålsparagraf)
I 1919 var grafikk et veldig ungt fagområde i Norge, et tilbud om undervisning i faget hadde eksistert bare siden århundreskiftet da Raderklassen, ved Kunst & håndverksskolen, ble etablert som eneste undervisningsted i grafikk. Men siden et argument som ble brukt under argumentasjonen for opprettelsen av grafikkundervisningen var at billedkunsten skulle
«……. gjøres tilgjængelig for den store almenhed utover landet.»
Må vi ha lov til å tro at det først og fremst ble lagt vekt på grafikk som reproduksjonskunst, i alle fall de første årene.
I dag tenker vi på grafikk først og fremst som en teknikk for å lage bilder, men dersom vi innen området trykkekunst tenker oss alt trykket materiale, det være seg som tekst eller bilder, har grafikken hatt en enorm betydning for spredning av alle typer informasjon, det være seg bøker, aviser, plansjer, arbeidstegninger, kart, frimerker og ikke minst pengesedler.
Og selve ideen bak trykkekunsten: at budskapet skulle mangfoldiggjøres og spres, er av helt fundamental betydning for et fungerende demokrati.
Opprinnelig ble alle de grafiske teknikkene vi i dag benytter for å lage originalgrafikk, de vi gjerne også kaller håndverksgrafikk, utviklet i den hensikt å reprodusere annen kunst. Og nede på kontinentet der dette utviklet seg, her i Norge var jo faget så og si ukjent da, hadde man forleggere med høyt kvalifiserte og teknisk dyktige håndverkere der noen var spesialisert til å forestå overføringen fra originat kunstverk (maleri, tegning) til sten eller plate, mens andre spesialister stod for trykkingen, der man med omhu valgte den teknikken som best gjenga eller ivaretok originalens kvaliteter.
Men mot slutten av 1800-tallet begynte de fotomakaniske teknikkene i stadig større grad å overta oppgavene med å reprodusere og formidle annen kunst, og dermed stod håndverksgrafikken faktisk i fare for å gå i glemmeboka, hadde det ikke vært for at noen kunstnere så verdien i det uttrykkspotensiale som lå i de ulike teknikkene - altså at hver teknikk hadde sine særegenheter som de kunne utnytte kunstnerisk nettopp for å fremme det uttrykket de var ute etter. Og etterhvert har stadig nye generasjoner billedkunstnere oppdaget hvilke utfordringer, men også hvilke rike muligheter som ligger i håndverksgrafikken.
Kontakten med materialene, gleden over å mestre motstanden i platene, kanskje spesielt i tresnitt, og overraskelsene ved å se hva som kom ut av pressa, er faktorer som trigger kunstnere til å arbeide med grafikk, og når et grafisk verk får påskriften «Eget trykk» (eller E.T.) som også et tittelen på denne utstillingen ved Galleri EKG betyr det at kunstneren har tatt hånd om hele prosessen, fra bearbeidelsen av trykkeplaten og trykkingen fram til det grafiske verk
(Teknikker som er arbeidet fram med håndkraft: Høytrykk - tresnitt og lino, der de områdene som ikke skal ha farge skjæres bort fra plata og fargen valses på slik at fargen/sverten blir liggene på de høyeste planene i platen. Dyptrykk - der man lager fordypninger i platen og enten med håndkraft driver inn eller graverer mekaniske spor som i koldnål, gravyr og mezzotint, eller ved hjelp av kjemiske prosesser etser spor og fordypninger, streketsning, akvatint, mykgrunnsetsning for bare å nevne de mest vanlige former for etsninger. Plantrykk som litografi som baserer seg på at fett og vann frastøter hverandre og bildet tegnes inn på en litografisk sten med fettholdig stift eller tusj. Og silketrykk/serigrafi (sjablongtrykk) der farge presses gjennom en finmasket duk der man på forhånd har blindet av eller tettet til de områdene som ikke skal ha farge.
For hvert avtrykk må platen (matrisen) svertes inn på ny før trykking og det lages oftest en plate/matrise for hver farge.)
Grafikk er et fag som alltid har stått i nær kontakt med den teknologiske utvikling, og i våre dager finnes det en rekke nye metoder for reprodusere og mangfoldiggjøre bilder. Mange kunstnere er også nysgjerrige på hva nye muligheter innebærer og utforsker dette i sin kunstneriske praksis. Innen det digitale verktøy finnes det uendelig mange nye muligheter, og dette er nok et område som vi vil få se mange varianter av fremover. Men om et bilde er framstilt digitalt er det ikke nødvendigvis en reproduksjon, flere bruker det digitale verktøy for å lage bilder det ikke er mulig å lage på en annen måte, så om et nytt verktøy gir nye muligheter for mangfoldiggjørelse og spredning, kan det like fullt gi muligheter til å skape originale bilder.
Så spørsmålet som forhåpentligvis kan bidra til å skape en større forståelse for hva som er hva må være: hvordan blir et grafisk bilde til? Hvordan, med hvilke verktøy og teknikker, produseres et grafisk blad?
Bruker kunstneren teknikk og verktøy for å skape et bilde som bare kan framstilles med den valgte teknikken,for å lage et verk som ingen har sett tidligere, eller brukes teknikken for å gjengi og mangfoldiggjøre et allerede eksisterende bilde?
Likevel må vi innrømme at det ikke alltid er enkelt å trekke opp noen skarpe grenser her, kunstnere følger ofte ikke oppgåtte regler og benytter seg gjerne av de muligheter de ser seg tjent med, men motivet, eller drivkraften bak, bør ikke først og fremst være muligheten til mangfoldiggjørelse , men en kunstnerisk hensikt: viljen til å skape et originalt verk.
Så til dere som ønsker å kjøpe et grafisk blad; sjekk eller spør hvilken teknikk som er brukt, dersom det ikke er opplyst om det i bildets underkant. Og dersom kunstneren/selgeren ikke har noen opplysninger om hvordan bildet er blitt til, er det grunn til å være på vakt.
Jubileumsprogrammet til Norske Grafikere.
Ved tidligere jubileumsmarkeringer har foreningen gitt ut bøker - det har nesten gått tradisjon i det, og det var jo klart at vi, når foreningens 100-årige eksistens skulle markeres, så måtte vi få laget en bok. I år ble det to.
En rikt illustrert bok Tresnitt og amerikanske sommerfugler, med tekster skrevet av Sidsel Helliesen, Gunnar Danbolt og Øivind Storm Bjerke. Og medlemskatalogen Trykk og uttrykk, der 236 av medlemmene presenterer her seg selv med gjengivelse av et grafisk verk i tillegg til en kort tekst. Her får vi med billedkunstnernes egne ord innsyn i fascinasjonen for grafikkfaget.
Informasjon om bøkene finnes på foreningens nettsider og de kan også kjøpes i galleriet. Har galleri EKG bøkene til salgs?
Det ble også opprettet kontakt med en rekke utstillingsinstitusjoner over det ganske land og tilsammen ble det 13 ulike utstillinger fra sør til nord - Grafikk i Norge - som i løpet av året har eller skal arrangere en utstilling med grafikk som bidrag til markeringen av jubileet
Først ut i rekka var Stavanger Kunstmuseum som viste en utstilling med verk av Olaf Lange, i Haugesund ble det arrangert Internasjonal tresnittfestival, Sogn og Fjordane kunstmuseum viser grafikk fra sin samling, og flere steder, bl.a. Nordnorsk kunstmuseum viser utstillinger de har kalt Avtrykk. Og i løpet av denne måneden åpner det utstillinger i Bergen, og altså her på Hamar ved galleri EKG.
Så tusen takk til Galleri EKG for at dere ville bidra til feiringen av Norske Grafikere sitt 100-års jubileum!
Dermed har jeg den glede å erklære utstillingen for åpnet!
Frank Brunner og maleriet "Broen" 150 x 200 cm Foto: Bente Elisabeth Skjefstad
Frank Brunner var festspillutstiller i Elverum kunstgalleri (nå Galleri EKG) under Festspillene i 2014, og vakte stor interesse, også nasjonalt med sine avdempende store bilder av menneskets opplevelse av vann. Galleri EKG flyttet i 2014 til Hamar der Brunner stilte ut nye bilder i 2016 med temaet NOMADEN.
Frank Brunner er født i Kristiansand og er enormt fasinert av naturens rene elementer som vann, himmel og lys. Han speiler vannets refleksjoner som utvider stedets rom og menneskets poetiske møte med elementene. Bildene er dempet og speiler både skjønnhet og undring, harmoni og refleksjon. Mange av motivene er hentet i urbane byrom med menneskene og døgnets mangfoldige nyanser av lys. Med utstillingen PANORAMA understreker han den fine stillheten med fri utsikt mot urbane landskap. Slik speiler Brunner nåtidens moderne byrom i samhandling med variasjoner med lys som gir dybde og horisonter for refleksjoner.
Fra utstillingsrom i Galleri EKG Foto: Bente Elisabet Skjefstad
Utstillingen PANORAMA speiler menneskets betraktning av et større landskap. lys. Og vannet som speiler lys og mørke av arkitektur i møte med natur. Øde odder mot vannet blir som gyldne piler av lys og liv i harmoni med naturens skygger av stillhet og ro.
Maleriet "Utsikt" 150x170 cm av Frank Brunner
Det gjenspeiles også i titlene. Inspirasjon for Brunners sitt blikk for panorama, kan også være hentet fra tiden han leide et større galleri ved vannkanten i Brooklyn med utsikt mot Manhattans netter med lys mot nattemørket og havet. Slik alle store byer bærer.
Hilde Grønstad Sunde forteller: «Mine arbeider har kommet ut ifra et øyeblikks opplevelser eller undring over noe som har blitt notert ned som en rask skisse, et slags notat som jeg så kan arbeidet videre med i atelieret.» Hilde Sunde er egentlig opptatt av de korte øyeblikk når naturen taler til oss f.eks. Når lyset og uværet møtes. Med enkle men virkningsfulle midler stimulerer hun det diktende i oss. For Hilde Grønstad Sunde er jo selv en billedlig dikter og dette våger og mestrer hun i stort format. Vi ser det f.eks. i maleriene «Isdans» 140x150cm eller i «Uværskveld» 135x180cm.
"Isdans" olje på lerret 140x150 cm av Hilde Grønstad Sunde
Hun sier «fravær av fotodokumentasjon har gjort at jeg lettere har kommet til kjernen i det som virkelig er, uten å bli forstyrret av unødige detaljer. Jeg har analysert og vurdert hvordan jeg best skulle kunne få bildet dit jeg ville, og det har vært en lang prosess. Fargene, formene, alt har vært med på å underbygge det jeg har ønsket å formidle".
Utstillingen vises i begge rommene i galleriet. Det blir en vandring i Hilde Grønstad Sundes kunstneriske landskap fra det mørke til det lyse, fra skogbunn til åpne vinterlandskap, fra uvær til vare stemninger. For henne bærer landskapet alle menneskelige stemninger, og hun bruker landskapet bevisst i formidlingen med det for øye.
"På gyllen jord", olje på lerret av Hilde Grønstad Sunde
Utstillingen omfatter 20 malerier i olje på belgisk ferdiggrunnet linlerret nr 166. Spent opp på blindrammer av beste kvalitet (Riise) utført av kunstneren selv. Størrelsene varierer fra 30x30 til 135x180cm. Alle maleriene er fra de to siste årene og har ikke blitt vist tidligere.
Fakta: Hilde Grønstad Sunde er opprinnelig fra Toten og har nå flyttet til Gjøvik etter flere år i Oslo. Hun har sin kunstneriske utdannelse fra Statens Håndverks- og Kunstindustriskole med hovedfag fra "Institutt for farge" i 1992. Hun har stilt ut i flere gallerier i løpet av karrieren og har vært Tilknyttet Galleri EKG siden 2008, da hun var festspillkunstner i Elverum.
I det digitale trykkets tidsalder
Reproduksjon vs. grafisk håndverkGrafikk
Et grafisk blad er et avtrykk av en treplate, metallplate, stein eller annet materiale hvor kunstneren selv har skapt sitt bilde. Før avtrykket blir laget, har kunstneren bearbeidet platen og deretter fargelagt hele eller deler av den. Bearbeidingen kan bestå i at man skjærer i platen, tegner på den eller behandler den kjemisk. Hvert trykk er et originalt kunstverk. Grafiske blad faller i tre grupper: høytrykk, dyptrykk og plantrykk.
Høytrykk
Her legges trykksverten på platen med en valse. Derfor kommer det bare farge på de høytliggende delene av platen. Det grafiske bladet blir et avtrykk av disse åsryggene. Tresnitt og linoleumssnitt er høytrykk.
Tresnitt
Innen grafikken er tresnittet den eldste og enkleste teknikken. Tegningen lages på en treplate. Alt som skal være hvitt i det ferdige trykket skjæres bort med kniv eller hulljern, selve tegningen blir stående igjen i opphøyet relieff. De vanligste tresnittene blir skåret i langved, i motsetning til xylografi eller trestikk hvor man bruker endeveden. Xylografi skiller seg fra tresnitt ved at kunstneren kan skjære uavhengige av treårenes retning, noe som gjør det mulig å arbeide med finere og tynnere linjer.
LinoleumssnittMan kan benytte samme redskap og fremgangsmåte som for tresnitt, men spinklere spesialverktøy kan også benyttes. Linoleum er mykt og smidig, og yter ikke verktøyet så stor motstand som tre. Her kan man skjære fritt og spontant i alle retninger.
Dyptrykk
Her legges det trykksverte på hele platen. Sverten fjernes deretter fra delene av platen som ikke er nedsenket. Det grafiske bladet blir et avtrykk av «dalførene» i platen. Kobberstikk, koldnål, mezzotint, etsning, akvatint og fotogravyr er dyptrykk.
Koldnål
I første omgang kan det virke som om koldnålsraderingen er den enkleste av dyptrykksteknikkene. Linjene risses ned i kobberplaten med et spisst instrument av stål som holdes og brukes nærmest som en blyant. Stålnålen pløyer metallet opp som en liten plogfure og etterlater rader på hver side av linjen. Det som kjennetegner koldnålsraderinger er de myke, nesten lodne linjene. Teknikken er meget krevende. En koldnålsgrafiker bør ha god øvelse og en følsom hånd.
Kobberstikk
Her benyttes gravstikler i forskjellige profiler og finhetsgrader. Verktøyet graverer linjene ned i kobberplaten og pløyer opp metallet i fine spon som fjernes. Det som er mest karakteristisk ved kobberstikk er strekens distinkte klarhet. Teknikken muliggjør de tynneste linjer og fineste detaljer.
Streketsning
Dette er den enkleste av de kjemiske metodene for fremstilling av trykkplaten. Først dekkes platens bakside med spritlakk. Billedsiden bestrykes så med etsegrunn (oftest blanding av voks, harpiks og asfalt). Når grunnen er tørr, kan tegningen risses ned i denne slik at metallet blir liggende udekket. Platen legges så i et syrebad for at linjene skal etses inn i metallet.
Akvatint
Man begynner prosessen med å drysse finknust harpiks utover metallplaten, som deretter plasseres over en gassflamme slik at harpikskornene smelter og festner seg til metallet. Former som er tenkt hvite i det ferdige trykk dekkes helt med etsegrunn. Platen legget i badet der syren angriper de små bare punktene mellom harpiksen. De partiene som skal være mørkest må etses lengst, mens de lysere partier etter hvert dekkes ut med etsegrunn. Ved trykkingen sitter trykkfargen der hvor platen er blitt ru av syreangrepet. Denne metode kan gi alle valører fra hvitt til svart.
Mezzotint
Platen ripes opp på kryss og tvers av et verktøy med en buet, tannet egg – rokkeren (eller mezzotint-vuggen). Rokkeren vugges frem og tilbake slik at hele platen til slutt er dekket av små hull med grader. Hvis man tok et prøvetrykk i dette stadium ville billedflaten bli jevnt fløyelsaktig svart. Bildes skrapes eller poleres så fram i den mørke bunntonen, med skavjern eller polerstål, slik at det danner seg lyse partier på mørk bunn.
Plantrykk
Her legges det trykksverte på en plate hvor det på forhånd er tegnet med et fettholdig materiale. Teknikken baserer seg på at olje og vann avviser hverandre. Det grafiske bladet gjenspeiler samspillet mellom trykksverten og den opprinnelige tegningen. Offset og litografi er plantrykk.
Litografi
Litografi ble opprinnelig kalt kjemisk trykk av sin oppdager Aloys Senefelder. Oppdagelsen gikk ut på at kalkstein kunne være basis for et helt nytt trykkprinsipp, som bygde på den kjemiske grunnregel at vann og fett avstøter hverandre. Navnet kommer fra gresk lithos (stein) og graphos (tegne). Litografi betegnes som plantrykk, dvs. at partiene med trykksverte ligger på samme plan som de uten. Bildet males eller tegnes på platen (fortrinnsvis en kalkstein) med fettholdig tusj eller stift, hvoretter platen fuktes og farges inn med fettholdig trykkfarge. Trykkfargen fester seg bare til de partiene av platen som allerede er fete, dvs. der hvor det er tegnet eller malt med tusj eller stift.
Silketrykk / serigrafi
En trykkemetode der man benytter en finmasket duk istedenfor trykkplate som underlag. Duken prepareres slik at den får åpne og tette partier, der de tette partiene påføres med lim, lakk, sjablonger eller plastfilm. Det er kun de åpne partiene som slipper trykkfargen gjennom. Silketrykket gir jevne, kraftige fargeflater. Mange kjenner trykkemetoden fra popkunsten, der Andy Warhol var blant de mest kjente eksponentene. I Norge var det særlig GRAS-gruppen, ved blant andre Per Kleiva, som tok i bruk teknikken på 70-tallet.
Definisjon fra Norske grafikere
Digitale trykk og reproduksjoner
Giclée Fine Art Print, eller bare Giclée (zhee-clay), er navnet på en moderne reproduksjons- og trykkemetode som i stigende grad blir tatt i bruk av utallige kunstnere, fotografer, gallerier og museer verden rundt. Giclée er den mest avanserte digitale kunsttrykk prosess som finnes, og omfatter både digitalisering av originale verk, digital etterbehandling og selve trykkingen. Digitalisering og etterbehandling er kun aktuelt for reproduksjoner da fotografier og digital grafikk allerede foreligger digitalt klart til trykk. Giclée kan således både være original kunst og reproduksjoner.
Digitalisering av originale kunstverk til reproduksjoner
Det originale kunstverket skal digitaliseres med bruk av en profesjonell skanner eller fotograferes med bruk av profesjonelt foto- og lysutstyr for slike oppgaver. Det originale kunstverket skal digitaliseres slik at det gjengis tilnærmet helt likt originalen både når det gjelder farger, form og skarphet.Den digitaliserte bildefilen skal ha en oppløsning på minimum 240 ppi i den størrelsen trykket skal ha, og bildefilen skal ikke være oppskalert for å oppnå denne oppløsningen.Kunstneren bestemmer hvilken størrelse giclée trykket skal ha, uavhengig av originalens størrelse.Hvis det lages flere størrelser må dette fremgå av sertifikatet. Hvis det gjøres endringer på den digitaliserte bildefilen skal dette fremgå av sertifikatet, med unntak av mindre retusjeringer og fjerning av signatur. Endringer kan for eksempel være utsnitt og endring av farger. Slike endringer må gjøres av kunstneren selv eller med instruksjon fra kunstneren. Hvis det lages flere varianter skal dette fremgå av sertifikatet.
Gicléeskriver og blekk
Giclée trykk skal produseres på en fotoskriver for høykvalitets kunsttrykk med utskriftsoppløsning på minimum 720/1440 dpi. Skriveren skal ha et fargerom som minimum tilsvarer Adobe RBG og blekket skal være lysekte under glass i minimum 50 år på det utskriftsmedia som brukes.
Som beskrevet av GicléeLab
I juli fyller billedkunstneren Kåre Nordvik 80 år. I den forbindelse inviterer Galleri EKG på Hamar til hans jubileumsutstilling lørdag den 7. juli kl. 13. Kunstneren er tilstede under åpningen. Utstillingens siste dag 29.juli.
Kåre Nordviks lyriske malerier av enkel natur har skaffet ham et ry innen denne sjangeren. «Dette med å male ute og å ha alle sanser åpne for lys, luft og stofflighet i skogbunnen og vegetasjonen, får jeg aldri nok av, sier kunstneren selv.
Kåre Nordvik bor delvis i Hamar og på sitt landsted i Stor-Elvdal, hvor han åpenbart henter inspirasjon til maleriene sine. "Teknisk arbeider jeg med det lagdelte maleriet. Fra en bunntone i tørr eller halvtørr tilstand bygger jeg gravis opp maleriet. Flere overmalinger og utskrapninger skjer underveis. Noen ganger benytter jeg knust marmor i undermalingen sammen med akrylmaling når jeg ønsker grove stofflige uttrykk. Særlig i senere arbeider har jeg benyttet denne teknikken."
Til denne utstillingen som markerer hans 80 årsdag har han med både nye og tidligere arbeider. Vedlagt er et av de siste maleriene «Vår langs Glomma», eggoljetempera på lerret 130 x 236 cm.
Kåre Nordvik har sin kunstneriske utdannelse fra kunstskolen i Trondheim (tegning og skulptur), Statens kunstakademi (maleri) og Kunstakademiet i København (grafikk). Nordvik har hatt en rekke utstillinger rundt i Norge, han har vært antatt på Statens Høstutstilling og deltatt på regionale utstillinger som Østlandsutstillingen, Trønderutstillingen og Nordnorsken.
Nordvik er innkjøpt av bl.a Nasjonalgalleriet, Riksgalleriet, Trondheim kunstforening. Han har en rekke utsmykninger i både offentlige og private institusjoner.
Artikkel om billedkunstner Anne Kristin Hagesæther i Scan magasin
Hagesæther has a special relationship with the outdoors, despite not being the sort of person who grabs a backpack and goes hiking in the wild for days on end. However, all her life she has crossed the mountains, travelling from Oslo to Bergen to visit her family. “I am a sort of window-seat-on-the-train passenger, drawing my way through my travels. I often step off a train on a platform with a spectacular view and think, ‘I wish I was here’, which is peculiar because I am there in that moment,” she laughs. “In my painting and printmaking practices, I have made various pictures of mountains and snow.
Østfold-kunstneren Odd Skullerud opplever i jubileumsåret sin største kunstneriske suksess noensinne. Jubileumsutstillingen på Soli Brug viser hvor populær maleriene hans er, og på slutten ble mye av grafikken revet bort.
May-Britt Bjørlo Henriksen
maybritt@galleriekg.no
- Jeg blir 75 år i år, på sommeren, og Galleri Soli har holdt på i 40 år nå. Da det ble snakk om en jubileumsutstilling, ble det ganske raskt spikret, sier Odd Skullerud. Kunstneren fra Onsøy er fremdeles både glad og overrasket over den enorme suksessen han opplevde for ikke å snakke om omsetningen. Da utstillingens siste dag kom tippet omsetningen 1,5 millioner kroner. Omtrent tre ganger så mye som han tidligere har omsatt for på gode utstillinger.
Romantikern
Skullerud omtaler seg selv som romantiker, hvor kjærligheten til naturen er det bærende elementet i bildene hans.
- Jeg er nok veldig knyttet til Østfold, og jeg liker å fortelle litt om det smålåtne landskapet som de fleste bare drar forbi. Litt slik som det er på Hedemarken. I noen arbeider er det også kjærligheten til kystlandskapet og kystskogen som kommer frem. Vi bor bare et par kilometer fra havet.
Beskjeden som han er så gir han litt av æren for den vellykkede utstillingen til mediene i Østfold.
- De fire avisene i Fredrikstad og Sarpsborg lagde forhåndsomtaler, men de fulgte også opp etterpå for å høre hvordan det gikk. Nrk lagde et innslag på TV, og det bidrar til interesse, sier Skullerud.
Stor utstilling
Soli Brug er et vakkert sted som mange folk oppsøker i rekreasjonsøyemed, og galleristen Ole Dørje sa til Fredrikstad Blad før siste visningsdag at det antakelig hadde vært 3000 publikummere innom utstillingen.
Skullerud presenterte til sammen 100 arbeider, hvorav 80 malerier og 20 trykk.
- Det ble mest raderinger og noen tresnitt, men jeg fikk vist hva jeg har gjort de siste fire årene, men jeg hadde med noen bilder helt tilbake fra 1995 også.
Konditor
Som 16 åring begynte jeg i konditorlære. Jeg visste at dette var kunst jeg ville gjøre. Men visste ikke hvordan. Etter at jeg var ferdig i militæret begynte jeg først på SHKS og studerte på kunstakademiet etterpå.
Kunst av Odd Skullerud SE HER
Sju år med kunstutdannelse fra Oslo ble den vordende kunstneren fra Østfold til del.
- Det hele startet med at jeg fikk en tusjpenn av faren min, og jeg kopierte kjente kunstnere og sto i. Det var rundt 1956. Jeg begynte med å kopiere de norske romantikerne Theodor Kittelsen og Werenskiold.
Skullerud forteller at selv om man kjenner han som maler og grafiker, liker han også å jobbe med sorthvitt. Han har blant annet hatt noen kulltegninger i Galleri EKG.
Viktig lærdom
Foreldrene var opptatte av at han måtte lære seg å jobbe. Broren Finn jobbet i konditori, og det endte med at Odd gikk i lære som konditor i fire år.
- Det gjorde at jeg kom lett i gang som kunstner. Jeg hadde sommerjobb i et lite konditori i alle de sju årene, noe som gjorde at jeg ikke trengte å ta opp studielån. Og da jeg fikk bo i et hus gratis mot at jeg skulle pusse det opp, klarte jeg meg økonomisk da jeg skulle starte karrieren som kunstner.
- Jeg levde kanskje litt nøysomt, men det var mulig å overleve. Det er flott hvis man vet hva man vil, og noen ganger må man være modig og prøve.
Hvordan opplevde du en slik suksess som du gjorde med utstillingen på Soli Brug?
- Jeg har jo ikke veldig mye selvtillit, men dette hjalp litt, sier Skullerud fornøyd med at han fremdeles treffer sitt publikum.
Grafiker Eli Hovdenak er kjent for å bruke humor som et virkemiddel i kunsten sin, og Sykepleierprisen 2018 er intet unntak. Med et skrått blikk på folks hverdag har hun laget grafikken Bedringens vei. En heder til Årets sykepleier.
May-Britt Bjørlo Henriksen
Bilde: Eli Hovdenak med tresnitt «Bedringens vei»
- Motivet skal være til dem, da skal det ikke være av dem. Det er de som skal få det, sier Eli Hovdenak. Hun har tidligere har laget flere priser som Dronning Sonjas skolepris, Omsorgsprisen og Etablererprisen.
Som kunstner får man en større frihet når man får et oppdrag. Selv om friheten til å eksperimentere øker med oppdrag, jobber hun på samme måte som hun gjør til vanlig.
- Det handler om livet alt man lager. Det er det man vet noe om, og hvordan det er å være menneske.
Fra vugge til grav
- Jeg har en nabo som jobber med helt nyfødte, og barn som er alvorlig sjuke. Som tar vare på dem på vegne av foreldrene. Inspirasjonen hentes både fra dette, og fra gamlinger som ligger på slutten, og de sykepleierne som pleier dem.
Hovdenak er utdannet ved SHKS og Statens Kunstakademi. Hun debuterte i 1985, og har siden hatt en rekke separatutstillinger.
- Det er hele livsløpet som er er interessant i seg selv. Og skremmende. På steder hvor livet avsluttes må være veldig tungt å jobbe. Samtidig så er man i et livsløp selv. Det er lett å assosiere seg med dem også. Hovdenak mener at sykepleieryrket er et menneskevennlig yrke.
Utsmykninger
Det siste året har Hovdenak hatt flere oppdrag i Hedmark. På Campus Evenstad fikk hun være en del av en nyutbygging hvor hun sto for utsmykking, og før det laget hun en storformat utsmykking til Ottestadhallen i Stange.
- Det var veldig fint det oppdraget på Evenstad. Jeg visste ikke noe om hva de driver med på Evenstad før denne utsmykningen. Brua over elva ble et sentralt tema i noe av utsmykningen.
- Jeg kjente ikke til verken brua over elva, eller alt det andre de driver med på Campus Evenstad.
Med det tenker hun blant annet på måten de overvåker rovdyrene på.
Gode tilbakemeldinger
- Jeg fikk veldig fin tilbakemelding på det jeg leverte. Hele bygget vekker begeistring. Det var veldig morsomt å få til kombinasjonen av farge og tresnitt som jeg har jobbet mye med. Når man får et oppdrag vet man at man kan gjøre andre ting. Plutselig får man jobbe stort. Stort format. Et bilde som går over flere etasjer.
Bildene hennes er innkjøpt av flere kunstinstitusjoner bl.a. Norsk Kulturråd, Riksgalleriet og Nasjonalgalleriet samt en rekke kommuner. Hovdenak har utsmykket bl.a. Hunderfossen lekeland. Ullevål pasienthotell, en barnehage på Lillehammer og Kripos i Oslo. Hun har vært medlem av innkjøpskomiteen til Nasjonalgalleriet og jurymedlem ved Statens Høstutstilling
- Nå er det en bildebok, med kulltegning som utgangspunkt, som vil bli tilført farger etterhvert, jeg holder på med. Den handler om å være mørkeredd. Det er jeg. Det eneste positive med dette er at det betyr at man har fantasi.
Galleri EKG (tidl. Elverum Kunstgalleri) har hatt følgede prosjekter med kunstneren:
·Festspillutstilling i 2010 og lansering av Margrethe Munthes sangbok "Bukke nikke neie" i forbindelse med Munthes150 års jubileum. Utstilling av illustrasjoner av Eli Hovdenak. Samarbeidspartner: Cappelen Damm
·Norsk Skogmuseum og De Nordiske Jakt- og Fiskedagene 50 år: jubileumsgrafikk og profil. Design: Irene Arnestad, Ide/prosjekt: Galleri EKG (Elverum Kunstgalleri)
- Elverum kommune: Jubileusgave
Kunst av Eli Hovdenak SE HER
Link til Anne Kristin Hagesæthers kunst i Galleri EKG KLIKK HER
Lasse Kolsrud forteller om Kalevala prosjektet
Link til kunst av Gunhild Vegge og Lasse Kolsrud SE HER
MALER OG FOTOGRAF: Fotograf Atle Ilsaas fra v. og maler og festspillkunstner Harald Lyche. Foto: Atle Ilsaas. |
Filmskaper Atle Ilsaas har fått det ærefulle oppdraget med å lage film om kunstmaler og kunstaktivist, Harald Lyche. Lyche er årets festspillutstiller i Galleri EKG under Festspillene i Elverum. |
Det er ikke hverdagskost at et privateid galleri kan hente inn en profesjonell filmmaker til å lage en film om en av kunstnerne. Hva er foranledningen til dette, gallerist Pirjo Birgitta Mursu? |
– Vi var så heldige at vi har fått sponsorpenger fra Sparebanken Hedmark til å gjøre det. Sparebanken Hedmark gir noen ganger små bedrifter muligheten til å gjøre noe ekstraordinært. |
– Nå synes vi det er spennende å få laget en ordentlig film om årets festspillkunstner, Harald Lyche. Det siste halve året har pendlet mellom sitt hjem og familie i Oslo, og en bolig han har leid på Helgøya. |
Lyche har denne vinteren og våren blitt nærmere kjent med vær og vind ved Mjøsas bredd. Han har malt sine malerier på et jorde på Helgøya. Hvor det spesielle lyset og fargene med stor intensitet materialiserer seg på lerret gjennom Lyches penselstrøk. Abstraherte, koloristiske landskap slipper fantasien løs, lokker deg til å se ting fra en annen synsvinkel. |
Inspirasjonen til å bo og arbeide på Helgøya fikk han via et TV-program på Nrk. |
– En kveld så jeg litt tilfeldig bokprogrammet Brenner og Bøkene på Nrk, som startet med at Hans Olav Brenner kjørte i sin bil på vei mot Helgøya for der å treffe Karin Olssøn. Hun mente å ha Norges eldste lesesirkel. Etter møtet var det opptak fra Hamar Kulturhus og samtale med forfatter Knut Faldbakken. Han fortalte om sitt arbeide med sin siste bok der han benyttet sin lokalkjennskap til området som ramme for fortellingen. Han forklarte meget vakkert om Mjøs-lyset og om hvordan solen gikk ned over Helgøya om vinteren. Programmet ble værende i meg. |
Etter noen dager gikk Lyche inn på NRK Nett-tv for å se det igjen. Det Faldbakken snakket om, det å benytte seg av det lokalt kjente, resonnerte i han. |
– For jeg hadde gjort noe lignende selv. Istedenfor å gå inn i ett hvitt atelier, vekk fra kontekst, hadde jeg gått til. Til de stedene som betød noe for meg. Jeg ville arbeide i en dialog der, sier Harald Lyche. |
Ilsaas som i flere år har jobbet med å filme for TV, vært medielærer og kursholder skal nå prøve å fange essensen av denne høyst originale maleren som ikke bare har tapt sitt hjerte til en av Mjøsas perler, men som er dypt engasjert i kunstnernes kår og de premissene som legges til grunn for de norske kunstnernes utfoldelse og arbeid. Filmen slippes i god tid før Festspill-utstillingen åpnes i august. |
![]() |
VERDI: Mange av kunstnerne som bruker gamle håndverkteknikker, som grafiker Terje Risberg, for å lage sine grafiske blad tar til orde for at der er forskjell på digitaltrykk og grafikk. |
Salg av kunst og reproduksjoner handler om troverdighet. Når et galleri formidler kunst på vegne av en kunstner settes både formidleren og kunstnerens troverdighet på prøve. |
May-Britt Bjørlo Henriksen |
Et originalverk skal være originalt. Et grafisk blad skal være signert og nummerert, og ikke mangfoldiggjort. En reproduksjon er en kopi, spiller det da noen rolle om den er signert eller ikke. |
Mange av de etablerte grafikerne mener at det skaper et troverdighetsproblem når det ikke kommer tydelig frem at digitale eller Inkjet trykk er det samme som en reproduksjon. |
Reproduksjoner som selges som signert digital grafikk skaper reaksjoner blant grafikere som gjennom gamle håndverksteknikker dagevis med arbeid fremstiller unike grafiske blad. Det er ikke det samme, og det er ikke sikkert at reproduksjonen har noen verdi utover trykkekostnader og kostnader til innramming. Det er en eksklusiv plakat. Flere grafikere, blant andre, Terje Risberg og Jon Olav Helle etterlyser en redelighet i forhold til salg av reproduksjoner. |
Grafikerne går ut mot det å selge originalkunst og reproduksjoner om hverandre. Mange malere ser det som opportunt å fremstille digitale kopier av maleriene sine. Malerier som det ofte tar lang tid å fremstille, kan med et foto og denne avanserte skriveren mangfoldiggjøres. Mange velger å påføre et lag med pastell voks, og sier at det nå er håndkolorert. Når disse signeres og selges som håndkolorerte Inkjet-trykk, er det vanskelig for publikum å skjønne at dette dreier seg om reproduksjoner, og ikke grafikk. |
Debatten rundt denne problematikken har gått i noen år nå. De siste årene har flere malere valgt å produsere digitale kopier av dyre malerier, som i utgangspunktet males i et originalt kunstverk. |
Selv om disse reproduksjonene av originale kunstverk selges med signatur og nummerering, og kanskje til og med et lag av Pastell-voks, blir det ikke et originalt kunstverk, ei heller en original grafikk. Det gjør det vanskelig for kundene å orientere seg i et for den jevne mann og kvinne uoversiktlig kunstmarked. Hva er et originalverk, hva er et grafisk arbeide og sist men ikke minst, hva er en reproduksjon, og har den en verdi? |
Å kalle en spade for en spade |
— Det jeg reagerer på er at Re-produksjoner selges i øyemed av å tjene penger, uten en kunstnerisk tanke bak, sier grafiker Terje Risberg. Han legger trykket på Re i ordet Re-produksjon for å understreke at det dreier seg om trykte kopier av originale kunstverk. Han forteller at han ikke er motstander av trykkemetoden i seg selv, men reagerer på at det i noen utstillinger, og hos noen gallerie ikke kommer helt klart fram at Inkjet trykk er det samme som Re-produksjon av malerier. |
Diskusjonen rundt det med å selge reproduksjoner som signerte trykk har gått i flere år, og Risberg ønsker nå å få parkert diskusjonen en gang for alle gjennom å bli enige om en begrepstandard som de fleste bruker. |
— Det er jeg enig med Risberg med i. Det ene er at kundene må vite hva de kjøper. Det andre er at jeg har 60 kunstnere som jeg presenterer og formidler. Da kan det være interessekonflikter. Derfor må vi få på plass en standard slik at både kundene og jeg vet hva man skal forholde seg til. Kunstnerne har jo sine interesseorganisasjoner, så det kan ikke være så innmari vanskelig å få på plass en standard, sier gallerist Pirjo Birgitta Mursu i Galleri EKG på Hamar. |
XXXXX |
Hvis norske billedkunstnere lager en standard som man kan forholde seg til, og det samme med grafikerne. Norske grafikere har en standard, da må norske billedkunstnere kanskje se litt på det. Det må være allmenne regler. Kanskje må vi ha en sertifiseringsordning. Kanskje må vi ha en merking av galleriene, det burde vært alles interesse å holde en standard. Jeg kan ikke si at et blad er grafikk når det ikke er det, men jeg kan godt selge en reproduksjon. EN håndkolorert plakat. Det handler også om mangfoldiggjøring. Jeg synes at reproduksjoner og serieproduksjon så er det momsbelagt. Da må myndighetene komme på banen. |
Sand har vært ute i hardt vær før for salg av det noen mener ikke kan selges som noe annet enn en reproduksjon. Blant annet da han i 2014 donerte et blekktrykk av sitt kjente maleri Corpses I til en auksjon til støtte for Gatemagazinet. |
— Det er feil å kalle det en reproduksjon. Bildet er laget i inkjet-teknikk og det er en relativt ny grafisk teknikk som gir fantastiske muligheter kunstnerisk og teknisk, forklarer Vebjørn Sand i en e-post til Fredriksstad Blad da de i sin nettavis 21. januar 2014 konfronterer Sand med at selv ikke kunsteksperter fra kjente norske auksjonshus kan verdsette denne typen trykk fordi det fremstår som reproduksjoner. |
Profesjonskamp |
Det er i kunstverden klare definisjoner på hvilke teknikker som kan brukes når man selger et blad som grafikk. Det problematiske oppstår når en kunstner ikke er tydelig på at en reproduksjon ikke er det samme som et litografi eller en etsning. Norske grafikere definerer et grafisk trykk på denne måten: «Et grafisk blad er et avtrykk av en treplate, metallplate, stein eller annet materiale hvor kunstneren selv har skapt sitt bilde. Før avtrykket blir laget, har kunstneren bearbeidet platen og deretter fargelagt hele eller deler av den. Bearbeidingen kan bestå i at man skjærer i platen, tegner på den eller behandler den kjemisk. Hvert trykk er et originalt kunstverk. Grafiske blad faller i tre grupper: høytrykk, dyptrykk og plantrykk.» |
![]() |
INSPIRERT AV TV_PROGRAM: Harald Lyche ble inspirert til å bosette seg på Helgøya når han skulle male maleriene til årets Festpillutstilling. |
Skrevet av: May-Britt Bjørlo Henriksen |
Galleri EKG presenterer i år Oslo-kunstneren Harald Lyche som årets Festspill-kunstner under Festspillene i Elverum (FIE) 2017. |
Lyche er en kolorist som malerier i en modernistisk, klassisk tradisjon. Han har denne vinteren malt sine malerier på et jorde på Helgøya. Som man kan lese i sitatet over, velger han å gå ut, inn i motivet, heller enn å stå inne i et atelier for å male. |
– I løpet av de årene vi har arrangert Festspillutstilling, har vi prøvd å finne noe nytt. Vi holder øye med de vi vet leverer kvalitet, og vi har holdt øye med Harald Lyche i et par år nå. Vi har store forventninger til mottakelsen av utstillingen, sier gallerist Pirjo Birgitta Mursu i Galleri EKG. |
Inspirasjonkilden |
- En kveld så jeg litt tilfeldig bokprogrammet Brenner og Bøkene på Nrk, som startet med at Hans Olav Brenner kjørte i sin bil på vei mot Helgøya for der å treffe Karin Olssøn. Hun mente å ha Norges eldste lesesirkel. Etter møtet var det opptak fra Hamar Kulturhus og samtale med forfatter Knut Faldbakken. Han fortalte om sitt arbeide med sin siste bok der han benyttet sin lokalkjennskap til området som ramme for fortellingen. Han forklarte meget vakkert om Mjøs-lyset og om hvordan solen gikk ned over Helgøya om vinteren. Programmet ble værende i meg. Etter noen dager gikk jeg inn på NRK Nett-tv for å se igjen. Det Faldbakken snakket om, det å benytte seg av det lokalt kjente resonnerte i meg. For jeg hadde gjort noe lignende selv. Istedenfor å gå inn i ett hvitt atelier, vekk fra kontekst, hadde jeg gått til. Til de stedene som betød noe for meg. Jeg ville arbeide i en dialog der, forteller Harald Lyche. |
I en årrekke har gallerist Mursu ønsket å få kunstnerne til å lage kunst spesielt til utstillingen, og hun er veldig glad for at Lyche nå gjør det. |
– Det er et ekstra krydder at han bor og arbeider på Helgøya i tidsrommet fra 1.desember 2016 til 15.juli i år, den perioden han maler til Festspill-utstillingen i august, sier Mursu. |
Alle verk er olje på lin, produsert utendørs på Helgøya. Maleriene vises på Galleri EKG på Stortorget på Hamar fra 3. august 2017. Utstillingen har fått tittelen Alt er av samme stoff. |
FRAMTIDEN: Barna er framtiden, mener Dang Van Ty.
En krig, en ung gutt og et skjebnesvangert skudd i det som skulle bli en nesten 20 år lang krig. Grusomheten ligger som et bakteppe i fortiden. Livsglede, barn i lek og fri utfoldelse, malt med en fargerik palett, det er scenestykket som gir Dang Van Ty den friheten han trenger i bildene sine.
Tekst: May-Britt Bjørlo Henriksen 954 33 557 * maybritt@galleriekg.no
Våre opplevelser og erfaringer gjør oss hver eneste dag til den vi er. Det vi er, påvirker hva vi gjør, og hva vi lager. Et kort øyeblikk mens Dang Van Ty selv kuraterer utstillingen som åpner hos Galleri EKG den 27. april, forteller han sin historie om hvordan han havnet på et sted 9.084 kilometer i luftlinje fra hjemstedet. Bort fra Vietnam-krigens helvete
Født i 1954 i Tay Ninh provinsen i Vietnam, omtrent samtidig som den store krigen som utviklet seg til en nesten tjue år lang, væpnet konflikt mellom Sør-Vietnam og Nord-Vietnam, trådde Dang Van Tys sine barnesko i det som ble en krigssone. En oppvekst man kanskje skulle tro speiles i maleriene til Dang Van Ty, men som i så fall får et helt uventet uttrykk.
- Jeg maler glade, vennlige bilder. Positive. Jeg bruker ikke tiden på å male negative bilder, sier Dang Van Ty.
- Barna er framtiden. De står for alt, sier Dang Van Ty. Han forteller han er veldig glad i barn, deres barnlighet og uforbeholdne oppførsel.
Skutt
13 år gammel kom Dang Van Ty til Norge. Alene på reise sammen med mange små barn. Barn helt ned i to, tre-års alderen. Han kom som følge av at han hadde blitt skutt i ryggen, og trengte medisiner og opptrening, noe han først fikk på Ullevål Sjukehus, før han kom til Sunnaas sykehus.
Der fikk han jobb i Sunnaas barnehage. Som hospitant i ett år. Dit kom han også tilbake for å jobbe om sommeren i noen år.
- Det var kanskje der jeg fikk interessen for å male, forteller han.
Der fikk han prøve olje- og akrylmaling. Det var ikke første gang han hadde vist interesse for kunstnerisk utfoldelse, men mulighetene hadde ikke alltid vært tilstede.
- I Vietnam var jeg veldig interessert i å tegne, men vi hadde bare én blyant i familien, og den var forbeholdt faren min i snekkerverkstedet. Så vi ungene vi tegnet i sanden på stranden, og modellerte. Hentet med oss leire hjem, som vi formet, og tørket i stolen, sier han.
Da Dang Van Ty ble lam, og kom til Norge for behandling, opplevde han det som å bli født på nytt. Noe som gjorde at han ville begynne på nytt. Takket være en kreativ vertsfamilie, der faren i familien var illustratør, og Ty som vi jo vet var interessert i tegning, møttes i et felles rom der tegning ble en innfallsport til å lære seg nye språk. Ty kunne ikke engelsk da han kom hit. Han hadde så vidt lært alfabetet, regning og gangetabellen.
- Jeg har mange ganger blitt spurt hvorfor jeg ikke maler noe fra alt jeg har opplevd, men det vil jeg ikke. Jeg er veldig glad i barn, og deres uforbeholdne nysgjerrighet, og evne til å ta til seg det som blir sagt. Da jeg jobbet i barnehage, fikk ungene vite hvorfor jeg satt i rullestol, og det tok de med seg videre, og når nye barn kom til barnehagen, fortalte de kort og kontant hvorfor jeg gjorde det, forteller Dang Van Ty.
Impresjonisme
Kunstnerisk er han inspirert av impressjonistene Monet så vel som Matisse, og mange av de andre kjente impressjonistene vi kjenner fra kunsthistorien.
- Egentlig kan jeg vel si at jeg er inspirert av dem alle, samtidig som min asiatiske bakgrunn gir rom for de sterke fargene. Det kan være at vårt fargesyn preges av regntiden og tørketiden, og lyset som i tørketiden drar fram de brune fargene, mens det etter regntiden får fram de sterke grønnfargene.
Ty er utdannet bokillustratør på Statens Håndverk- og Kunstindustriskole (SHKS) 1978-1982. Etter dette studerte han på Statens Kunstakademi, 1982-1986.
Han var hospitant på litoverkstedet SHKS fra 1986-1987. Tok sitt femte år i 1987, og mesteråret i 1999. Tilsammen har han 11 års kunstutdannelse. Han er innkjøpt av store kunstinstitusjoner som Nasjonalgalleriet, Riksgalleriet, Norsk Kulturråd, Oslo Bys samling, og en rekke andre kunstforeninger. Han har hatt en rekke seperatutstillinger og deltatt på mange kollektivutstillinger, både nasjonalt og internasjonalt.
Etter studiene debuterte han på Galleri 27, hos Johan Stray, og solgte i sin første utstilling 350 grafiske trykk. Det ga mye omtale, og han ble intervjuet av Erik Bye, såvel som Per Øyvind Heradstveit i Nrks beste sendetid.
Link til Dang Van Ty`s kunst SE HER
Utstillingen åpner den: 15.juni
Klokken:18.00
Runi Langum fanger i sine tegninger en kjapp bevegelse, et øyeblikk i dansen. Ekspressivt, og med en spontan representasjon av sin egen bevegelse, fryses øyeblikket. Mange av tegningene har en varhet i seg, en eleganse hvor danserens poetiske og vakre bevegelse forsterkes med en fargetone, eller en strek. Mens andre tegninger lyser av kraft og energi. Med en skarpere og mer brutal strek, men innenfor samme motivkrets, dans. Runi Langum er sagt å være en av Norges beste tegnere. Hun er kjent for å jobbe i monumentale formater, men noen av tegningene er å finne i relativt små formater. Etter studier på kunstakademiet i Trondheim 1978-1983, fortsatte hun studiene ved Ecole Nationale Superieure des Beaux Arts i Paris 1983-1986 der hun spesialiserte seg i tegning og fikk 1.prix de dessin i 1986. Hun er innkjøpt av flere museetr og gallerier, og har mange seperatutstillinger bak seg. Hun er Festivalkunstner i Galleri EKG under Flagstad-festivalen 2017. Utstillingen vises i Galleri EKG, Stortorget, Strandgata 71, Hamar www.galleriekg.no
![]() |
EN LYS HISTORIE: Teaterstykket handler ikke om krig, men en ung manns reise fra barndom til voksenlivet. ILLUSTRASJON: Teater Innlandet |
Historien om førstereisgutten Halvor Skramstad fra de dype skoger er en historie om en unggutt som i 1939 dro til sjøs i en tid hvor krigen ennå ikke hadde kommet til Norge. |
May-Britt Bjørlo Henriksen |
Samtidig raste krigen i Europa, og på havet. Teater Innlandets forestilling kunne vært en krigshistorie, men er ikke det. Det er primært en fortelling om overgangen fra det å være en ung gutt til å bli en mann. |
Stykket forteller historien om 18 år gamle Halvor fra Rena som drar til sjøs i 1939. Vi møter i forestillingen en ung mann fra Østerdalens skoger som gir etter for eventyrlysten, og harde tider hjemme. Som store deler av handelsflåten ble Skramstad fanget over år i en krigssituasjon som store deler av handelsflåten ble det. Han tok som mange andre nysgjerrige unge menn på den tiden hyre på en båt. Han skulle på sin ferd over de sju hav få både sitt første kyss, oppleve et unik kameratskap, bli forelsket og få en verdenskrig tett på. |
Gutten fra Åmot ble borte i løpet av årene på sjøen. Årene gikk. Hjem kom en mann som hadde sett verden. Karakteren vi møter er basert på førstereisgutten fra Østerdalens skoger som Jon Michelet har gitt liv til i sine bøker om Skogsmatrosen. Det er dette teateroppsetningen er basert på. |
Det er ikke småtteri regissør Janne Langaas har gitt seg i kast med. Forventningene til forestillingen etter Jon Michelets romanserie om Skogsmatrosen er store. |
Mathias Calmeyer har laget manuset på bakgrunn av Jon Michelet sin bok om skogsmatrosen Halvor Skramstad fra Rena. Vi får ikke høre hele historien. Det er ikke poenget, men historier fra ungguttens formative år på sjøen i en tid hvor sjømenn ble beordret i krigens tjeneste. Fra skuespillerne, regissør, manusforfatter og den tekniske staben møttes mandag for en seks, sju uker siden, har de alle blitt godt kjent med både manus og hverandre. Stykket legger snart ut på vegen, og har urpremiere på Åstvang Flerbrukshus i Åmot kommune. |
Teatersjef Langaas formelig gløder når hun forteller om stykket de skal sette opp. Hun har de siste sju årene vært teatersjef ved Teater Innlandet, men hadde for et par år siden regien på Mor mi kjente Willy Nelson, en forestilling som ble svært godt mottatt, og hun fikk blod på tann. Teatersjefen bestemte seg forå gjøre noe kreativt igjen. Forestillingen om skogsmatrosen vil i løpet av senvinteren bli presentert med regi fra hennes hånd. |
— Jeg er jo primært et teatermenneske, og trenger å kjenne på kreativiteten. Vi har ikke tenkt å fortelle hele historien om Halvor Skramstad, men vi har funnet historier i Jon Michelets roman som vi tror vil fungere å fortelle fra scenen. Vi er spent på å se hvordan folk ser på det utvalget vi har gjort, sier regissør Janne Langaas. |
Det er Espen Mauno som ikler seg rollen som førstereismatrosen Halvor Skramstad, mens John Nyutstumoen har flere roller i tillegg til å være stykkets forteller. |
Mauno er fra Tromsø, og han har sin skuespillerutdannelse fra Teaterhøgskolen i Nord-Trøndelag. I det han ikler seg rollen som Halvor Skramstad blir utfordringen å manifestere en ung gutt fra et diamentralt forskjellig miljøe enn kystgutten Mauno. I det prøvene starter og pressen får møte ensemblet, er Mauno optimistisk på at han skal klare å fylle rollen. |
Teater Innlandets nye forestilling har premiere på Åstvang i Åmot den 29. mars, . |
|
10 år med poesifestival på Hamar. Det hele startet da det var 100 år siden Rolf Jacobsen ble født. Nå feires de at det er 110 år siden, og poeter fra hele Norden er samlet i Hamar til Nordisk Poesi-festival. |
May-Britt Bjørlo Henriksen maybritt@galleriekg.no 954 33 557 |
Festival-ledelsen smykker seg med at det er de fremste poetene i Norden som disse dagene samles på Hamar, og setter hverandre i stevne. Og det er mange kjente lyrikere som står på programmet. Fra Jan Erik Vold til festivalpoet Øyvind Berg, fra Tua Forssröm til Marie Silkeberg. |
— Selv om mange ser på poesi som en smal sjanger, henvender vi oss til alle, foteller daglig leder i Nordisk Poesifestival, Hanne Lillebo. |
Den observante kollektivbruker i Hamar og omegn har den siste tiden kanskje lagt merke til poesi som har dukket opp på bussene i distriktet. Det er en del av strategien om å bringe poesi ut til folk. |
I løpet av den halve uka festivalen feirer poesien er det en bråte evenementer og tilstelninger. Torsdag og fredag er det seminar på Høgskolen om festivalpoet Øyvind Bergs forfatterskap. Videregående skoler i distriktet kan låne en lyriker, og rundt omkring i Hamar er det små og store arrangementer i anledning festivalen. |
— Programmet veksler mellom norske og nordiske lyrikere. Når vi lager programmet er det ofte slik at vi seer om det er en poet vi ønsker å løfte, og så inviterer vi dem til festivalen vår, sier Lillebo. |
Av de mer eksotiske postene på programmet er en maratonopplesning av Rolf jacobsens dikt. Opplesningen er ved Anne Lillevold Jacobsen, Anders Kippersund, Jonas Kippersund, Gunnar Brox Haugen, Gunvor Sjølie, Dyveke Irene Dufseth, Ingjerd Engh, Steinar Laberg, Mari Nøren Stenersen, Wenche-Britt Hagabakken, Sigbjørn Johnsen, Tore Stenersen og Trond Tendø Jacobsen (i den rekkefølgen). Opplesningen avsluttes med samlingen Nattåpent. Lørdag 11. mars kl. 9 om morgenen starter de med å lese Jacobsens Samlede dikt fra perm til perm, programposten er kalt «Rolf Jacobsen minutt for minutt». Hamar Arbeiderblad har kalt det en verdenspremiere! Opplesningen skjer på festivalkontoret i Strandgata 51, og det er gratis inngang. Her kan publikum droppe innom og være tilhørere så lenge de ønsker. |
Mye av programmet foregår enten på Hamar Teater, Høgskolen, hos Gravdahl eller ute i skoler eller institusjoner. Programmet finner man på nordiskpoesifestival.no. Vær modige. Les et dikt, eller enda bedre, hør en poet lese! |
|
Stort format: Geir Brohjems idé om vidsyn speiles i det nye storformatmaleriet han presenterer på utstillingen. To malerier danner tilsammen et vidstrakt landskap. Foto: May-Britt Bjørlo Henriksen |
Hamar-kunstneren Geir Brohjem flyttet for et drygt år siden tilbake til Hamar etter mange år utenbys. I dag lar han seg inspirere av Hedmarks-naturen, og maler landskapsbilder hvor vidsyn blir et stikkord. Han er nå utstillingsaktuell i en maleriutstilling sammen med Annette Narum og Mona Grønstad i Galleri EKG. |
May-Britt Bjørlo Henriksen 954 33 557 maybritt@galleriekg.no |
Vidsyn er ifølge ordboksdefinisjoner (ordbok.uib.no) evnen til å se en sak fra alle sider; med skjønnsom, tolerant innstilling. Mer enn noe annet er det vidsyn, og et bildestandpunkt, som slett ikke er uvanlig, men som på et vis allikevel overrasker i Hamar-kunstner Geir Brohjem sine malerier. Han sier selv at det er åpenheten og vidsynet i Hedmarks-landskapet han søker etter. |
Han har tidligere vist maleriene sine i flere gallerier på Hamar, inklusive Kunstbanken og tidligere Galleri Hervold. Han var i vinter med på å Galleri EKGs årlige kollektivutstilling av malerier, og fikk en god mottagelse. |
Dras mot Hedemarken |
Etter flere år i utlandet bodde Brohjem og familien en tid i Drammen, hvor både han og samboeren, Mona Skjønhaug, som også er utøvende kunstner, hadde eierinteresser og var tilknyttet Galleri Stag på Arena Vestfossen. |
Brohjem forteller at han i disse årene har utforsket mye med kunsten sin. En tid hadde han en fascinasjon for alkymi, og han har utforsket ikonografitradisjonen. Selv om Brohjem vel sier seg å være religiøs, så er han ikke katolikk, og sluttet etter en stund med å male ikoner. |
Motivkretsen har ifølge ham endret seg over tid. En tid var han fryktelig melankolsk, noe som resulterte i malerier med en tung koloritt. Abstraherte landskaper. I dag møter vi ham over en lysere palett, hvor han maler i en naturalistisk, figurativ tradisjon. |
– Man kan si at jeg startet med å male abstrakte landskap, noe som nå har endret seg. |
Han forteller at han i flere år, før han kom tilbake til hjemtraktene, beveget seg inn i Hedmarks-landskapet og malte det. |
– Da malte jeg Hedmarks-landskapet ut i fra fotografier. Nå kan jeg stå i atelieret i kjelleren og male Mjøsa og tilliggende landskap som jeg ser ut gjennom vinduet. Jeg kommer nok til å ta en dannelsesreise rundt Mjøsa for å bli kjent med området igjen. |
Hamar-kunstneren forteller at han er veldig glad i landskapet rundt Mjøsa. Familien bodde på Vestlandet i noen år, men selv om fjord og fjell er majestetiske, er det Hedmarken og det landskapet man finner her i Innlandet, med vide horisonter og mye himmel, han stadig vender tilbake til. Et landskap som innbyr til vidsyn. |
– Jeg har alltid vært inspirert av Munch, men da vi var i England, ble jeg også inspirert av BritPop. Jeg fikk sett andre motiver, og flyttet tilbake til en urban tilværelse i Oslo, hvor jeg ble en urban kunstner som var i atelieret hele tiden. |
Noe bildene lot seg prege av, ifølge Brohjem selv. I dag er det vidsynet, den omsluttende himmelen som vektes i maleriene. |
Landskap og håndverk |
– Som ung har man null respekt for det som er gjort tidligere, konstaterer Brohjem, som forteller at senere har han følt en dragning mot å studere de gamle mesterne. Lære seg håndverket. |
![]() |
Landskap: Landskapsmalerier krever mye, og Geir Brohjem mener det er en god arena å møte publikum på. Han har sjelden mennesker med i maleriene sine. Foto: May-Britt Bjørlo Henriksen |
– Jeg synes mange i dag driver med effektmakeri, og jeg følte at jeg på et tidspunkt kanskje også var på veg mot det, men jeg bruker ikke så brede koster lengre. I dag synes jeg ikke det er så gøy å male. Det er noe med motstanden. |
Forholdet til maleriet endres og utvikles. Brohjem sier han har sett så mye navlebeskuende kunst. Noen ganger må man stille spørsmålet om det er så dypt og viktig? |
– Jeg har i hvertfall ikke lyst til å dele navlelo med alle, og jeg må heller ikke provosere for å provosere. |
I dag synes Brohjem at landskap er en fin arena å møte publikum i. Han har aldri med mennesker i maleriene sin. |
– Jeg er glad i opplevelsen av det store, det uberørte. Det gjør at jeg må jobbe med materien. Det er om å gjøre å ikke la seg stoppe av at man ikke kan, som læreren på folkehøgskolen i Ørsta brukte å si. |
Fakta |
Brohjem har sin utdannelse fra Birmingham institute of Art and Design (BIAD) Bachelor of Art, Oslo Tegne & Male skole. Utsmykninger: Børstad ungdomsskole, Hamar og Lunden skole, Hamar ble utsmykket i samarbeid med samboeren Mona Skjønhaug. Hamar rådhus (kantine), Norsk Tipping, Sparebanken Hedmark, Hamar Kommune. Prosjekt: Bragernes kirke, Drammen. Musikk med kunstrefleksjon «Kunst rett vest». Medlem og styremedlem av Bildende Kunstnere Hedmark, Norske billedkunstnere. Sitter i styret for Østlandsutstillingen. |
![]() |
TORNEROSE: Firguren Tornerose var svært livaktig, også når hun sov. En liten pike på rundt tre år i salen levde seg godt inn i forestillingen, men tok fort til tårene da hun skjønte at historien på teateret ikke endte som hun ventet. Begge foto: Gisle Bjørneby. |
Mørkt, trist, morsomt, visuelt og underholdende. Urpremieren av teaterstykket Tornerose på Teater Innlandet holdt hva regissør Yngvild Aspeli lovte på forhånd, og skapte en rekke følelser for liten og for stor. |
May-Britt Bjørlo Henriksen maybritt@galleriekg.no 954 33 557 |
Det er ambiøst å lage en forestilling som skal være aktuell for hele familien av et eventyr som er så kjent og gjenfortalt som Tornerose. Aspeli og de to teaterkompaniene Jammy Voo og Rum and Clay, har klart det. I en forestilling med raske sceneskift, hvorav noen tablåaktige scener, musikk, figurteater og skyggeteater skapte de med enkle virkemidler, og en uttalt 80-talls estetikk, magi på scenen. Skuespillerne Kate Edwards, Emily Kreider, Julian Spooner, Matthew Wells, Eliza Wills-Crisp, Greg Hall trollbandt publikum gjennom skuespill, figurteater, skyggeteater, musikk på scenen og visuelle virkemidler i en forestilling hvor det tekstlige ikke er i førersetet, og estetikken er hentet fra 80-tallet. |
Det vi voksne så var noe helt annet enn barna som i forskjellig alder hadde møtt opp på urpremieren så. Det visuelle språket, bruken av figurteater, lys, lyd og skyggeteater manifesterer drømmene til Tornerose så konkret som man kan formidle drømmene fra en drømmeverden. Perspektivet og fortellerstandpunktet var annerledes enn den historien vi er vant til fra eventyrene og fra filmverdenen. Både voksne og barn fikk en liten tankepille å tygge på da de dro hjem. For der hvor vi tradisjonelt møter Tornerose i en lineær fortelling hvor den ytre handlingen blir fortalt, har regissør Aspeli og de to teatergruppene valgt et annet fortellerstandpunkt gjennom å fortelle Torneroses egen historie. |
Å fortelle Torneroses egen historie, fra Torneroses ståsted krever mot. Siden dette er en familieforestilling er det å vente at mange barn i forskjellig alder vil være blant publikum, hver med sine forventninger og krav til handling. Forestillingen var ikke lineær på det viset vi kjenner fra eventyret, men det var en engasjerende driv i stykket, med dyktige skuespillere som ikke bare bragte liv til figuren Tornerose, men også klarte å få salen i sin lune hånd. |
Forestillingen som vises rundt om i Hedmark og Oppland i regi av Teater Innlandet er absolutt verdt å få med seg, om en har barn eller ikke. For i det som for en unge kan være et fortellende element knyttet til historien rundt Torneroses dype søvn, kan den samme scenen beskrive et svært aktuelt samfunnsfenomen knyttet til det at noen tenåringer sover seg ut av skole- og vennesituasjoner. At det rett og slett virker som om det blir for mye for dem, og det eneste de makter er å sove. |
Sett på det viset er det en veldig sterk historie. Hvor foreldre som bare vil det beste for barnet sitt, og nesten konkurrerer om hvem som er mest glad i Tornerose er med på å forsterke den utmattende følelsen som gjør at Tornerose bare vil sove. |
Forestillingen gir rom for opplevelse og refleksjon over viktige tema for blandt annet tenåringsforeldre som står midt oppe i en situasjon der den håpefulle entrer en Tornerose-søvn. Samtidig som den åpentlyst inviterer foreldre som ser stykket sammen med barna sine til å reflektere rundt både eventyret Tornerose og karakteren, som i denne forestillingen er en figur laget av Poliana Borisove i samarbeid med den utflyttede hamarsingen, regissør Yngvild Aspeli. Det er en visuell sterk forestilling med gode skuespillerprestasjoner. |
![]() |
FULL GUFFE: Musikken ljomer. Er det i drømmeland, eller i virkeligheten? Publikum kan undres. |
![]() |
FIGUR: Symbolsk nok er Tornerose i denne produksjonen en dukke. Dukken er laget av Polina Borisiva i samarbeid med regissør Yngvild Aspeli. Foto: Gisle Bjørneby |
Ta meg til Drømmeland. Smakebitene pressen fikk servert fra forestillingen Tornerose, som har urpremiere på Teater Innlandet torsdag 2. mars, bærer bud om en lovende og underholdende forestilling som lar publikums personlige erfaringsbakgrunn være med på å gi stykket karakter. |
May-Britt Bjørlo Henriksen 954 33 557 maybritt@galleriekg.no |
Forestillingen som er en familieforestilling er plassert i en nær samtid hvor skuespillerne fra de internasjonale teaterkompaniene Jammy Voo og Rhum and Clay samarbeider. På scenen vil vi få se Kate Edwards, Emily Kreider, Julian Spooner, Matthew Wells, Eliza Wills-Crisp, Greg Hall som gjennom skuespill, figurteater, skyggeteater, musikk på scenen og visuelle virkemidler henvender seg til publikum i en forestilling hvor det tekstlige ikke er i førersetet, og estetikken er hentet fra 80-tallet. Grunntrekkene i forestillingen er satt, men forstillingen vil utvikle seg i møte med publikum, forteller regissør Yngvild Aspeli. Aspeli som opprinnelig er fra Hamar regisserer denne gangen forestillingen. Forestillingen er allikevel like mye et resultat av en prosess hvor alle skuespillerne og Aspeli sammen har utviklet forestillingen gjennom improvisasjon. |
Tornerose er i store deler av denne forestillingen en dukke som er utformet av Polina Borisova i samarbeid med regissør Yngvild Aspeli. Ikledd en grå joggedress møter vi figuren sovende. Mor vekker Tornerose. Far vekker Tornerose. Tornerose sover videre. Dagen går. Tornerose fortsetter å sove. Venner kommer på besøk, men ønsket om å sove videre framstår som så sterkt at det å forholde seg til dem som gjerne vil få henne med på aktivitet kommer i annenrekke. Vi får allikevel se Tornerose på konsert hvor hun danser, kanskje i visshet om hva som kommer etterpå. Om søvnen som vil kreve sitt. Samtidig som forestillingen sies å være morsom og underholdene, er det også mørke, kanskje mer krevende anslag i stykket. Antakelig er det en forestilling som vil kunne sette den sovende tenåringens liv i perspektiv, både for tenåringen selv, men også foreldrene. |
Brødrene Grimm skrev mange versjoner av eventyret Tornerose. I den barnevennlige utgaven vi alle kjenner så godt fra tegnefilmer og moderne eventyrbøker, holder kongen og dronningen en stor fest for sin nyfødte datter, Tornerose. Den ene av de kloke feene blir ikke invitert. Det utløser en rekke hendelser der feen som ikke blir invitert forbanner Tornerose, og erklærer at den vesle prinsessen skal stikke seg på en tein og dø når hun blir en ung kvinne. En av de andre feene omgjør forbannelsen til at Tornerose skal sove i hundre år. Tornerose stikker seg i fingeren på en forgiftet tein og faller i dyp søvn sammen med alle dyr og mennesker på slottet. Et tornekratt vokser frem og skjuler de sovende. Hundre år senere vekkes Tornerose av et kyss fra en vakker prins. I de tidligste versjonene fra før 1857 var det en helt annen, og mye råere historie som blir fortalt. Teater Innlandet lover en mørk variant, som allikevel passer for hele familien. Brødrene Grimm hadde latt seg inspirere av den italienske poeten Giambattista Basile, som ga ut to eventyrsamlinger i 1630-årene, da de skrev historiene om Tornerose. |
Eventyret Tornerose har et stort potensial for å fortelle en samtidshistorie. Overføringsverdien når man tar det til teaterscenen og setter handlingen inn i en moderne tid vil gi både gjennkjennbare og underholdende situasjoner, som satt på en teaterscene både er morsomme og tankevekkende. |
Forestillingen som er støttet av Fond for utøvende kunstnere, Fritt Ord, Arts Council England, SPENN og Hamar kommune vises på 14 forskjellige spillesteder i Hedmark og Oppland, med start og slutt på Teater Innlandets scener på Hamar. |
Begge teatergruppene har sin utdanning fra teaterskolen Jaques Leqock i Paris, men holder i dag til i England, og driver i stor grad med improteater. |
![]() |
TANNSMYKKE: Marit Synnøve Bergs rollekarakter (bildet) mottar et smykke. Et smykke laget av tenner fra Ester Grenersens karakter. Foto: Kristin Aafløy Opdan |
Åpningsscenen i Fire forsøk på å gjøre en forskjell viser en teaterforestilling som fort kan bevege seg kvalitetsmessig i alle retninger. Spørsmålet er om det blir en flau affære, eller har regissør Gard B. Eidsvold ved hjelp av de fire skuespillerne; Marit Synnøve Berg, Ester Grenersen, Tom Styve, Terje Ranes klart å gi liv til forfatter Mikkel Bugges fortelling om fire nordmenn i et urolig, fiktivt afrikansk land. Fire personer med ulike verdensbilder som preger deres meninger om hvordan de kan gjøre en forskjell. To søstre og to svogre med forskjellige roller innen diplomati og bistandsarbeid. |
Forestillingen viser hvordan idealisme og kynisme kolliderer i møte med virkelighetens verden. Den utspiller seg i hjemmet til den ene søsteren som er gift med en fredsmeklende diplomat. Den viser også hvordan engasjementet blir utfordret når det utrygge, trenger seg fysisk på gjennom eksplosjoner og mennesker som trenger seg inn på eiendommen de bor på. Frykten for den ytre trusselen blir like stor som frykten for den indre. For ikke å snakke om frykten som oppstår i skjæringspiunktet mellom det uutalte, og det kommuniserbare. |
Temaet bistand er alvorlig: Ofte blodig alvor for de som trenger bistand fordi de opplever krig, fattigdom eller av andre grunner blir fordrevet fra sine hjem og mister produktive landområder. Selv om stykket isolert sett handler om nettopp dette, handler det også om den krigen og drakampen som oppstår mellom familiemedlemmer. Forestillingen har en refleksiv dybde som gjør at den kan forstås på begge disse planene. Det åpne, ytre planet som handler om disse menneskene som på hvert sitt vis er involvert i bistandsarbeide. Mens noen av scenene beveger seg inn i den private sfære, hvor kjærlighet, svik, forskjellige hensikter, og manglende evne til å kommunisere bygger opp om, og viser sårbarheten vi ofte finner i mellommenneskelige relasjoner. En sårbarhet vi sjeldent trenger å lete lenge for å finne. |
Undertegnedes antagelse om at forestillingen kunne komme til å bli passe klein ble etter et par minutter gjort til fullstendig til skamme. Det var rett og slett et ensemble som leverte til høyeste karakter for en fullsatt sal vi fikk se i urpremieren på Hamar torsdag kveld. Om folk går mann av huse for å få sett dette stykket når det nå legger ut på vegen i Hedmark og Oppland, er det ikke noe som overrasker ved det. Forestillingen er særdeles aktuell i en tid da mennesker på flukt søker beskyttelse over hele verden, mens det fra flere politiske partier såvel som ytterliggående grupper skrikes ut at man skal hjelpe flyktninger der de er. Uavhengig av at situasjonen er tilspisset med mange flyktninger, krig og den vansklige situasjonen med at land etter land stenger grensene sine for folk som er i dyp nød. |
Stykket vokste fra scene til scene, og skuespillerne går inn i karakterene på et slikt vis at det var uvirkelig og vanskelig å forestille seg at forestillingen var over etter halvannen time. Historien var tett og troverdig om både krig, bistand og mennesklige relasjoner, med gode skuespillerprestasjoner som ble løftet av den enkle scenografien. Den gode bruken av lys og lyd fortjener også ros, og var med på å forsterke handlingen og skape spenningsøyeblikk. |
Det er uten tvil en rå og brutal forestilling, hvor den enkelte karakteren på mange måter blir avkledd , og frykten som bobler under overflaten kommer til syne. Det er en strålende forestilling! Gard B. Eidsvold trer frem som en eminent regissør som på et usentimentalt vis presenterer alvorlige spørsmål på en underholdende måte, uten å dra noen konklusjoner, hverken moralsk eller politisk. |
Anmeldt av May-Britt Bjørlo Henriksen |
Torsdag har forestillingen Fire forsøk på å gjøre en forskjell premiere på Teater Innlandet, på Hamar. En forestilling om bistand, og mennesker som ofrer en hel del for å utgjøre en forskjell i samfunnet gjennom å hjelpe mennesker i nød. |
![]() |
Foto: Kristin Aafløy Opdan |
May-Britt Bjørlo Henriksen maybritt@galleriekg.no 954 33 557 |
Forestillingen tas ut på vegen og vises flere steder i Hedmark og Oppland, før den om en måned kommer tilbake til Kulturhuset på Hamar med flere forestillinger. |
Regissør Gard B. Eidsvold ønsker med forestillingen å få folk til å løfte på øyelokkene og tenke over hvordan hver og en kan gjøre en forskjell. Selv om tematikken kan virke alvorstung, presiserer Eidsvold at Fire forsøk på å gjøre en forskjell er en underholdende forestilling. Et drama med allmenne konflikter, humor og varme. |
Forestillingen er ført i pennen av dramatiker Mikkel Bugge, som sammen med Eidsvold har fordypet seg i bistandsarbeid, og intervjuet mennesker som til daglig jobber med bistand. Karakterene får i forestillingen diskutere og reflektere over hvordan de best kan hjelpe, og det kommer til syne en dragkamp mellom ren idealisme og hard pragmatisme. Eidsvold lar det skinne igjennom at han stiller seg kritisk til deler av bistandsbransjen. |
Det er politisk stykke i den forstand at vi har med oss ideen om at et samfunn er hva folket til enhver tid utgjør i sum, hvordan hver enkelt av oss utgjør en forskjell. Så det å ikke bry seg, det å ikke ha et samfunnsengasjement på et eller annet vis, mener Eidsvold bidrar til å undergrave det samfunnet vi tar for gitt. Bistand og nødhjelp er rammen for stykket, men han mener det handler om mennesker og menneskelige dilemmaer. Bistands-tematikken er et middel for å diskutere mellommenneskelige relasjoner. |
![]() |
FLYTTET HJEM: Etter mange år borte fra Hamar har Geir Brohjem flyttet tilbake til Hamar. Foto: May-Britt Bjørlo Henriksen |
Hamar-kunstneren Geir Brohjem flyttet for et år siden tilbake til Hamar etter mange år borte. I dag lar han seg inspirere av Hedmarks-naturen, og maler landskapsbilder hvor vidsyn blir et stikkord. |
954 33 557 maybritt@galleriekg.no |
Vidsyn er ifølge ordboksdefinisjoner (ordbok.uib.no) evnen til å se en sak fra alle sider; med skjønnsom, tolerant innstilling. Mer enn noe annet er det vidsyn, og et bildestandpunkt, som slett ikke er uvanlig, men som på et vis allikevel overrasker i Hamar-kunstner Geir Brohjem sine malerier. Han sier selv at det er åpenheten og vidsynet i Hedmarks-landskapet han søker etter. |
Han har tidligere vist maleriene sine i flere gallerier på Hamar, inklusive Kunstbanken. Han har i vinter stilt ut i Galleri EKGs årlige kollektivutstilling av malerier. Hvor en del av galleriets kunstnere viser malerier fra sin produksjon. |
Geir Brohjem flyttet for et år siden tilbake til Hamar. Etter flere år i utlandet bodde han og familien i Drammen i noen år, hvor både han og samboeren Mona Skjønhaug som også er utøvende kunstner, var tilknyttet Galleri Stag på Arena Vestfossen. |
Brohjem forteller at han i disse årene har gjort mye, han har hatt en fascinasjon for alkymi og han har utforsket ikonografitradisjonen. Selv om Brohjem vel sier seg å være religiøs, så er han ikke katolikk, og sluttet etter en stund med male ikoner. |
Med foto fra Hedmarken |
Motivkretsen har ifølge ham endret seg over tid. En tid var han fryktelig melankolsk, noe som resulterte i malerier med en tung koloritt. Abstraherte landskaper. I dag møter vi ham over en lysere palett, hvor han maler i en naturalistisk, figurativ tradisjon. |
– Man kan si at jeg startet med å male abstrakte landskap, noe som nå har endret seg. |
Han forteller at han i flere år, før han kom tilbake til hjemtraktene, beveget seg inn i Hedmarks-landskapet og malte det. |
– Da malte jeg Hedmarks-landskapet ut i fra fotografier. Nå kan jeg stå i atelieret i kjelleren og male Mjøsa og tilliggende landskap som jeg ser ut gjennom vinduet. Jeg kommer nok til å ta en dannelsesreise rundt Mjøsa for å bli kjent med området igjen. |
Hamar-kunstneren forteller at han er veldig glad i landskapet rundt Mjøsa. Familien bodde på Vestlandet i noen år, men selv om fjord og fjell er majestetiske, er det Hedmarken og det landskapet man finner her, med vide horisonter og mye himmel, han stadig vender tilbake til. Landskapet som innbyr til vidsyn. |
Brohjem nevner spesielt at han lot seg inspirere av Mark Rothko, uten at han på noe vis påberoper seg å være i nærheten av ham kunstnerisk, men måten utnytter lerretet på kan vi kanskje se igjen hos Brohjem.. Rothko var av mange betraktet som en av sin tids mest talentfulle kunstnere. han var født i Latvia i Russland i1903, men familien emigrerte til USA i 1913. Ti år senere begynte Mark Rothko studier ved New School of Design, samtidig som han tok kurs ved Art Students League of New York. |
Rothko ble en del av en gruppe malere som gikk under navnet The New York School med blant andre Barnett Newman, Jackson Pollock og Willem de Kooning. Dette var en gruppe med kunstnere som oppstod på 1940-tallet som en samlet stemme i det amerikanske kunstmiljøet. Abstrakt ekspresjonisme var en annen betegnelse på disse kunstnerne, selv om Rothko ikke så på seg selv som en abstrakt maler. |
Denne inspirasjonen Brohjem referer til var kanskje lettere å spore i de abstraherte landskapsbildene, men viser en vag tilstedeværelse i de mer figurative landskapsmaleriene også. |
Jobber hardt med materien |
Brohjem forteller at det ikke var gitt at det var han som skulle bli kunstneren i familien. |
– Broren min var den kreative, mens jeg var den smarte som skulle studere. Jeg begynte for så vidt med økonomistudier på Høgskolen i Gjøvik. Noe jeg sluttet med relativt raskt. |
– Jeg har alltid vært inspirert av Munch, men da vi var i England, ble jeg også inspirert av BritPop. Jeg fikk sett andre motiver, og flyttet tilbake til en urban tilværelse i Oslo, hvor jeg ble en urban kunstner som var i atelieret hele tiden. |
Noe bildene lot seg prege av, ifølge Brohjem selv. |
I dag er det vidsynet, den omsluttende himmelen som vektes i maleriene. |
I dag er det vidsynet, den omsluttende himmelen som vektes i maleriene. |
– Som ung har man null respekt for det som er gjort tidligere, konstaterer Brohjem, som forteller at senere har han følt en dragning mot å studere de gamle mesterne. Lære seg håndverket. |
– Jeg synes mange i dag driver med effektmakeri, og jeg følte at jeg på et tidspunkt kanskje også var på veg mot det, men jeg bruker ikke så brede koster lengre. I dag synes jeg ikke det er så gøy å male. Det er noe med motstanden. |
Forholdet til maleriet endres og utvikles. Brohjem sier han har sett så mye navlebeskuende kunst. Noen ganger må man stille spørsmålet om det er så dypt og viktig? |
– Jeg har i hvertfall ikke lyst til å dele navlelo med alle, og jeg må heller ikke provosere for å provosere. |
I dag synes Brohjem at landskap er en fin arena å møte publikum i. Han har aldri med mennesker i maleriene sin. |
– Jeg er glad i opplevelsen av det store, det uberørte. Det gjør at jeg må jobbe med materien. Det er om å gjøre å ikke la seg stoppe av at man ikke kan, som læreren på folkehøgskolen i Ørsta brukte å si. |
Broken Glass in Passions´s Library |
![]() |
LONDON: Elisabeth Werps malerier presenteres i London for første gang. |
Drømmeaktig og mystisk. Fylt av en merkbar kraft. På et vis i gjenkjennbar stil fra tidligere bildeserier. Allikevel annerledes. Elisabeth Werps malerier i utstillingen Broken Glass in Passions´s Library blir vist i London 9. til 17. oktober. |
May-Britt Bjørlo Henriksen 954 33 557 maybritt@galleriekg.no |
Elisabeth Werps tilnærming til maleriet preges av lag på lag med oppbygging og nedrivning til det endelige resultatet skaper et nytt bilderom der det figurative møter det abstrakte, og det fysiske møter det sansbare. Der det skjønne møter det flytende, nesten udefinerbare, og i krysningen endrer bildets karakter. Skaper en hensikt, en refleksiv dybde. |
Ekstraordinære kunstnere |
Det er Byam Shaw Art som i samarbeid med Old Bromton Gallery ved Earls court vest i London som presenterer henne for London-publikummet. Det er første gang Werp stiller ut i England. Byam Shaw Art er et nytt partnerskap som kunsthistoriker Elisabeth Byam Shaw og fotograf Frederick Ardley har etablert. |
De jakter på de ekstraordinære kunstnerne. De som i sine atelier verden over drives av lidenskap i innovasjonen for å skape morgendagens kunst. Byam Shaw Arts presenterer disse kunstnerne til kunstelskere og entusiaster, ofte i samarbeid med etablerte gallerier. Målet deres er ikke bare å bringe spennende ny kunst til publikummet, men å lage et kreativt rom hvor kunstnerne og samlerne kan møtes. |
Så selv om det er første gang i England så er det ikke første gang Werp stiller ut i utlandet, og i desember blir nye malerier å finne på Art Basel i Miami, Florida. |
Lidenskapens kraft og bøker |
Werp er opptatt av fenomenet lidenskap, og tror at det er det som driver menneskene og verden fremover. |
– Du må finne den lidenskapen selv. Du må skape den. Hvordan kan du ellers få kraft og ork til å skape noe nytt hele tiden. Da må du inkludere en form for lidenskap og tro. I de øyeblikkene jeg mister lidenskapen min vil jeg ikke stå opp, og ikke se dagen. Jeg pisker meg selv til å stå opp og gjøre det. Finne lidenskapen. |
Lidenskapen synes å være selve kraften som driver denne kvinnen som er så opptatt av skjønnhet videre. Hun er bestemt på at bildene skal speile et lag av skjønnhet. Allikevel påpeker hun, at hun er seg bevisst på at bildet, selv om det har et lag av skjønnhet, skal romme så uendelig mye mer. Hvis ikke blir det effektmakeri, og det har hun ikke sansen for. |
Tittelen på utstillingen er ingen tilfeldighet. Broken Glass in Passions´s Library. Om den er aldri så poetisk, så fornemmer jeg at det ligger et dypt alvor bak. |
– Til denne utstillingen har jeg jobbet med lidenskap og bøker som metaforer. |
Da Werp hørte at en del av bøkene som i dag finnes på Deichmanske bibliotek i Oslo skal makuleres nå når Deichmanske skal flyttes, ble hun dypt fortvilet. Denne dramatikken speiles i bildene. Sselv om noen av bildene framstår som lysere enn tidligere, framstår noen som klart mer kontrastfylte. |
– Bøker som symbol er veldig sterkt for meg nå når bøkene er i ferd med å forsvinne. Det er bøkene som representerer alt vi vet. Alt! Alt i form av skrifttegn, historie, religion, tanker, eventyr og sagn, og tradisjoner. Alt av vitenskap, musikk, filosofi… |
Pasjonen for det skrevne ord veller frem. Bokens betydning legger seg som et teppe over den videre samtalen. Boken som symbol får i løpet av samtalen en sterkere betydning, om det skulle være mulig. Werps egen samproduksjon med Cecilie Tyri Holt fra en tid tilbake, Lights against the dark, en fantastisk, innovativ måte å vise kunst med tidvise glimt fra kunstnerens liv på i bokform. Utgivelsen vitner om en dyp respekt for boken som fenomen. Det er en bok hvor produksjonen i seg selv blir en hyllest til bokbinderiets edle tradisjon. |
– Bøkene rommer som sagt alt. Jeg lærte datteren min at du kan ikke stole på menneskene, men bøkene kan du alltid stole på. Når du lager bilder er du selv regissøren, skuespiller, aktør og betrakter. Du har alle rollene. Hvis man ikke er så tilpasningsdyktig er det flott å bygge seg disse universene i bilder, i ord eller i bøker. Slik kan man lese bøker, lese andres bøker, eller lage egne bøker. Det er der lidenskapen kommer inn. |
Werp vil ikke kalle det kjærlighet. Hun synes kjærlighet har blitt et ord som er tappet for betydning, fordi det er så misbrukt i enhver sammenheng, og er blitt en klisje. |
Nesten som en debutant |
Werp forteller at hun synes det er veldig spennende å stille ut i utlandet. |
– De kjenner ikke meg fra før av, og jeg tror på skjebnen. Jeg tenker at hvis jeg skal søke om plass i galleri og slikt i utlandet så tar det bort tiden min fra å lage gode bilder. Hvis det er meningen å stille ut i utlandet så skjer det. Jeg går aldri runden med å søke, så når det skjer så blir jeg tilkalt for intervju, og blir spurt om jeg kan tenke meg å stille ut. Da er det stor mening med det for meg. |
Det er i det øyeblikket Werp synes er det riktig å stille ut, akkurat der, og akkurat da. |
Hun forteller at hun synes det å stille ut slik, i utlandet, både er kjempespennende og utrolig skummelt. |
– Når du er debutant har du ingen forventninger rundt deg, men nå føler jeg at jeg må bevise for meg selv at jeg fortjener plassen, og alt det publikum og utstillingssteder etablerer for meg. Fallhøyden er stor, og jeg er mer kritisk til det jeg gjør enn noen gang. |
Werp forteller at hun har brukt lang tid til å finne sitt indre stoff. Det som ligger bak det hun vil uttrykke. Noe hun for så vidt fant ganske tidlig. Det viste seg at det var bare en del av jobben. |
– Så ble det svært viktig å finne redskaper og metoder slik at jeg kunne finne måter å få fram dette indre stoffet på. |
Det ble en kreativ prosess hvor Werp måtte bruke tid på å tilegne seg faktisk håndverksmessig kunnskap. Eksperimentere, utforske, prøve og feile. Noe som i dag gjør at hun ofte får forespørsler fra ulike aktører og kunstnere som gjerne vil adoptere hennes teknikk og uttrykk. |
– Det synes jeg er veldig merkelig for noe av gleden i å skape bilder er å mane frem det man selv har av indre bilder, stemninger og fornemmelser. Veien frem til disse må jo gå gjennom egen eksperimentering og erfaring. Det er noe hver enkelt må forske seg fram til på egen hånd. Jeg har gått mye inn på bakrommet hos min gamle fargehandler, og har fått plukke i gamle skuffer for å finne kjemikalier, lakk, pulver, salter og metaller for å prøve dem ut med etsing og brenning, eller sliping på mange mange forskjellige underlag. Disse eksperimentene har jeg bygget videre på gjennom å stadig finne nye uttrykk. |
Skatter |
Prosessen med å finne de riktige redskapene og metodene tok tid. Den omfattet mye mer enn å finne frem til kunnskap om maleteknikker og farger. |
– Midt i dette syklet jeg gjennom Oslo om nettene etter endt arbeid på Kunstakademiet. Jeg pleide å grave i containere for å finne gamle ting, vinduer eller plater jeg kunne male på. Jeg kunne finne mange gamle skatter. Ofte etter en slik tur satte jeg meg ned, tente et stearinlys og litt røkelse, for å gå gjennom disse skattene. En dag hadde jeg funnet en gammel bok, et fotoalbum. Det var en kvinne som hadde limt inn frosne øyeblikk av sitt og andres liv, for så å dvele ved sin egen fortid. Når hun er fysisk død, ble albumet kastet i en container full av søppel og rester av materialer. Jeg finner det, tørker støv av et fotografi, og frem lyser et frossent øyeblikk av et liv. Et fotografi som frøs øyeblikket. Slik bare et fotografi kan gjøre. |
Werp prøver å finne forsoning og det vakre i at alt som vi bygger opp, må brytes ned for så å gjenskapes eller fornyes. |
– Vi er så nær døden hele tiden. |
Å komprimere måneder, kanskje år med utforskning ned i noen få ord i et forsøk på å beskrive den prosessen Werp gikk gjennom for å få fram sitt eget visuelle uttrykk blir fort feil, men kanskje kan vi la det øyeblikket et fotografi fryser, bli stående som et sterkt symbol på prosessen hun gikk igjennom for å komme fram til sitt bildespråk. |
– Å male er for meg en krysning av oppbygging og nedriving som bare maleriet kan gi. Mens foto fryser ned øyeblikket, har maleriet den egenskapen at man kan veve inn lidenskap og kjærlighet så vel som lengsel, ensomhet, melankoli, glede, håp, alt lag på lag. |
– Jeg elsker maleriets mulighet til å arbeide lag på lag og stadig overraskes av det som stoffet etterhvert åpenbarer. |
Nekter seg ingenting i bildene |
Når Werp lager et maleri begynner hun å jobbe veldig figurativt først. Syklusen i oppbygging, nedbryting og gjenoppbygging er den samme dynamikken vi møter i livet selv. Og slik ønsker hun at teknikken skal gjenspeile betydningen i bildet. |
Maleren Elisabeth Werp lager malingen selv. Med tempera, kokt linolje, egg og pigmenter. Hun bruker de gamle teknikker fra 1400-tallets Italia. De samme som mange av de store mesterne har brukt. |
– Jeg nekter meg ingenting. Og tar ikke hensyn til regler, tidsånd eller konvensjoner. Jeg håper at bildene mine kan leses på tre plan. Det første laget er det formale som farge, komposisjon, linjer, form og stoff. Estetikk og skjønnhet ligger ofte i det første laget. Det neste laget innbyr til lesing av symbolene og metaforene før man går inn i det tredje laget som er et sanselandskap der tåken, eller sløret, fremtrer, og tingene og gjenstandene oppløser seg i det du prøver å fange dem. Det er i det siste laget den åndelige berøringen må skje. Hvis den ikke finner sted, er hele bildet mislykket. |
![]() |
VELKOMMEN: Sharihan «Sara» Nujedat ønsker kundene velkommen med et smil. |
I august i år gjenåpnet Hoels kafé i Casablanca på Hamar. Å tre over dørstokken i denne kafeen som ligger i andre etasje med utsikt over Stortorget er som å trå mange tiår tilbake. Tilbake til 70-tallet. |
May-Britt Bjørlo Henriksen |
Med nye eiere, blid og servicevillig betjening har Hoels kafé tatt et par steg opp når det gjelder kafeer på Hamar. For mange hamarsinger er dette en kafé de først og fremst forbinder med den eldre delen av befolkningen. En kafé som de siste årene kanskje ikke har vært helt på topp. Dette kan nå tilbakevises. På det sterkeste. |
Interiøret er nesten intakt fra tidligere virksomhet, med trepanel på veggene, bord og stoler som har vært med ei stund, hvor spor av tidens tann bringer vitnesbyrd om at her har det vært mye folk opp gjennom tidene. |
![]() |
ARABISK OG NORSK: Sharihan «Sara» Nujedat er lydhør på hva kundene ønsker å få servert, og tilpasser til en viss grad menyen til ønskene. |
Pynt og dekorasjoner på veggene forteller sin historie, og maten er som det var på 70-tallet. Nesten. For selv om du får kjøpt karbonadesmørbrød og rekesmørbrød, vafler og napoleonskake er det rettene som kommer i tillegg til alt dette kjære og kjente som utgjør den lille forskjellen. Sammen med det at det er usedvanlig rent på kjøkkenet. |
Tilfeldighetene gjorde det slik at undertegnede journalist var på kafeen akkurat den dagen Mattilsynet hadde bestemt seg for å avlegge en visitt, og man måtte ikke tyvlytte for å høre gleden i tilsynets stemme over å finne et kafékjøkken som skinner. |
På dagtid i sommerhalvåret tilbyr Hoels kafé uteservering og sympatisk nok for kaffedrikkerne får man med seg en halvliters termos ut. |
Sharihan «Sara» Nujedat og ektemannen Levent Yildirim har som de lovet i HA tidligere i sommer holdt tradisjonene på denne sjarmerende kafeen i hevd, og samtidig klart å bringe nye smaker fra det arabiske kjøkkenet og Midt-Østen inn. På Hoels kafe kan du bestille både hummus og Baba Ganush. Og blir kundene flinkere til å etterspørre det, kan det hende at de også lager flere arabiske rette som mezze(meze) og annet. |
![]() |
VEGGKERAMIKK: Johnny Halvorsens store keramiske dekorasjon har fått bli med de nye eierne i den videre driften av Hoels kafé. |
Som frokostkafé er de nesten uovertruffen, og det skal ikke forundre meg om de serverer den beste omeletten man får mellom Oslo og Trondheim. En variert og god frokosttallerken står også på menyen. Er man glad i suppe er dette også et sted å gå. |
Stortorget er i dag Hamars matbydel nummer en. Med spisesteder i forskjellig prisklasse og valør. Med Basarene ned mot Mjøsa, Café Valuta i kulturhuset og Terra Mia i Folkets hus, og Hoels kafé i Casablanca. Stedet hvor man kan ta en tidsreise. |
![]() |
VAFFELKOS: Det er ikke bare kos i kunsten det unge kunstnerparet lager, men evnen til kose seg har de, Johannes Borgchrevink Hansen og Marthe Karen Kampen. |
Utenfor allfarveg, langt inne i skogen mot svenskegrensa har Johannes Borgchrevink Hansen og Marthe Karen Kampen satt bo. Kunstnerparet har valgt skogens stillhet framfor et hektisk kunstnerliv på Aleksander Kiellands plass i Oslo. |
May-Britt Bjørlo Henriksen 954 33 557 maybritt@galleriekg.no |
Skogen med alle sine nyanser av grønt og brunt setter en ramme rundt tunet denne høstdagen. Småbruket åpenbarer seg med et hvitt våningshus, en rød låve og et gammelt laftet stabbur kledd inn i røde bord. Stabburet som i dag på et forunderlig vis står altfor nært låven skaper et litt vridd inntrykk av hele tunet. Grønt gress og gamle busker gir et siste snev av sommer. I skogkanten bygges det en steingard. Det er idyllisk med utsikt over en mørk sjø, og skog så langt øyet kan se. |
Vi befinner oss på Austmarka i Eidskog kommune. |
- Jeg må bare dekke til noe med plast, så går vi inn. |
Et nytt trefundament er plassert på en betongsåle ved siden av et uthus. Der skal det gamle stabburet få nytt liv og være med på å ramme inn tunet på en ny måte. |
Regnet øser ned og Johannes Borchgrevink Hansen forteller at det dagen etter kommer en stor kran for å løfte stabburet over tunet. Den nye plasseringen vil gi en annen dynamikk, og skape en bedre visuell balanse på gårdstunet. |
![]() |
KLINT INN TIL LÅVEN: Når dette leses er stabburet flyttet til andre siden av tunet. Ingen vet hvorfor, men spekulasjonene går på at det kan knyttes til en låvebrann på 50-tallet og gjenoppbyggingen av låven. |
Johannes Borgchrevink Hansen er vokst opp på Finnskogen, bare sju mil fra Kampen gård, slektsgården til samboeren Marthe Karen Kampen. Han er kanskje mer vant til livet i skogen enn Marthe. Selv om både faren, bestefaren, oldefaren og tippoldefaren hennes er vokst opp her. |
På spørsmål om ikke det er rart og stille å bosette seg der ute langt inne i skogen når de i flere år har bodd midt i Oslo, ser de begge mildest talt overrasket ut. Begge gir uttrykk for at de trives veldig godt. At her får de armslag til å drive med kunsten sin. Det at de søker ro for for seg og den lille sønnen sin, betyr ikke at de har gitt opp bylivet fullstendig. |
- Vi er kanskje slik at vi sier ja takk, begge deler, for vi er mye i Oslo, men bor her, forteller Marthe Karen Kampen. |
Det er en behagelig stemning i huset, og duften av kaffe og nystekte vafler gir en lun følelse av ro., som om huset selv ønsker en velkommen, til området som sakte men sikkert er blitt fraflyttet. Hvor de er de eneste fastboende på denne siden av sjøen. |
Å trenge inn i livet |
Johannes Borgchrevink Hansen er utdannet fra Kunsthøgskolen i Oslo 2005 - 2010. Innen kunstfag, med vekt på grafikk. Før det studerte han visuell kultur ved Høgskolen i Lillehammer. Han er en kunstner som står sterkt på egne ben, men er ikke ukjent med kunstnerlivet siden han er vokst opp i en kunstnerfamilie, hvor både mor, far og broren er utøvende kunstnere. |
Han forteller at han alltid har vært glad i å tegne. |
- For meg er det en måte å trenge inn i livet på. I meningen med livet. |
For en som kommer inn utenfra merkes det med en gang at det er en spesiell dynamikk mellom de to unge kunstnerne. Der hvor Marthe er ordrik og intens, er Johannes tilsvarende ordfattig, men likevel gjennomtenkt og velformulert. |
Marthe Karen Kampen er utdannet ved Kunsthøgskolen i Oslo 2007 – 2012, der det sies at hun vakte berettiget oppmerksomhet allerede på avgangsutstillingen med uvanlig modige og aparte verk. |
- Jeg kunne nok ha jobbet med mange yrker, men kreativiteten i kunsten er grunnleggende. Det som er spennende med kunst i forhold til for eksempel design er at det er så utfordrende. Jo mer du går inn i det, jo mer forstår du at du ikke forstår. Det handler om menneskets kapasitet. Det å strekke seg, og gå framover. |
Hun forteller at hun har en uro i livet som kunsten gir svaret på. At hun er grunnleggende nysgjerrig. |
- Ja, ved å bale med slike store ting som kunst får jeg en opplevelse som man kanskje ikke hadde fått hvis man ikke drev med kunst. Om jeg lager noe dritt som gir meg en opplevelse, er det verdt det allikevel, sier Johannes |
Johannes forteller at han ikke har klare ideer på det han gjør, men at han har en utforskende, nærmest insisterende tilnærming. At han gjennom tresnittet og tegningen får en opplevelse som resulterer i bilder. |
![]() |
UTSTILLING: I september stiller Johannes Borgchrevink ut på Galleri EKG i Hamar. |
Å jobbe så tett sammen fungerer godt, selv om de som personer og kunstnere er svært forskjellige. Mens Johannes skjærer med fine kniver i en treplate, driver Marthe med motorsag og øks. De mener de har en god dynamikk på tross av vidt forskjellig tilnærming til mediet. |
Drømmen om et eget arbeidssted |
Nye utsmykninger er på trappene etter utstillingene de nå skal ha hver for seg. Johannes har fått et utsmykningsoppdrag på Vetrinær-instituttet på Ås. De skal være festspillutstillere på Glogerfestspillene på Kongsberg. Men først skal de stille ut. Hver for seg. Marthe åpner neste helg en utstilling på Galleri 69 på Grünerløkka i Oslo, mens Johannes stiller ut sammen med Giske Sigmundstad på Galleri EKG på Hamar. Utstillingen på Hamar ble åpnetden 3. september. |
- Det er artig å stille ut i skyggen av utsmykningen jeg hadde på Hamar Kulturhus. Det var en utsmykning som jeg fikk, men hvor vi jobbet sammen. |
Johannes synes det var stor stas å oppskalere grafikk til å dekke en stor vegg i et hus som blir mye brukt. Utsmykningen av Hamar Kulturhus var med 25 meter lange og 4 meter brede veggmaleri. I prosessen innså han at det var en krevende jobb, og samarbeidet med samboeren ble en realitet. |
Med alt som er på programmet i tiden framover er det noe av det viktigste og forhåpentligvis mest forløsende byggingen av et eget atelier. Begge har lengtet etter å ha et eget arbeidssted, noe de nå får når de bygger om låven. Så langt har de arbeidet på et av husets gjesterom, men de lengter etter den friheten det er å ha et et arbeidssted. Et sted å gå til, hvor de kan ha ha en noenlunde stabil arbeidsdag. |
- Jeg føler at jeg har utviklet meg, jeg har fått inn flere element, og kan etterhvert tenke meg å utforske maleriet som teknikk. Noe jeg aldri har mestret, men som jeg ønsker å utforske når vi får på plass atelieret, forteller Johannes. |
Han har nå begynt å skjære ut i form, og tenker å bruke det i tillegg til å tegne og de grafiske teknikkene. Han karakteriserer seg selv som litt skjødesløs i innsmøringen, og forteller at det gjør at samme trykket som en følge av det kan ha forskjellige uttrykk etter en flekk eller et fingermerke. |
- Jeg bruker bestandig en treplate. Det må være heltre, som har litt motstand. Det er fint når treet fører deg. |
I en hverdag hvor man bombes med informasjon og inntrykk, forteller Johannes at alt dette må bearbeides på en måte. Det er der kunsten kommer inn. Han forteller at han nesten alltid tegner. |
- Tresnitt er et trangt medium. Ofte tenker jeg at det skal være en dobbelthet i det jeg gjør. At det går an å jobbe freskt med tresnitt. |
Både Johannes Borgchrevink Hansen og Marthe Karen Kampen var begge representert på den store utstillingen av tresnitt Grafikk i femhundre år på Nasjonalgalleriet i 2015. |
Uærbødig og spennende |
Det var en annen av Galleri EKGs faste kunstnere, Giske Sigmundstad, som ønsket å stille ut sammen med Johannes Borgchrevink Hansen. |
- Jeg synes det er morsomt å stille ut med ham. For jeg synes arbeidene hans er veldig spennende. |
Giske Sigmundstad ble født 1965 i Bærum. Hun er utdannet ved Statens Håndverks- og Kunstindustriskole 1987-92, Oslo Tegne- og Maleskole 1986-87 og Fortman Studio i Firenze, Italia 1984-85. Sigmundstad er en rendyrket grafiker som lager etsninger i opplag. |
Bildene hennes er litterære i sin visuelle uttrykksform. Hvert enkelt trykk forteller en egen historie. Karakteristisk for Sigmundstad er også hennes referanser til 50-tallet med en koloritt og mønstre som gir nostalgiske assosiasjoner. |
- Borgchrevink Hansen går friskt løs på grafikken. Det er uærbødig. Det ligger i bunnen at han er en veldig god tegner. Det er veldig gøy med de unge som går for grafikk. De har ofte nye innfallsvinkler. Friske nye grep. |
Johannes Borgchrevink Hansen har også hatt en separatutstilling i Kunstnerforbundet i tillegg til flere kollektive utstillinger. I 2013 ble han antatt til Statens Høstutstilling. I 2015 ble han innkjøpt av Nasjonalgalleriet. |
- Grafikk kan fort bli litt låst. Det er mye motstand i materialet. De er speilvendt, og Borgchrevink Hansen tilfører en friskhet på en uærbødig måte. |
Det er ikke bare Sigmundstad som har bitt seg merke i Borgchrevink Hansen. Borgchrevink Hansen og Kampen ble begge plukket ut av Mag. art Hilde Mørch til å være med på en utstilling hun kurerte for Bærum Kulturhus. |
Utstillingen i Bæreum er et to-årig prosjekt som strekker seg fram til våren 2017, hvor kunstnerne presenteres forløpende og som er støttet av Norsk Kulturråd. Her presenteres unge, lovende kunstnere. Mørchs mandat var å finne gode kunstnere fra den unge garde, som hun tror vil markere seg og som vi vil få høre mer om i framtida. |
![]() |
![]() |
FORNØYD: Kunstnerisk leder Ole Edvard Antonsen ser fornøyd tilbake på en spennende, interessant og intens festspilluke. |
Førti år etter at han debuterte som solist for Ungdomssymfonikerne under Festspillene i Elverum (FIE) er trompetist Ole Edvard Antonsen tilbake i Elverum som kunstnerisk leder for Festspillene. |
May-Britt Bjørlo Henriksen |
Selv etter å ha bodd borte fra Hedmark i 38 år, er det som å komme hjem for den verdensberømte trompetisten Ole Edvard Antonsen når han i år er kunstnerisk leder for Festspillene i Elverum. Antonsen er oppvokst på Ridabu på Hamar, har spilt fotball for og vært kaptein for førstelaget tilHamKams juniorlag og har fremdeles familie på Hamar.Så selv om om verden er hans arena, er han lokal som noen. |
Senhøstes i fjor ble han spurt om han ville være kunstnerisk leder for Festspillene. Han visste ikke helt hva det innebar. Som musiker fra Hedmark har han hatt mye med Festspillene å gjøre, han har vært solist, deltaker på kurset som arrangeres av Ungdomssymfonikerne, og dirigent for musikere som spilt under Festspillene.På tross av det, hadde ikke han heller noe klart bilde av at Festspillene i Elverum er en bred musikkfestival. |
Sier nei til jobber om sommeren |
- Det har alltid vært slik at Ungdomssymfonikerne har hatt sitt eget program inne i festivalen. Jeg opplevde det som om Ungdomssymfonikerne hadde sin egne lille kammerfestmusikkfestival inne i festspillene, og når spørsmålet kom, hadde jeg ikke fått med med meg at det gjaldt hele festspillprogrammet. Så jeg måtte i tenkeboksen, og innkalte til familieråd. |
De siste somrene har Antonsen prøvd å ikke ha noen jobber i skoleferien til barna for det har vært viktig for ham å ta seg ordentlig fri når ungene hans har fri siden han reiser så mye ellers i året. |
- Å ta hånd om hele saken, synes jeg var veldig spennende. Jeg hadde lyst til å si ja med en gang, men jeg tok en avgjørelse før jeg fylte 50 år om at jeg skulle ta fri når ungene hadde fri. Når jeg sier ja, går jeg helt inn i det. |
Antonsen tok et familieråd på saken, og familien hans var klare for at han skulle si ja. Så fra nyttår har han virket som kunstnerisk leder for Festspillene i Elverum. |
![]() |
KJENTFOLK: Gamle kjente, venner og tilfeldig forbipasserende. Mange stopper og slår av en prat med Ole Edvard Antonsen. Her ser vi firmenningen hans og HamKam-entusiasten Heine Ekeberg som han ikke har sett på 26 år. |
Mer synlig |
- Jeg har reflektert litt rundt det at Festspillene er et fantastisk tilbud. En veldig fin festival. De har gjort en kjempefin jobb de som har vært her tidligere. Jeg har respekt og ydmykhet for å ta over et slikt verv. |
Årets Festspill er de 42. i rekken, og de siste årene er det Vertavo-kvartetten som har hatt den kunstneriske ledelsen. Det har medført at det har vært et større fokus på strykere og strykerkonserter tidligere år enn i år, hvor det har vært litt flere blåsekonserter enn tidligere. |
- Jeg ville få til et brudd, men akkurat det er litt tilfeldig. Et halvt år er kort tid for å forberede et så omfattende program. Neste år vil det være mer strykere. |
Festspillene har i år hatt sin største satsning noen sinne med Sting-konserten på Hamar, et bredt populærprogram, og et kontrastfylt og spennende klassisk program. |
- Jeg er ganske bevisst på det jeg har drevet med i mitt eget yrke. Derfor er det ganske tankevekkende at folk ikke helt vethva Festspillene er. Det er en veldig flott festival. En altoppslukende festival. Bortsett fra dem som har vært på orkesterkurs, Festspillenes venner og de som er opptatt av klassisk musikk, synes jeg at det virker som om folk ikke vet hva Festspillene er. Det vil jeg gjøre noe med. Jeg ønsker å gjøre Festspillene mer synlig i folks bevissthet. |
Da han fikk forespørselen om å være kunstnerisk leder fikk han vite at det ikke vær nødvendig at han var til stede. Hvilket var helt fjernt for ham. Når han inviterer sine venner og bekjentskaper til å spille synes han at det viktig at han er tilstede som vert. Det har også gitt muligheten til å si litt om de forskjellige aktørene og programpostene. |
Antonsen er svært fornøyd med lokalpressens dekning, men ser at de som festspillarrangør har en jobb å gjøre i forhold til markedsføringen av arrangementet som har enkeltarrangement i flere kommuner, og hvor de samarbeider med totalt åtte kommuner. |
- Ikke minst i forhold til media ønsker jeg å få løftet Festspillene opp på et nasjonalt plan, forresten ikke bare et nasjonalt, menet internasjonalt plan. Tidligere har vi sett at Nrk har filmet konserter under Festspillene, hva skal til for at vi skal få den oppmerksomheten igjen. Antonsen lar det skinne gjennom at han var glad for å få oppmerksomhet fra Dagsrevyen på Nrk for Morgenkonserten på stupetåret på Hamar samme dag som Festspillene i Bergen åpnet. |
- Samme dag som Dronningen åpnet Festspillene i Bergen fikk vi hovedoppslaget på Dagsrevyen. |
Musikk, ikke sjangre |
- Da jeg sa ja, begynte jeg ordentlig i januar, det er ganske kort tid på så mange arrangementer. Jeg har et godt nettverk. Mange gode venner. Så jeg fikk plukket med meg gode venner som jeg trives med, og liker å jobbe med, og musikere som jeg er fascinert av. Jeg spurte artister som ikke hadde anledning i år, men som nå er booket for 2017 og 2018. |
Som for mange andre musikere er det ikke den musikalske sjangeren det viktigste for Antonsen når han setter sammen programmet. Det er kvaliteten, og gjennomgående presenterer Festspillene i Elverum musikere med topp kvalitet på det de gjør. |
- Jeg vil gjøre brytninger. Det jeg er opptatt av er at det dreier seg om musikk. Da skal man ha rom for nyskapninger. Og ha med en del unge som er up and coming. Samtidig skal vi ha respekt for de sjangrene som er. De musikerne som er her er svært dyktige, og tydeligvis eksperter på det de gjør. Det er ikke slik at de musikerne som er her lefler med jazz når de spiller jazz. Da spiller de jazz på et høyt nivå. |
Ved å ikke henge seg opp i sjangre håper Antonsen at han gjennom Festspillene kan eksponere publikum for ting de på forhånd trodde de ikke likte. |
- Jeg liker det med kontraster. Kontraster, det har vært arbeidstittel for meg det året her. Fra Sting og Høyem til Ungdomssymfonikerne og piano recital. Men også store etablerte musikere og ensemble som kommer med sine ting. |
Når Antonsen har invitert musikere til FIE har han invitert dem til å komme med det han har hørt dem gjøre. |
- De får komme med det de helst vil gjøre selv, det blir som oftest best, men det er veldig få som får et helt program. Jeg lar dem få tjue minutter, og setter sammen et program rundt det. Så langt har det fungert veldig bra. |
Bredde eller spisset arrangement |
Diskusjonen som har oppstått rundt Festspillene i Bergen sitt program synes den nye kunstneriske lederen kan være interessant. |
- Jeg har akkurat fått med meg den debatten som har vært rundt festspillene i Bergen. Men kjenner den for dårlig til å si noe konkret om den. |
Engasjementet og diskusjonen rundt Festspillene i Bergen vitner om at folk bryr seg om arrangementet, selv om det er kritikk som fremme i dette tilfellet er ikke det nødvendigvis negativt. Det viser at FiB har klart å løfte fram Festspillene i folks bevissthet. |
Samme dag som Antonsen pratet med oss, er Festspillene i Bergens rolle oppe til debatt i avisa Klassekampen. Fiolinist Arve Tellefsen sier til avisa at det er viktig at noen står opp for den klassiske musikken, samtidig som flere andre kulturpersonligheter med operasjef og tidligere festspilldirektør Per Boye Hansen i spissen i en kronikk i Bergens Tidende kritiserer Festspillprogrammet i Bergen for å være for lite spisset inn mot klassisk musikk. At det er for bredt. |
Kanskje er det publikums forventninger til hva vi skal få oppleve, og vårt behov for å sette merkelapper på de forskjellige musikkstilene som gjør det vanskelig for oss å håndtere at et festspillprogram kan ha en viss bredde. |
Antonsen sier at uten at han kjenner saken for godt, tenker at det er bra at de får en debatt rundt Festspillene i Bergen. At det kan være verdifullt i seg selv. |
Nysgjerrighet |
- Hva er samtidsmusikk. Antonsen stiller selv spørsmålet og lar det henge litt luften. |
Samtidsmusikk er som mange kunstbegrep gjenstand for debatt. Musikkvitenskaplig ser man på klassisk musikk som hovedsaklig europeisk musikk fra middelalderen og fram til det 19.århundre, som er skrevet ned på noter og hvor komponisten er kjent. Samtidsmusikk er forlengelse av denne tradisjonen fra slutten av det 1900-århundret til det 21. århundret. |
- De er samtidsmusikere alle de som er her. Jeg vil gjøre brytninger. Skape kontraster. Fordi det dreier seg om musikk. Alt dette gjøres med topp kvalitet. Det er det, kvaliteten, som må ligge i bunnen. Jeg har mange tanker og visjoner rundt det. Programmet skal være kontrastfylt og spennende. I stedet for at det konseptuelt skal være slik at folk vet at de får en Mozart-aften. Vil jeg at de skalfå kontemporær klassisk musikk. |
Antonsen vil skape nysgjerrighet. Han vil at folk skal dra på ting som de kanskje ikke vet hva er. Det kan ha med utøveren å gjøre, eller det kan ha med presentasjonen å gjøre. Det kan være så mange ting. Brytninger og kontraster som skiller det fra det de har hørt før. Fra det de forventer. Med høy kvalitet i mente tror ikke Antonsen at Festspillene kan ha for stor bredde. |
Ambisjoner |
- Målet mitt er å øke bevisstheten rundt Festspillene de neste tre årene. Vi skal få satt Festspillene på kartet. Vi jobber intenst med å få løftet Festspillene. Foreløpig klarer man ikke å markedsføre Festspillene slik en burde. |
Festspillene i Elverum har de siste årene hatt Knutepunktstatus, og har med det vært sikret midler gjennom statsbudsjettet. Dette er en ordning som forsvinner, og Festspillene vil etter neste år være nødt til å søke om kulturmidler fra år til år. Hvordan det vil fungere vet ikke Antonsen, men han ser ikke bort i fra at det vil gjøre dem som arrangør enda mer skjerpet. |
Han har snakket med folk i departementene, som sier at det kan jo være at de får støtte allikevel, men at de må søke. Hvilket han anser som greit, men det som kan gjøre det vanskelig å arrangere fra 2018 er den manglende forutsigbarheten. Det er vanlig at de virkelig dyktige gjerne er booket et par, tre år i forvegen. Antonsen har vært med som arrangør uten forutsigbarhet før, da han var kunstnerisk leder for Luftforsvarets Musikkorps. |
- Da skjedde det at vi hadde penger til å booke, men ikke til produksjon. Det løste seg som oftest. Forandring, kanskje må vi ikke være så redd for det. Kan hende man må ta det på tå hev og stå i det. |
Antonsen forteller at han tenker hele tiden på løsninger, nye ideer og nye tanker. Kverna går. Hele tiden. Nesten slik at han ikke får sove om natten. Han synes det er inspirerende å være i et slikt miljø. Det at han hver dag møtes med daglig leder Ørnulf Ring og samtaler om ting er til stor inspirasjon for solisten Antonsen som til vanlig jobber alene. |
- Vi jobber veldig intenst med markedsføringen. Jeg kom inn sent. Det ferdige programmet kom ganske sent som følge av det. Det er ganske mye logistikk for å få et program til å fungere. Målet er å få det ut på et nasjonalt plan. For mange år siden var Nrk her og gjorde opptak av konsertene. |
Når det gjelder å få satt Festspillene på kartet er det en øvelse som krever mye i mange retninger har Antonsen lært i løpet av det halve året han har vært kunstnerisk leder. Samtidig som ambisjonene er klare, og ønsker han at Festspillene skal ha en nærhet til de lokalsamfunnene de samarbeider med. |
- Festspillene skal ikke være et fremmedelement som kommer inn og tar over et lokalsamfunn uten å engasjere lokalbefolkningen. Dette skal involvere nærmiljøet. Vi samarbeider med åtte kommuner. |
- Det er morsomt og spennende å ha konserter på ulike arenaer. Tidligere har det vært mange storgårdkonserter, men det er for mye logistikk når mye i år er plassert rundt klaveret. Derfor har vi valgt å gjøre ting litt annerledes. |
Som kunstnerisk leder har Antonsen valgt å ta inn litt større ensembler. |
Soloppgang i storm |
- Når det gjelder nasjonale medier så er det litt morsomt. Hva er det mest kjente byggverket i Hamar. Det har vært mye snakk om Kulturhuset. Domkirkeodden... stupetårnet. Stupetårnet har jo fått mye oppmerksomhet, kanskje mest av det negative slaget. Så hvorfor ikke bruke det til noe positivt. Søndag arrangerer vi en Soloppgangskonsert klokken 5 om morgenen. |
![]() |
KASTET KLÆRNE: Etter siste fremføring, kastet Ole Edvard Antonsen klærne og stupte fra Hamars nye signalbygg. |
Det er ikke første gang Antonsen har hatt soloppgangskonsert. For en tid tilbake forteller han at de skulle spille på Verdens Ende ved soloppgang. Det var full storm, og med PA og datamaskiner ble det ikke så lite utfordrende. |
- Computerne gikk ned og vi var nødt til å tørke dem i komfyren på 200 grader. Allikevel kom 700 mennesker. Det viser at folk gjerne vil ha litt spesielle opplevelser. Folk sa de fikk med seg en fin musikalsk opplevelse. |
![]() |
SOLA OPPE: I det minste hadde sola stått opp da Ole Edvard Antonsen kastet seg i Mjøsa, om den varmet er en annen sak. |
![]() |
FORNØYD: Kultursjef Morten Midtlien sov ikke godt natta før billettene til Sting-konserten ble lagt ut, men publikumresponsen var så stor at alle billettene ble revet vekk umiddelbart. |
Kultursjef Morten Midtlien i Hamar kjenner det nå, to dager før 8.000 mennesker kommer til Stortorget i Hamar for å høre på Sting. Han er allikevel spent og lettet. Billettene ble revet vekk. |
maybritt@galleriekg.no 954 33 557 |
7.000 av de 8.000 billettene ble solgt de første 19 minuttene etter at billettsalget åpnet. Markedsføringsplanen kunne legges nederst i skuffen, for i løpet av en time var konserten utsolgt. Det var selvfølgelig ikke optimalt i et markedsføringsperspektiv for Hamar-regionen, men kultursjefen er glad for at rundt 2.500 av billettene er kjøpt av folk utenfor Hamar kommune. |
Forventningene. Presset. Logistikken. Et enormt apparat av frivillige, kommuneansatte og proffe konsertarrangører. Alle legger ned en enorm innsats for å få i land den første store konserten på Stortorget i Hamar. To år etter at Stortorget var ferdig gjenoppbygd. |
Dette er et arrangement hvor alle inngangene til torget stenges av, og bygningene blir en naturlig avgrensning av konsert-plassen. Samtidig som virksomhetene på torget inkluderes i det som blir en av årets store folkefester. |
Regionens Festspill |
Arrangementet er en del av Festspillene i Elverum (FIE), og det er Hamar kommune, Stange kommune og Hamar Olympiske Anlegg (HOA) som står som arrangør, sammen med Festspillene i Elverum. |
Årets program representerer en endring i Festspillenes retning, både i program, og i valg av spillesteder. Festspillene fikk i fjor fikk ny kunstnerisk leder i hamarsingen og den internasjonalt kjente trompetisten, Ole Edvard Antonsen. Mange av strykerkonsertene FIE er kjent for, er nå erstattet med blåserkonserter. Som blant andre, Morgenkonserten på stupetårnet 14. august, hvor Ole Edvard Antonsen med band ønsker solen velkommen klokken 5 om morgenen. |
For å få gjennomført dette enorme arrangementet på lørdag 6. august på Stortorget i Hamar er mange involvert. Vi benytter anledningen til å bli bedre kjent med kultursjefen i Hamar som har en sentral rolle i avviklingen av konserten. |
Oppveksten i Årnes i Nes kommune på Romerike var preget av mye musikk og sang. |
- Jeg spilte fiolin og sang, og drev med masse idrett. Da jeg ble voksen tok jeg lærerutdanning, på Musikklinja her på Hamar. Og Hamar har vært hjemstedet mitt de siste 15 årene. |
Tobarnsfaren bor med kone og barn på Smedby, jobbet som rektor på Romedal ungdomsskole i tre år, og kom i august i fjor til byen hvor han har bodd de siste 15 årene som kultursjef. Det var etter fire år som kultursjef i Stange kommune. Det var da han fremdeles var kultursjef i Stange at ideen om en Sting-konsert kom opp. Da var det ikke spørsmålet om hvor konserten skulle være som ble det vesentligste, men at den skulle arrangeres. Det var først da det var bestemt, at Stortorget steg fram som et naturlig valg. Et samarbeid med arrangørselskapet Venues sikret den kjente artisten. |
Midtlien vil ikke uten videre spekulere i hva det betyr for Hamar at en artist av Stings internasjonale format opptrer i byen. |
- Det som skjer nå er at vi lærer og erfarer hva det vil si å arrangere en slik stor konsert på Stortorget. Det gjør at vi kan arrangere en konsert av dette formatet på et senere tidspunkt. Det vi vet at det betyr er at vi har flere tusen tilreisende som kommer trekkende til Hamar sentrum den dagen, og det betyr at vi får muligheten til å vise frem sentrum og Stortorget denne dagen. Vi tror også at det skaper en kryhet og stolthet i byens befolkning å være vertskap for Sting. |
Mulighetenes torg |
To år etter at Stortorget ble åpnet har det fortsatt ikke helt funnet sin plass i folks hverdagshjerter. Selv om det de siste ukene har vært et yndet sted for den yngre generasjonen som spiller mobilspillet PókemonGo og jakter på Pókemoner der. For mange er det et torg man haster gjennom når man skal til den ene eller andre kanten av byen. Eller når man skal spise på et av torgets spisesteder. Spørsmålet er hva som skal til for å skape et vitalt torg som innbyr til aktivitet. Det ligger mange muligheter i torget som ikke bare er omkranser av utesteder, kunstgalleri, men også Kulturhuset med Innlandet Teater, Biblioteket og kinoen. |
- Det er noen utfordringer med torget i Hamar. For å begynne med det som er bra. Det er veldig flott, visuelt sett. Det har vær mye ståk og støy rundt denne fontenevarianten vi har i den sosiale ringen. Man kan sikkert mene seg ihjel om fontenen i mange år fremover, men det er et flott torg. Stortorget er hverken kjempestort, eller lite. Det er midt i mellom. Det er for stort til å lage de små møteplassene, og for lite til å hente inn Bruce Springsteen. Men det er et torg vi kan fylle med aktivitet. Når vi nå ser at flere aktører som blant andre Flagstad-festivalen og vi begynner å ta i bruk Stortorget er det ikke så mye som skal til. |
- Den daglige aktiviteten er jeg mer usikker på hvordan vi skal få til, men det henger sammen hvor folk er. |
Midtlien tror at bruken av torget etterhvert vil finne sin form, og at det nok kan innbefatte kulturaktiviteter. Han mener at det må bli et fellesprosjekt mellom kommunen, kulturetaten, de private gårdeierne og næringslivet å finne ut hvordan torget skal disponeres. Når torget stenges er kommunen avhengige av et godt samarbeid med 12 til 15 samarbeidspartnere som holder til rundt torget. |
![]() |
SAMARBEID: Kultursjef Morten Midtlien (t.v) og styreleder Bjørn Gudbjørgsrud i Festspillene i Elverum i samtale ved Galleri EKG på Stortorget. |
- Det krever i mange sammenhenger at man putter litt ressurser inn hvis man skal få til aktivitet her som er attraktivt nok. Et lite arrangement her ser ganske stusselig ut, og skal du lage et stort, koster det masse penger. Jeg tror at vi sammen med de kreftene som finnes i Hamar allikevel kan få til aktivitet her. |
- Jeg tror kommunen må ta sin del av ansvaret for hvordan vi skal få torget til å ta en retning . |
Det ligger en politisk forventning om at det skal skje ting på torget. |
Fortsatt kultursatsing |
Hamar kommune har hatt et ekstra stort fokus på kultur de siste par årene siden det nye Kulturhuset ble åpnet. Dette er en satsning som kultursjefen ser for seg videreføres. |
- Hamar har et rikt idrettsliv, med mange forskjellige arenaer som fungerer godt. Så jeg ser ingen motsetning mellom det, og en fortsatt kultursatsing i årene som kommer. |
Som alle andre kultursjefer er Midtlien og de i overkant 80 medarbeiderne i kultursektoren i Hamar underlagt de politiske styringsdokumentene. Selv om en ny kulturmelding er på trappene, vil kultursjefen heller styre etter planen fra 2010-13 enn å lage en ny kulturmelding før den nye kommuneplanen er ferdig om et og et halvt år. |
- Det er selvfølgelig viktig for oss å finne de mulighetsrommene som vil ligge i den kommende planen. Det kommer til å skje mye med torg og by – og sentrumsutviklinga i årene som kommer. |
Midtlien er både visjonær og ambisiøs på vegne av kulturlivet i Hamar. Han mener at Hamar har et rikt kulturliv på mange nivå som må ivaretas. Ikke alt faller under hans domene, men en av de tingene som kan være viktig både for Hamar som kulturkommune og som Innlandets hovedstad, er et bedre samarbeid innen kultursektoren på tvers av kommunegrensene. |
- Når vi arrangerer denne konserten lørdag er det et samarbeid med både HOA og FIE, men det er også et samarbeid mellom Hamar og Stange. Jeg ser ingenting i vegen for at vi ikke skal samarbeide med andre senere også. Men det krever en vilje til dialog. |
Kultursjefen ser ikke bort fra samarbeid med Gjøvik, Ringsaker og Lillehammer i framtiden. Torget er en brikke, Mjøsa er en annen brikke for å løfte Innlandet. Midtlien mener det kan være en Mjøs-festival, eller det kan være temafestival, men det viktige blir å gripe fatt i Mjøsa for å få til en fellessatsning. Han forteller at det er mange som har snakket om det i kjølvannet av Sommeråpent og Nrks Skibladner-prosjekt. |
- Næringssjefen i Ringsaker snakket i vår om en Mjøs-festival. Vi har hatt mye på gang i år, men jeg vil gjerne være med på å kaste ball om dette. |
![]() |
NY PROFIL: Styreleder Bjørn Gudbjørgsrud i Festspillene i Elverum forteller at de har en ny profil i år. |
Færre storgårdskonserter, færre strykerkonserter, nye konsertsteder og flere blåserkonserter preger programmet til Festspillene i Elverum i år. |
May-Britt Bjørlo Henriksen maybritt@galleriekg.no 954 33 557 |
Hamar-rådmann Bjørn Gudbjørgrud er styreleder i Festspillene i Elverum, og har nettopp gitt seg i kast med sin andre periode på fire år som styreleder. |
- Vi har tatt en litt annen retning i år. I tillegg til flere nye spillestederhar vi en ny profil. Vi har en ny kunstnerisk ledelse og andre musikalske uttrykk. |
Flere av intimkonsertene på storgårdene er gått ut av programmet, større arrangement som Sting-konserten på Hamar. |
- Vi skal fortsatt favne bredt og ha en dybde i det vi gjør. Det er en kulturfest for Innlandet, selv om hovedsetet på Elverum er viktig. |
Mister Knutepunkt-status |
Intimkonsertene på flere av storgårdene er borte, og i år er det bare en storgårdkonsert på programmet. På Gaarder gård i Elverum. |
De tradisjonsrike konsertene på Rådhusplassen i Elverum er i år ikke gratis, men styreleder Gudbjørgsrud tror ikke det vil legge en demper på stemningen. |
- Billettene har en symbolsk sum på 100 kroner, og jeg tror at Odd Nordstoga og Paperboys drar såpass med folk at det blir en kjempefest allikevel. |
Om det har en sammenheng med at Festpillene nå mister sin Knutepunkt-status, og dermed sin støtte over statsbudsjettet vil ikke styrelederen si. |
- Kulturrådet viderefører midlene fra Knutepunktstatusen ut 2017, etter det må vi søke om midler. Ambisjonen er å hente inn mer fra billetter og sponsorer. |
![]() |
SPONSORER: I framtiden vil Festspillene i større grad bli avhengig av sponsorer og billettinntekter. |
Festspillene i Elverum driver en marginal drift, og har ikke råd til å ta store tap. Så det gjenstår å se om næringslivet i Innlandet responderer og gir FIE et økonomisk armslag i årene som kommer. |
Det er i tråd med dagens regjering sin politikk at kulturlivet i større grad må lene seg på kommersielle aktører. |
Åpningskonserten |
Åpningen av Festpillene i Elverrum skjer med verdens mest kjente trompetkonsert. Ole Edvard Antonsen er solist med Ungdomssymfonikerne. Vakre hardingtoner komponert av Geirr Tveitt og Symfoni nr 2 av Johannes Brahms er noe av det publikum får høre. Ungdomssymfonikerne ble grunnlagt i 1973 av Leif Jørgensen tidligere konsertmester i Oslofilharmonien, Harry Kvebæk tidligere solotrompetist i Oslofilharmonien og Karsten Andersen sjefsdirigent i Bergen Filharmoniske orkester.Målsetningen med Ungdomssymfonikerne har fra starten vært å gi unge musikere en mulighet til å spille i et full utbygget symfoniorkester, og der få fremføre et sentralt orkesterrepertoar. Åpningskonserten er i Terningen Arena i kveld. |
UTVELGELSE: Maleriene er malt. Nå starter den krevende jobben med å velge hvilke bilder som skal med til utstillingen på Hamar. Her ser vi billedkunstner Hilde Grønstad Sunde i hjemmeatelieet dager før utstillingen monteres i Galleri EKG.
|
Billedkunstner Hilde Grønstad Sunde er lei effektmakeri og ønsker å gå bak fernissen. Hun vil lage kunst som betyr noe. |
May-Britt Bjørlo Henriksen maybritt@galleriekg.no 954 33 557 |
Til daglig holder hun til i atelieret på Peder Balke-senteret, men bildene er denne dagen i ferd med å bli flyttet til Galleri EKG på Hamar, og hun har tatt dem hjem til sitt nybygde hjemmeatelier i det nye, gamle huset for å sette rammer på dem. |
Møtet med damen som i årevis har bodd i skogens ensomhet i Maridalen i Oslo var intenst, interessant og etterlot meg med flere spørsmål enn svar da jeg dro. Det gule, vakkert innreda huset med eplehage og rosebusker troner over Mjøsa, og gir en vakker ramme rundt møtet med en dame som puster huset på samme måte som hun puster bildene sine. |
- Jeg vet ikke riktig hva jeg skal si om det jeg maler, men en venninne, grafiker Vigdis Bøyding sa en gang; «Du kommer ikke utenom at det er livet ditt du maler». Kanskje har hun rett. |
Grønstad Sunde er utdannet på Malerlinja på Statens Håndverks- og Kunstindustriskole. En ballast som betyr mye for henne og hennes kunstproduksjon. |
Å kjenne kunsthistorien og beherske forskjellige maleteknikker er frigjørende for henne, og samtalen gir inntrykk av at hun synes det er mye støy i kunstverden i dag. |
- Jeg vet ikke riktig hvordan jeg skal si det, men det er ikke alt som utgir seg for å være kunst som er det. Det gir meg et ønske om å gå bak fernissen og finne det som er ekte. Som er kunst. Som er troverdig. |
DISKUSJON: Hilde Grønstad Sunde synes det er interessant å få opp diskusjoner om kunstbegrepet |
Kunstbegrepet |
Diskusjonen om hva som er kunst er på langt nær en ny diskusjon. Den strekker seg tilbake til det gamle Egypt såvel som til de gamle greske filosofers tid. Til Platon og Aristoteles. Mens Platon mente at kunst var en ufullstendig gjengivelse av formen Det vakre. At det som skal nytes er formen Det vakre, og at det best kan gjøres gjennom kontemplasjon, mente eleven hans, Aristoteles, at kunst er viktigere enn historie. Han mente at mens historie fremstiller virkeligheten slik den er, imiterer kunsten virkeligheten og fremstiller den slik den kan være. Fundamentet for et kunstbegrep kunne knapt være mer forskjellig, men historien viser at det kan det nok. Fra de greske filosofene tenkte disse tankene har kunstens mange stilepoker, retninger og filosofer påvirket kunstbegrepet. Fra Kant og Hegel til Marcel Duchamp. Fra renessansen til modernismen, og postmodernismen. Fra filosofen Georges Dickies og kunstkritikeren Arthur Dantos instutisjonsteorier til det som i øyeblikket har definisjonsmakta. |
Modernismen er som kjent eksplisitt og sier at alt kan være kunst, mens den samtidig lukker seg inne i seg selv og dermed stenger dørene for de kunstnere som ikke tror på «det nye» som kunstens eneste riktige fundament. Modernismen peker på et veiskille der det moderne utelukker det gamle fra et kunstbegrep det har tatt monopol på, og som dessuten tidligere tilhørte den tradisjonelle kunsten. |
Som alle uttalte retninger fikk også Modernismen en reaksjon, Post-modernismen kom mot slutten av det tjuende århundre. Postmodernisme er en stilretning innen kunst, arkitektur og litteratur som oppsto etter modernismen. Postmodernismen blander ulike stilelementer og setter dem sammen på nye måter. Alt er lov, og språk, form og farge er like viktig som innholdet. Diskusjonen går hvorvidt dette er en retning som oppsto som en reaksjon på modernismen, eller om det er en videreføring av modernismen |
De forskjellige stilretningene legger til grunn sine definisjoner på hva kunst er, noe som viser at kunstbegrepet ikke bare er forskjellig, men at det tolkes forskjellig innen de forskjellige stilartene. |
Mens Grønstad Sunde ikke er villig å akseptere alt som presenteres som kunst for kunst, legitimerer institusjonsteorien for kunst hva det skal være, så lenge det er presentert innenfor de rammene som den definerer. Institusjonsteorien forekommer i to varianter: En «demokratisk» som sier at alt er kunst hvis det får en «kunstatmosfærisk kontekst» innenfor kunstinstitusjoner. Men det finnes også en elitistisk versjon som legger stor vekt på kurators og kunstkritikers «teologiske» teorirolle. Verket om det er en murstein eller et pissoar, jfr. Marcel Duchamps Fontene, må også utrustes med en sky av begreper «konsepter» og «tenkning» som bare høyt kompetente kunstteoretikere kan gi. |
Mye kunstnerens nye klær |
Diskusjonen om kunstbegrepet virker å være evig pågående, like fullt er den svært interessant nettopp i vår tid. Daglig pepres vi med visuelle inntrykk. Bilder og installasjoner bruker kunstens virkemidler, uten å være noe annet enn masseprodusert kommersiell fyllmasse. Hva er det da som er kunst? Hvordan kan kunsten gjenkjennes i en skog av bilder, noen malt fordi det er så koselig å male? Det ultimate spørsmålet blir; hvorfor skal man bruke tid og krefter på å produsere kunst? - Jeg ser at det er mye effektmakeri som kanskje ikke betyr noe når det kommer til stykket. |
Det ser ut som om tanken på det virker provoserende på Gjøvik-kunstneren som gjør sitt beste for å ivareta kunstens utforsking mellom form og innhold. Hun søker å lage bilder fri for effektmakeriets tidvise sentimentale formspråk, og lykkes svært godt med det. Tidvis plasserer hun seg blant de ypperste. Med bilder som kan skrive seg inn i historien, og leve videre. |
- Det er mye keiserens nye klær ute og går. Mange kunne tatt et steg tilbake og spurt seg selv: Hva vil du? |
Grønstad Sunde forteller at hun vil formidle livet på godt og vondt. Maleriene hennes viser at det er temperament i den lille kroppen, og hun forteller at alt har ikke vært like fint i livet. |
- Slik jeg opplever det er det håp i alt, og det må være mulig å formidle det skjøre og lette samtidig som man formidler det mørke. |
Som da hun for noen år tilbake fikk en telefon fra Bergen som vitner om at hun har truffet en nerve med maleriene sine. |
- Det var noen som i løpet av kort tid hadde mistet to av barna sine, riktignok voksne barn, men det er like vondt det. Da fikk jeg spørsmål om de kunne benytte bildet Himmelvendt i gravferden og i heftet med sanger og slikt. |
Det gjorde kunstneren som primært maler for seg selv veldig glad. |
- Det at det jeg gjør betyr noe for noen, gir meg en grunn til å drive med det. |
For en billedkunstner som sier selv at hun ikke maler verken politisk eller religiøst så er det kun mottakelsen av maleriene som sier noe om hvordan publikum tolker kunsten hennes. |
For en billedkunstner som sier selv at hun ikke maler verken politisk eller religiøst så er det kun mottakelsen av maleriene som sier noe om hvordan publikum tolker kunsten hennes.. |
Frihet |
Oppveksten til Grønstad Sunde var ikke preget av foreldre som krevde at hun skulle ta utdannelse. Hun var alltid glad i tegne og male som barn, og etter to år på tegning, form og farge på videregående skole ble hun tatt opp på Statens Håndverks- og Kunstindustriskole. |
- Jeg er veldig glad for at jeg ikke ble presset inn i en utdannelse. Foreldrene mine var rett og slett ikke så opptatte av det. Fra du er 19 til 25 år er friheten veldig viktig. Du må få sjansen til å jobbe i rommet. Til å bli kjørt helt ned i sandkassen. |
- Jeg er ikke den som har mest humor i bildene mine, men av og til leker jeg meg med grafikk. Det gir en pustepause. Eventyret og det snille kommer nærmere. Jeg er jo ikke bare en ting. Vi er alle flere ting. |
Inntrykket man sitter igjen med er at i prosessen med å skape bildene, som tidvis nesten er større enn kunstneren selv er høy, er at når Grønstad Sunde maler, så maler hun med hele seg. Hun sier selv at maleriene blir en livsveg. Som hun er takknemlig for at mannen hennes har støttet i både gode og vonde dager. |
Festspillutstillingen som vises på Galleri EKG på Hamar handler om overganger. Det er også navnet på utstillingen som på mange vis representerer overganger i livet. |
- Det kan være så enkelt at vi har flyttet fra skogen i Maridalen hit til et av de gamle byggefeltene i Gjøvik. Fra stillhet og natur til eneboliger, stakittgjerder og avgrensede tomter. |
Langt inn i skogen på Biri, på en kolle, åpenbarer småbruket med det selvbygde tunet til billedkunstner Einar Sigstad seg. Hyllet inn av skog, slåtteeng og beitende sauer. Et paradis for den som ønsker en tilbaketrukket tilværelse. |
May-Britt Bjørlo Henriksen maybritt@galleriekg.no 954 33 557 |
Det er flere år siden jeg første gang ble sendt avgårde for å lage en reportasje om en utstillingsåpning med malerier og grafikk av Einar Sigstad. Det var spennende, og fornøyelig. For kunstneren presenterte naturalistiske malerier med en snert, og grafikk med både humor og satire. Denne gangen er det ikke storslagne malerier eller fornøyelig grafikk, det er mer et dokumentasjonsprosjekt enn en fri kunstnerisk tilnærming til mediet vi får se på årets Festspill-utstilling , i følge kunstneren selv. |
![]() |
KOLLE: På en kolle inne i skogen over kirka på Biri har Einar Sigstad laget seg et eventyraktig tun. Her har han bygget seg et flott atelier. Foto: May-Britt Bjørlo Henriksen |
Da det ble klart at han skulle være en av Festspill-utstillerne i Elverum 2016, ønsket han å lage et prosjekt av det. Da han så seg om etter hva han ønsket å gjøre, endte han på akvarell som uttrykksform. En teknikk han ikke har drevet med på 40 år, og som derfor gir et utforskningsrom han ser på som interessant. |
Den autodidakte Biri-kunstneren har en mangslungen utdannelsesbakgrunn, og det var interessen for fugler som i ungdommen drev ham til å tegne og male. Som en følge av den store naturinteressen, og kjærligheten til naturen startet han med å studere biologi. Interessen og kjærligheten til natur har vedvart, men han fullførte aldri biologistudiene. Den akademiske vegen hans gikk gjennom filosofi og litteraturvitenskap. - Etter disse studiene hadde jeg en drøm om å bli forfatter, og holdt på med å skrive i en tre års tid. |
Slik ble det ikke. Ikke bare. For da Sigstad var rundt 30 år bestemte han seg for å bli billedkunstner. Fire barn, med fire barns fritidsaktiviteter og hans egne idrettsinteresser til tross, maler ble han selv om han ikke fikk malt så mye i noen perioder. Etter fem år hadde han nådd et nivå som sikret ham medlemsskap i Bildende kunstneres forening, og med det åpnet det seg en verden med muligheter til å stille ut på etablerte gallerier, og muligheter til å søke om stipendier. For ikke å snakke om at det også gjorde at han kom i betraktning når det gjaldt utsmykningsoppdrag. |
Bok og utstilling |
Svartelva i Løten ble prosjektet og vassdraget som fanget Biri-kunstnerens interesse i forberedelsene til Festspillutstillingen. Det er den tredje største tilløpselva til Mjøsa, og huser en historie om land, vann og folk som er unik. Ved å følge dette vassdraget fra starten ved Gjetholmsjøen ned til Åkersvika og Mjøsa fant Sigstad tittelen på boka og utstillingen. Med vare, poetiske fortellinger forteller han litt om det som var, og det som er, langs elva. - Stillhet. Ikke noe som skjer. Ingen folk. Høst. Du kan gå langs nesten hele vassdraget uten å møte noen. Siden jeg nå for en gangs skyld befattet meg med naturen om høsten ble tittelen «Innunder stillheten». |
Sigstad har aldri jobbet med høst som tema før. Han har fordypet seg i det grønne og sommerblomstene i mange år. Sågar har han gitt ut en liten flora med vakre og godt utførte illustrasjoner av blomster. Mange kunstnere er i følge Sigstad ikke så glade i det grønne. - Jeg har hørt andre kunstnere benevne det som «det grønne helvete». Å gå fra monumentale oljemalerier og grafikk til akvarell har vært en interessant prosess for en som ikke har befattet seg med akvarellmaling på over 40 år. Når han er ferdig med ytterligere to planlagte bøker ser han frem til å eksperimentere mer kunstnerisk med akvarell som medium. - Det er ikke lenge til jeg blir pensjonist, og jeg tenker at jeg da blir litt friere til å eksperimentere kunstnerisk, med blant annet akvarell. Mens han i den naturalistiske maleriproduksjonen sin har utforsket blant mye annet det grønne, utfordres han av høstens avblomstring og død til å finne en annen palett. En palett som speiler høstens avdankede prakt og kulde. Noe han lykkes med, nesten til et fotografisk nivå. |
![]() |
ATELIER: Einar Sigstad utenfor atelieet han har bygget hjemme på småbruket. Foto: May-Britt Bjørlo Henriksen |
Pulserende liv |
Langs Svartelva vokste det fra rundt 1840 opp industri. Aadalsbrug som utviklet seg fra en beskjeden ljåsmie til et stort industrisamfunn som sysselsatte rundt 160 mennesker, omtrent like mange som det et steinkast unna på Klevfoss papir- og cellulosefabrikk var på det meste. Mange av disse hadde familie, og det er å regne med at det på et tidspunkt var flere hundre, kanskje opp mot tusen mennesker som levde av og med Svartelva. Rundt forrige århundreskifte var Aadalsbrug, som er et av tettstedene langs elva, det fjerde største tettstedet i Hedmark, etter Hamar, Elverum og Kongsvinger. |
Den store aktiviteten som var langs elva preges kulturlandskapet av. Alle menneskene som bodde og ferdes i terrenget har på forskjellig vis satt spor etter seg. Det er dette Sigstad formidler med akvarellene sine. Gjengroingen. Sporene etter en gammel innsjø, så vel som den gamle traktoren som ligger i ei grøft, eller det gamle møllehuset som sies å være en ny mølle, men som vi i dag i Sigstads akvarell ser som et minnesmerke over en forgangen tid. Vannet som flommer nedover i 32 kilometer. Alt dette har Sigstad fanget med penselen. Tidvis med vare penselsstrøk som skaper en visuell poesi, tidvis med et brutalt realistisk uttrykk. Dokumentarisk Alt fortalt gjennom bilde og støttet av ord i boken. Selv sier kunstneren at han har en lang veg å gå før han er helt fortrolig med akvarell som uttrykksmåte. |
Bondegutt |
Sigstad er selv oppvokst på gard, kanskje er det derfor han med så stor letthet formidler både natur- og kulturlandskap. At han har med seg en nærhet til dette fra barndommens dager. |
- Jeg er fra gard, og kjente ingen som maler. Jeg hadde kanskje fått en lettere inngang til maleryrket om jeg hadde gjort det. Det gikk ei stund før jeg ble respektert og godtatt, forteller Sigstad. Han fikk noen refusjoner i begynnelsen, men etterhvert ble han antatt av både Østlandsutstillingen og Høstutstillingen. |
- Når du er ivrig nok og ikke gir opp, så skjer det kanskje noe. |
Sigstad forteller at han var 35 år før han ble medlem av billedkunstnerorganisasjonene |
Akvarellene Sigstad viser i Festspillutstillingen er så dokumentariske at den som er kjent i området raskt vil kunne kjenne seg igjen Detaljnivået er tidvis stort, og noen ganger nesten fotografisk. |
Einar Sigstad stiller i forbindelse med Festspillene i Elverum ut sammen med billedkunstner Hilde Grønstad Sunde fra Gjøvik i Galleri EKG på Stortorget på Hamar i perioden 30. juli til 28. august. |
![]() |
LANSERING: Boka "Innunder stillheten" lanseres på utstillingsåpningen |
Folk i Hamar gikk mann av huse, og stilte opp både til lands og vanns da Skibladner ankom Stiftsstaden fredag. Tett i tett med båter dannet et vakkert bakteppe der hjuldamperen kom ut Furnesfjorden. |
Kaffe og kaker |
Opp mot 15.000 mennesker har i følge politiet funnet vegen til Skibladner-brygga når Skibladner noen minutter over klokken 14 ankom Hamar. - Dette er fantastisk, dette er mayhem, dette er fantastisk, men å utfordre meg til stupekonkurranse da, sier programleder for Skibladner minutt for minutt, Helle Therese Kongsrud litt oppgitt etter at Hamars ordfører Einar Busterud foran rundt 15.000 mennesker kom med utfordringen om å stupe fra Norges mest berømte stupetårn. Det kom som en overraskelse, og ikke en udelt god en. Men sporty som hun er tar hun utfordringen. |
![]() |
UTFORDRET: Programleder for Skibladner minutt for minutt på Nrk, Helle Therese Kongsren litt blek om nebbet da ordfører Einar Busterud stilte med badekåpe, badedrakt og en utfordring om å stupe fra Norges dyreste stupetorn |
![]() |
BRUDESLØR: Det var et enormt følge av båter som fulgte Skibladner inn mot Hamar. |
Hamar vister seg fra sin beste side, med strålende sol, knallblå himmel, glitrende sjø og det som må beskrives som et hav av blide hamarsinger. Stemningen var fantastisk, og det var folk så langt en kunne se langs Mjøsas bredd. Lystige toner fra Hamar Veterankorps lød allerede en time før Skibladners ankomst, og sangen Så seiler vi på Mjøsa ble blant andre fremført av et av byens kor. Alt lå til rette for en folkefest, og flere av byens eldre var invitert til lunsj ved bryggekanten. Under egen fane ankom et trettitalls elegante damer. Byens egen Hatteforening så denne festdagen som en anledning til å lufte hattene. - Det er ikke hvilken som helst forening dette, sier Grete Bakke Enger alvorlig, men latteren og glimet i øyet vitner om at her kommer det mer. - Det hele startet som en spøk. Kari Ohlsson var med på å starte dette, og vi har rundt 200 medlemmer, forteller hun. Som man skjønner er dette damer for sin hatt, og de skulle nok gjerne sett at det var flere anledninger de kunne bruke hattene sine på. - Vi samles en gang i året på Høsbjør hvor vi ikler oss hattene våre, og har litt foredrag og visninger av mote og design, sier damen som er født og oppvoks på Hamar, men som nå bor i Rælingen. Å gi et estimat av antallet båter som er på sjøen i dag, er nesten ikke mulig, men det var alt fra vikingskip til cabin cruisere. - Jeg har aldri sett så mange båter her på en gang, sier Kari Lie i det hun får øye på Skibladner i horisonten og det er et hvitt slør av båter i alle retninger. I kveld sender sommeråpent fra Hamar. |
Tekst og foto: May-Britt Bjørlo Henriksen
maybritt@galleriekg.no Tel. 954 33 557
|
Tips oss: tips@galleriekg.no Første stopp på tre ukers reise gjennom Europa med tog er i Oslo indre øst, på et sted hvor gammel industrihistorie møter byfornyelsens glatte overflater. Kampen Mekaniske Verksted - ordene er i seg selv et vitnemål om hovedstadens industrihistorie. De leder tankene tilbake til en epoke der Aker Mekaniske Verksted, Nydalen Mekaniske Verksted og Kampen Mekaniske Verksted var tre av flere store verksteder som blant andre utgjorde stammen i hovedstadens industrielle aktivitet. De representerte arbeidsplasser som sysselsatte mange folk, arbeidsplasser som skapte identitet og engasjement. Verkstedsdriften i hovedstaden varte i en periode på godt over 100 år. Tilbake i 1861 da verkstedet ble etablert var det 120 ansatte som fikkv sitt daglige virke der. På sitt meste var det midt på 1900-tallet over 280 arbeidere knyttet til Kampen Mek. I 1973 ga eierne opp driften av verkstedet, og verkstedet og eiendommen ble tatt over av Oslo kommune. Kommunen klarte ikke å få til en god utnyttelse av lokalene, og lot dem delvis stå tomme. Kreativ smeltedigel Lokalene lokket på et tidspunkt til seg en bråte kreative mennesker innen mange kunstretninger. Mange kunstnere, kulturarbeidere, pønkerne, en del alternativt søkende i kombinasjon med helt vanlige mennesker i ni til fire jobber ble dradd mot alt det kreative som vokste fram i miljøet rundt kulturverkstedet som ble kjent under navnet Kampen Verksted. Stedet ble en kreativ smeltedigel. Forfattere og poeter satte hverandre i stevne, og i krysningspunktet mellom dem, så antologien Verket dagens lys tidlig på 90-tallet. En samling tekster og dikt av den gang upubliserte forfattere. En egen konsertscene ga grobunn for et spennende musikalsk miljø, som spente fra rock til arthaus, elektronika og tekno. Mange er de konsertene som i dag ansees som legendariske, og som ble levert av band som senere har skrevet seg inn i den norske musikkhistorien. Andre grupper utøvende kunstnere fant også en arena på Kampen Verksted. Musikkprodusent Arne Bendiksen etablerte blant annet et studio der. Prosjekter som Kampen Verksted er sårbare, og er til enhver tid avhengig av velvilje hos byens myndigheter. På Kampen fikk de delvis leie lokalene, delvis ble de okkupert. Store verkstedhaller ble gjort om til konsertscene. Musikere fant øvingsrom og studioplass, og kunstnere fikk tilgang til store rom de kunne utøve kunsten sin i. De gamle verkstedslokalene sydet av kultur og kunst i noen år på 90-tallet, og ble en kultplass der de ligger i Kjølbergata, akkurat der Tøyen går over til å hete Kampen. Byfornyelse Kampen Verksted fikk begrenset levetid. Etter noen udefinerende år, kom oppussings- eller gentrifisesringsspøkelset på besøk. Lokalene ble oppkjøpt av private, og et stort anlegg med hotellrom og små leiligheter til kortidsutleie ble bygget. Eksteriøret med teglsteinsvegger er delvis beholdt, men innvendig er det gjort store forandringer. |
![]() |
MODERNE: Sengene ble ved ankomst umiddelbart testet og funnet gode nok til å sove både en og to netter i. Foto:May-Britt Bjørlo Henriksen |
I dag er hotellet etablert der de gamle verkstedhallene og kontorene lå. Et helt greit og moderne appartementhotell som de fleste vil synes er mer enn godt nok om man skal tilbringe noen dager i Oslo, men som allikevel står i sterk kontrast til kulturhuset Kampen Verksteds nedslitte lokaler. Transformasjonen er komplett, fra et slitent, men involverende sted for kreative mennesker til et glatt hotell, som på sin side skal ta i mot byens gjester. |
![]() |
BLANKE FLATER: Kontrasten er stor mellom det som engang var Kampen Verksted og dagens skinnende ganger på Best Western Kampen. Foto: May-Britt Bjørlo Henriksen |
Jeg har sovet utmerket godt, men med stedets historie i bagasjen er det flere ting som denne morgenen gjør at jeg jeg føler at jeg svikter noe. At jeg ved å ta inn på dette hotellet er med på å spikre enda en spiker i en sidegren av norsk kulturlivs underskog. Selv om det nå er mange år siden forandringen på Kampen Verksted skjedde, blir det for meg stående som nok et eksempel på at man i Oslo ikke ser viktigheten av å ha noen slike miljøer hvor kreativiteten får flomme fritt. Hvor leieinntekter ikke er det viktigste a. Vi kan snakke om at det finnes en underskog av kunst og kultur som får stadig trangere kår, men som er viktig for utviklingen av kunstnere utenfor institusjonene. |
Tekst og foto: Maybritt Bjorlo Henriksen maybritt@galleriekg.no |