Vi flytter nettbutikken til en ny leverandør. Dette vil påføre oss en del utfordringer da vi må jobbe med to nettbutkker paradelt. Sikkerhetsmessig grunner har vi blitt anbefalt å legge alle bildene på nytt. Det påfører oss ekstra arbeid og kundene må "pendle" mellom to nettbutikker. Men vi garanterer at løsningen blir enda bedre enn den vi har i dag og alle våre kunstnere kan bare glede seg. Har dere spørsmål angående flytting av nettbutikk eller andre ting - ta kontakt med galleriet tlf. 400 43 251 eller pirjo@galleriekg.no

F.o.m. 1 mars presanteres alle nyeste verk og utstillinger i www.galleriekg.com - så ta en titt. 

Patrick Huse, multimedia kunstner med de arktiske nordområdene og urfolk som interessefelt, samtaler med May-Britt Bjørlo Henriksen (skribent) om landskap, kunst, verdier og samfunn.

• Sted: Galleri EKG, v/Stortorget på Hamar
• Dato: 24. november, klokken 18
• Sted: Hamar

Med en antropologisk tilnærming har Huse reist og bodd på nordkalotten, Grønland, Island, Canada og Russland. Her har han arbeidet med analyser av begreper og fenomener, blitt kjent med tradisjoner og levesett, og nærmet seg urfolksamfunn med en antropologs øyne.

På 90-tallet startet han prosjektet “Rethinking Landscape”, en trilogi kalt “Nordic Landscape”, “Rift” og “Penetration”. Alle lagret for ettertiden i form av bøker. Han har søkt kunnskap og inspirasjon i møtet med de arktiske urbefolkningene i de nevnte områdene. Ved å leve i disse samfunnene i perioder, har verdiene og synet på landskap og samfunn utviklet seg. Senere har flere prosjekter utviklet seg. Han har også arbeidet sammen med, og stilt ut sine arbeider i museer de samme stedene. Mange av prosjektene har resultert i bøker hvor han bl.a. har samarbeidet med en rekke kjente akademikere som befatter seg med Arktiske spørsmål.

Blant de mange spørsmål er hva kan vi lære fra disse animistiske samfunnene? Er det noe i deres tradisjoner og levesett som har overføringsverdi til moderne vestlige samfunn, som sliter med å håndtere klimakrise, miljøkrise og en verden som i løpet av få år kan oppleve enda flere og enda større katastrofale sammenbrudd. Hva betyr deres tankesett og kunnskap om natur, samfunn og landskap for dem, for oss eller for kunsten Huse lager. Har det en sammenheng med det Huse presenterer?

Når man bor i disse arktiske samfunnene, er det en nødvendighet å opprettholde kunnskap og respekt for omgivelsene. Fortrolighet til landskapet og livet i naturen er en selvfølgelighet. Er det mulig for oss å gjenbygge relasjonen til det landskapet vi lever i?

Kanskje er det noen av disse spørsmålene som kommer opp i samtalen med Huse, kanskje er det andre tanker som kommer opp. På tampen av året 2022, merkes klimaendringene mange steder, også her, men det er i disse områdene at tilstanden er mest ekstrem.

I utstillingen Land Works viser Huse tresnitt med motiver fra fjellheimen.

Patrick Huse (f.1948) er en norsk maler og multimediakunstner. Han studerte landskapskunst og konseptualisme på slutten av 1970-tallet og begynnelsen av 1980-tallet. Arbeidene hans inkluderer teknikker som maling, tegning, fotografi, video, veggbasert tekstmateriale og gjenstander. (http://patrick-huse.org/) Patrick Huse er representert i samlinger til Nasjonalmuseet, Lillehammer kunstmuseum, Henie Onstad Kunstsenter, Reykjavik Art Museum- Island og Pori Art Museum i Finland. Han har hatt større museumsutstillinger i Canada, USA, Norge, Sverige, Finland, Island og Russland. 

Skogen fascinerer henne. Tresnittene hun stiller ut viser utsnitt. Av trærne. Av røttene.
Grenene. Detaljer eller silhuetter. Noe i enkle grafiske blad, andre bilder sydd sammen av et
helt opplag av grafiske trykk.

May-Britt Bjørlo Henriksen
mb@ordogbilde.no

Det er ikke første gangen vi får se grafiske trykk sydd sammen fra Marianne Boberg.
Marianne Boberg forteller at hun er litt opphengt i titler. Utstillingens navn, Et sted en sti, er basert
på navnet til et tresnitt som hun lagde for over tjue år siden, som hun synes passer til denne
utstillingen i Galleri EKG.

Observasjoner og inntrykk fra vandringer i skogen. De mange stier, og mange steder i skogen
gjorde at hun tenkte at akkurat den tittelen var brukbar. Hun har også med et par løse trykk som
heter nettopp det.
- Jeg tenker at det er på vei til et sted som du kanskje ikke helt vet hva er. De fleste i Norge har et
forhold til å gå tur i skogen på stier. De vil da kanskje tenke sine egne tanker rundt tittelen, sier
Marianne Boberg.

Boberg leste et sted at på et lønnetre er det ingen blad som er helt identiske. Det fikk henne til å
reflektere.
- Egentlig har vi mye å lære som mennesker ved å observere ting ute i naturen. Trestammer og
grener. De kraftigste grenene mot sør. Du vil aldri finne to grantrær som er helt like, det er
interessant og fascinerende. Gir en observasjonsrikdom. Jeg opplever at vi i vesten er på vei inn i
en kultur som er veldig ensrettende. Vi har mye hente på å vende oss mot naturen for å se
mangfoldet.

Boberg har ofte jobbet med andre grafiske teknikker, som koldnål. Derfor er det ekstra gledelig å få
se henne i fri utfoldelse med tresnitt.
Store sydde flater
- I mai i fjor var første gang jeg fikk muligheten til å arbeide med tresnitt igjen. Jeg fikk artist
residency hos Patrick Huse på Skåbu.
For å kunne jobbe med tresnitt er det viktig for Boberg å arbeide på et sted hvor hun kan få god
oversikt. Hvor hun kan spre arbeidet utover og se hvordan det kan bli. Det kunne hun i løpet av
residens-perioden, og resultatet er overveldende. Med bilder hvor det største, Tidskapsler, måler
167 x 163 cm.

De store bildene er nærmest en kontradiksjon. På et vis gir de ved sin harmoni, og repetitive
mønstre, et uttrykk som formidler ro og harmoni, samtidig som de tar rommet, med en intensitet
som nesten skyver de mindre bladene til side. Heldigvis, står også de stødig, og fortjener sin plass
i utstillingen.
- Jeg har tidligere vært opptatt av inntrykk av naturen: Hadde en utstilling for to år siden på
Kunstverket hvor det var mye trær og skog. Med tematisk utgangspunkt i skog og trær er det
veldig nærliggende å benytte tresnitt som uttrykksform.

I sine verker bruker hun variasjonsrikdommen. Hun snur og vender på ting, og bruker kaoset i
naturen som utgangspunkt for å lage en orden. For å lage mønstre og sette sammen ting. Ikke
direkte etterligning, men ser hvordan strukturer og mønstre danner seg i naturen. Inntrykkene må
oversettes til en teknikk, i dette tilfelle tresnitt, det innebærer alltid en forenkling og abstrahering.
- Det interesserer meg å se hvordan naturens mønstre og vekstformer stadig gjentar seg og
varieres, og hvordan jeg kan anvende det som prinsipp for mitt eget arbeide. Jeg søker å
vektlegge det organiske, abstrahere og bearbeide det til et grafisk uttrykk, sier Boberg.
Som grafiker har de fleste en klar idé om hva man mener med et grafisk uttrykk. Det vil si at
billedflaten konstrueres av avgrensede områder med farge og områder uten farge. Å arbeide med
tresnitt kan beskrives som en prosess der man graver, eller rettere skjærer fram lys i billedflaten.

Fysiske spor
Jeg tenker på det organisk, som noe som skal leve.
Nesten daglig går hun tur i skogen og nesten like ofte oppdager hun noe å undre seg over;
hvordan røttene sprer seg i skogbunnen, mønsteret i en trestamme eller grenverket til et tre, hun
forteller at hun forundres over variasjonsfloret som eksisterer i skogen, frodigheten og kaoset som
gror der.
Forskning bringer stadig fram mer kunnskap om hvilket artsmangfold som eksisterer i naturen, og
verdien av å opprettholde og bevare områder med uberørt natur. Det er et kunnskapsfelt hun med
sitt arbeide søker å understøtte.
- Det er det fysiske og sansbare ved grafikkfaget som tiltrekker meg; kontakten med de ulike
materialene, verktøyet og papiret, og på hvilken måte de ulike ledd i prosessen er med på å prege
resultatet.
De fysiske sporene som skjæres inn i en treplate vil etterlate et mer eller mindre tydelig preg i
papiret avhengig av hvor hardt trykk man har på pressa. Dette preget, eller relieffet vil vises
tydeligere på papirets bakside der de framstår som svake skygger eller ujevnheter.
Det er flere faktorer som spiller med i prosessen, betingelsene som ligger i materialet, hvilken
håndkraft man bruker, hvordan man skjærer, hvor mye sverte som som valses på plata og
kvaliteten på papiret. Alt bidrar til å prege det endelige resultatet.
- Grafikkfaget byr på rike muligheter til å variere med ulike kombinasjoner av farger og trykkplater.
Det er hvordan platen blir bearbeidet som er avgjørende for hva som skal komme over på papiret.

Innlands-kunstnerne med Mjøsa i sitt hjerte viser utstillingene Lost Horizons/Recreations som åpner lørdag 3. september i Galleri EKG på Hamar.

May-Britt Bjørlo Henriksen

mb@galleriekg.no

– Vi lager helt forskjellige bilder, men i denne utstillinga har vi tenkt å kombinere dem ved å dele utstillingsrommene, sier Maria Natalie Skjeset.

Temaet hun har jobbet med gjenspeiles i navnet hun har satt på utstillingen sin. Recreations.

– Alle elementene i bildene er fotografert ute på tur. Om det er fra Mjøsa, eller en tur til Stockholm, så er tanken med tittelen er at det er en rekreasjon å komme seg bort fra hverdagen, men det også er noe som blir kreert, til og med re-kreert, sier hun.
Skjeset arbeider med fotografier og skaper digitale collager gjennom nye måter å sette sammen bildene på. Hovedsaklig fotobasert digital grafikk (d.g.a.)

– Når jeg sitter og jobber med bildene etter at jeg har vært ute, så er det en rekreasjon for meg. Noe som gjør at jeg kan glemme verden litt. Samtidig som jeg kan skape noe nytt, ved å sette sammen elementene til et nytt bilde, sier Skjeset.
Farger, flater og form er viktig når Skjeset skaper sine billeder.

– Jeg liker å bruke fotografier av ting fra virkeligheten, som så blir skapt i mitt bilde igjen. Det blir en slags gjenbruk av materiale, hvor jeg løsriver elementer fra det som faktisk var, sier hun.

Ofte er det følelser som dukker opp hos Skjeset når hun fotograferer hun ønsker å formidle, selv om at hun når hun kommer tilbake til datamaskinen endrer og kutter opp det opprinnelige fotografiet, og hun setter det sammen med nye farger, i en ny form skapt av den sinnstemningen hun ønsker å formidle.

Geir Brohjem er i en prosess hvor han prøver å redefinere sin tilnærming til maleriet, eller motivet. Tittelen Lost Horizons henspiller på at det fremdeles er horisonter han arbeider med fortsatt. I lang tid har han vært opptatt av det nærmest fotografiske landskapsmaleriet. I denne utstillingen nærmer han seg temaet med breiere pensel, og et røffere uttrykk.

– Jeg prøver å se litt annet, redefinere litt. Se nærmere. I utgangspunktet så jeg for meg at jeg i bildene skulle ta en titt inn i skauen, sier Geir Brohjem.

Det høres på ham ut som om det slett ikke har blitt slik han tenkte seg det, og at dragningen mot horisontene er der.

– Det er horisonter jeg jobber med fortsatt, men de ble litt brutt. Jeg jobbet i starten med foto som utgangspunkt, men endte med å lage skisser i akvarell, kull og tusj. Uten å gå tilbake til fotoet. Det gjorde jeg for å finne et annet ståsted. Når du forholder deg til en skisse er det helt annen info som ligger der. Det roter til i forhold til det detaljerte landskapsbildet. Det gir litt forskyvning i forhold til hvordan jeg forholder meg til det konkrete landskapet. Blir en måte å redefinere det på, sier han.

Slikt sett er han kanskje ikke så langt fra Skjesets tilnærming, selv om uttrykk og motiv er vidt forskjellig.

– Jeg jobber på atelier nå, og jeg så for meg at jeg skulle jobbe med bildene helt fram til åpningen. At ferdigstillelsen kunne være like viktig for meg som for publikum, og at at alt ikke må være ferdig ved åpningen. Jeg ville vise at man kan stanse arbeidet, og sette sluttstrek nesten på galleriveggen. Jeg har malt veldig mye i det siste, så jeg ligger veldig godt an, så slik blir det allikevel ikke, sier Brohjem.

I starten tenkte Brohjem at Skjeset er en utpreget estetiker. Perfeksjonistsk.
– Da tenkte jeg at; hun står for det estetiske, og så kan jeg herje litt. Derfor har jeg malt med litt breiere pensel. Blir fire-fem småformater, men i hovedsak bilder på 1x1 meter. Blir litt mer bang, sier han.

Dine, såvel som hennes erfaringer og minner i kombinasjon med din persepsjon, åpner døra til festspillkunstner Anita Tjemslands billedunivers.

May-Britt Bjørlo Henriksen

mb@galleriekg.no

Stavanger-kunstneren Anita Tjemsland har ikke stilt ut på Hamar før, men gleder seg veldig til å få vist maleriene og pleksi-trykkene sine til et nytt publikum i utstillingen: DEN skogen, DEN byen.

 – Jeg besøkte Hamar for ett år siden, og synes det var hyggelig å få forespørselen om å stille ut, sier Anita Tjemsland.

Tjemsland er et relativt ubeskrevet blad for publikum på Østlandet, med bare noen få utstillinger, og ingen i Innlandet, men er vel etablert med et stort publikum på Vestlandet.

Hun har fått utstillingsstøtte både fra Sola kommune og Stavanger kommune til denne utstillingen.

Lekende

– Det som er så fint denne gang. Jeg slipper meg litt mer løs. Før har jeg vært veldig opptatt av forenkling og perfeksjon. At det skal være stramt, enkelt og orden i kaoset. Gjerne litt større by-motiv. Nå gjør jeg akkurat slik jeg har lyst til. Jeg lar intuisjonen følge flyten. Det blir ikke så verbalt. Jeg går veldig inn i billedspråket, sier hun.

I måten hun snakker om dem på kan man formelig merke gleden og spenningen hun har knyttet til det å få vist disse bildene. 

– Forskjellen nå, er at jeg gleder meg. Jeg har lekt meg mye mer. Jeg kommer med malerier, akryl på lerret og silketrykk, begge deler helt nytt for meg, men også pleksi-trykk, hvor jeg lager motivene på plastplater. Bymotiv. Motiv som jeg har sett når jeg har vært ute og reist. Laget med den persepsjon man har når man er ute og reiser, og tar inntrykkene med hjem til atelieret. Man får en indirekte opplevelse da, sier Tjemsland.

Ved å fjerne alt som er ikke-essensielt gjør at bildet dette resulterer i blir å betrakte som et fastfrosset faktum, en plantegning over et bestemt sted på en bestemt tid, mens det som diktes inn i bildets tolkningsrom utgjør en prosess som fortsetter så lenge bildet betraktes eller erindres. Det gir Tjemslands pleksi-trykk en intensitet som man kan finne overraskende i motivenes forenklede visualitet.

–  Det jeg observerer og sanser i mine omgivelser, motivene er alltid ute. Jeg er veldig opptatt av litteratur, poesi og film. Når det gjelder maleriet, så er det minne og erfaring som tas med når jeg jobber abstrakt. Å jobbe abstrakt er sjukt vanskelig. Det kan se ut som ting, eller noe, menneske, folk ser forskjellige ting i bilder, sier hun. 

Pandemien påvirker åpenbart hvordan Tjemsland arbeider.

– Når det gjelder det menneskeskapte kaoset så skjer det. Men når det gjelder pandemien så har det falt mer til ro. Skogen er skremmende. Jeg har alltid syntes den har vært truende. Da vi bodde midt i Oslo var bylydene veldig trygge og gode. Ting har forflyttet seg litt. Byen kommer alltid til å tiltrekke meg. Det kaoset og det menneskeskapte. Hadde en periode hvor jeg skulle teste ut hvordan det var å lage skog. Jeg fikk en utfordring fra Hå gamle prestegård om å lage bilder med skog fra Jæren. Da endte jeg med å dra til Warsawa og gå i en av parkene der, sier Tjemsland.

Frihet i nytt publikum

– På atelieret forenkler jeg, blander og tegner inn ting som ikke var der. Jeg jobber fortsatt med det, men tar minnet med meg. Her er det både abstrakt og og ikke. Akkurat nå vet jeg ikke helt hva jeg driver med. Jeg kommer til galleriet på Hamar med et kaos. Jeg har nærmere 30 bilder med meg, sier hun. 

– Som kunstner kan man kontrollere veldig når man skal lage ei utstilling, man kan lage et gallerirom og planlegge på forhånd og ta det hele veldig alvorlig, sier Tjemsland. 

Denne gangen lar hun det være litt mer åpent. Hun har vært der og tatt foto av galleriet, men har ikke laget et gallerirom.

– Dette er gøy. Ikke så veldig høytidelig. Når jeg stiller ut i Hamar, vet jeg hvem jeg er, og har visse forventninger om hvem jeg er. Mens de på Hamar har ingen forventninger. Det ligger en frihet i det, sier hun.

Festspill 

Flere kunstformer er tilgjengelige i og med at det er ei utstilling knyttet opp mot Festspillene i Elverum (FIE). FIEs konserter arrangeres over et stort område i Innlandet. Flere av konsertene arrangeres på Hamar. 

– Det vil bli åpent på kveldstid når det er konserter. Det er bare flott, det gir noe ekstra når det skjer noe når du har utstilling, sier Tjemsland.

Tjemsland synes det er veldig fint at utstillingen knyttes opp til festspillene, og tror at man kanskje da får et breiere publikum. Som er kunstinteressert.

– I Balestrand hadde jeg noen bilder som var knyttet opp jazzfestivalen. Det var en festival på et lite sted på vestlandet. Det var veldig høyt kunstnerisk nivå på musikken, og jeg hadde mange fine diskusjoner der. Trakk til seg mange andre folk enn bare de som bodde i Balestrand, sier Tjemsland. 

Da jobbet hun stort sett veldig forenklet svart/hvitt i store format med pleksi-trykk som hun også vil vise noen av i Hamar. Forenklinger som hun med stødig teknikk, og stor tålmodighet skaper gjennom et tidkrevende arbeid. Pleksi-platene behandles for hånd, for å gi et organisk, levende uttrykk. Etter å ha gravert motivet på trykkplatene, og påført dyptrykkblekk, fjerner hun forsiktig noe av blekket for å gi hver trykkplate små individuelle varianter av sort, før de brukes til å trykke med. 

–  I Balestrand var det en som ble veldig provosert over at man kunne lage kunst på den måten. Om det ikke er det noen reaksjoner på det du lager, så er det jo ingenting, sier hun. 

Fravær av reiser

– Jeg jobber mye med intuisjon, uten å være for streng med meg selv. Det har ikke vært så bevisst, men det har gått opp for meg at jeg har vært litt bundet av forventninger. Det har jeg kanskje skjønt de siste par årene. Det har jo vært pandemi nå. Da får du ro i hodet, sier Tjemsland. 

En av de viktigste inspirasjonskildene i hennes kunstnerisk arbeide ble revet vekk da grensene ble stengt. Det gjorde at hun måtte prioritere annerledes.

–  Som at jeg har gått mye i skogen. Jeg visste ikke hva jeg hadde i mitt eget nærområde, sier hun. 

På hjemmesiden sin skriver hun: «Motivene finner jeg alltid ute. Der, utenfor min komfortsone, finnes en truende, likegyldig natur og en kakofoni av menneskeskapt kaos, -storbyen. Jeg etterstreber ikke en objektiv, vitenskapelig eller naturalistisk gjengivelse av verden, men søker å gi uttrykk til en opplevd verden, slik den fremtrer filtrert gjennom min subjektive erfaring, et emosjonelt avtrykk, en inderlig gjengivelse av tilværelsens arkitektur; dens skjønnhet, råhet, vilkårlighet, planmessighet, bestandighet og forgjengelige flyktighet, - dens tristesse.»

– Du kjenner på hvordan det er å gå der, i skogen, hvor fargene blir sterkere. Jeg er jo vant til å reise så mye. Besøke storbyer. Det er jo der jeg har hentet inspirasjon fra. Da det ble kjent at grensene ble stengt, kjørte jeg inn til Stavanger, parkerte bilen og gikk over bybroa. Jeg hadde en eksistensiell krise. Skal jeg gjøre noe med den uroen? Spørsmålene haglet i Tjemslands hode. Hva skjer nå?

– Nå, mer enn to år siden pandemien kom til Norge så kan det jo være at vi kommer litt styrket ut av det. Vi er jo i litt ekstase. Vi kan ha konserter og utstillinger igjen. Vi kan gi folk en klem. Det er så mye fint som skjer, sier hun.
Pandemien viser at Tjemsland ikke var avhengig av storbyen for å skape, og til utstillingen i Galleri EKG har hun med et bredt spekter av verker hun har skapt de siste par årene.

– Jeg har med mange bilder med bymotiv, skogen og de forenklede pleksi-trykkene. Jeg har ordnet opp i det jeg mener er kaos. Det kan sees som om det har vært en eksplosjon. Det er betrakteren som ferdigstiller bildet. Vi kommer jo alle med vår erfaringsbakgrunn. Vi ser jo forskjellig på de forskjellige maleriene. Det verste er jo om folk stiller seg likegyldig. Jeg jobber som jeg gjør, og det blir som det blir. Nå skal jeg egentlig sette meg ned og skrive titler og tekst, sier Anita Tjemsland.

BIO

Anita Tjemsland (f.1969), er utdannet ved Kunstskolen i Rogaland (1991-93) og ved Statens kunstakademi (1993-97). Hun har vist sine arbeider ved separatutstillinger blant annet i Oslo Kunstforening, Hå gamle prestegård, Galleri Brandstrup i Stavanger, Galleri Gann i Sandnes og Galleri Norske Grafikere i Oslo. Hun har også deltatt på en rekke gruppeutstillinger i inn og utland, blant annet i Danmark og Litauen, samt ved Høstutstillingen og Vestlandsutstillingen.

Anita Tjemsland er innkjøpt av Nasjonalgalleriet, Stavanger kommune, Høyskolen i Stavanger, Stortinget, Kulturdepartementet og Statoil. Hennes trykk har i flere år vært en del av premien når Stavanger kommune deler ut prisen som årets Stavanger-kunstner. Hun har også gjort en rekke utsmykkingsoppdrag bl. a. for USBL, Vestfold jernlager og Nye Bjønnes sykehjem, samt illustrasjonsoppdrag for blant andre CC Cowboys og boken Barn drikker ikke cafe latte-om barn i by.

Ut av atelierene på Aker gård har en polsk kunstner trådt inn i Galleri EKG klar til å møte et norsk publikum. I møte med flere kunstnere er hun nå introdusert til og tatt opp i Norske billedkunstnere.

Tekst og  foto: May-Britt Bjørlo Henriksen  mb@galleriekg.no

Med utgangspunkt i sitt atelier på Åker gård i Hamar driver hun sitt virke innen skulptur, performance, scenografi og teater. Snart fire år etter at hun kom til Norge ivrer hun for å perfeksjonere norsken sin, samtidig som hun søker allianser og knytter kontakter for sitt kunstneriske virke.

- Jeg jobber nok litt annerledes her enn jeg gjorde i Polen, hvor jeg jobbet mye med metallskulptur. Det krever forbindelser. Her kjenner jeg ikke så mange som driver med metall, sier Agnieszka Klos.

Som relativ fersk i Norge hadde hun ikke et stort miljø rundt seg da Norge gikk i lock down. 

- Nå prøver jeg å finne et kunstnerisk miljø hvor jeg kan utvikle meg. Det har vært vanskelig de siste to årene på grunn av korona-pandemien, men jeg lar ikke det stoppe meg. Heldigvis har jeg funnet mange mennesker som jeg kan utveksle kunnskap og erfaring med. Det gjør at jeg kan få et innblikk i hvordan kunstmiljøet virker i Norge. Det er ikke på samme måte som i Polen, sier hun.

Foreløpig kjenner hun ikke så mye til kunstmiljøet andre steder enn på Hamar.

- Det er bare to år siden jeg begynte å lære meg norsk, så kom pandemien, og jeg fikk ikke
mulighet til å snakke med mennesker, sier hun.

Hun håper at hun når tiden kommer også kan bli litt kjent med andre kunstnere og kunstmiljøet i Oslo og andre steder i Norge.

Klos har en mastergrad fra Kunstakademiet i Poznan i Polen fra 2013, og har siden studietiden vært medlem av kunstnergruppa Brygada Pigmaliona (BxP). Pigmalion Brigades er en gruppe skulptur-elskere. BxP-aktiviteter involverer skulpturering av monumentale skulpturer, og monumentale realiseringer live. Happenings. De skapes oftest i offentlige rom og skjer i naturen.

- Jeg liker ofte ordet happening bedre enn performance. Det er en aktivitet som skjer i øyeblikket, som går over. En aksjon, sier Klos. 

Varig vs. oppløsning

- Da jeg studerte tenkte jeg mye over skulpturens betydning. Folk flest tenker på skulpturer laget i marmor eller metall. Det som er viktig for meg - noen ganger lager jeg skulptur i papir - er å ta de med ut og gå tur med dem. Det liker jeg. En gang lagde jeg en skulptur av en kvinne og en ballong med helium. Etter på brente jeg henne. Det som skjer i den prosessen er ganske likt det som skjer i en happening. Prosessen blir viktigere enn den ferdige skulpturen. Mens en metallskulptur varer, forsvinner en slik skulptur, sier hun.

- Forskjellige mennesker tolker dette på forskjellig vis. Det er veldig interessant for meg når mennesker reagerer forskjellig. De spør og kommer med reaksjoner. Noen ganger inspirerer det andre ting. Interaksjonen blir en del av den kunstneriske prosessen. Det skjer også med barn. Og det samme skjer egentlig i teateret. Kanskje derfor jeg liker å jobbe med følelser og kroppen og hjernen hele tiden. Poenget er hele tiden; mennesker i kunst. Alt som skjer er påvirket av det som skjer rundt mennesker og meg.

Hun har også tatt med skulpturer hun har laget og vandret langs Mjøsa. Plassert dem i vannkanten. Kanskje er det bare henne der, kanskje er det folk der.

- Jeg trives veldig godt i Norge. I Polen jobbet jeg mye med resin, gips og leire i tillegg til metall. Ofte opplever jeg at folk ikke tenker at disse materialene kan brukes på forskjellige måter. Det var en veldig god periode i livet da jeg jobbet mye med gips. Etter det begynte jeg å jobbe med teater, og lage mange scenografier, sier Klos.

Hun ga seg ikke med det, for scenen lokket den kreative kunstneren. Ikke bare med scenografi, men andre ting også 

- Nå har jeg fått kontakt med Hamar teater, og vi får se hva som kan komme ut av det, sier hun. 

Ryktet sier at hun arbeider med en monolog hun ønsker å sette opp.

Første setningen Klos fikk med seg på norsk da hun kom til landet var «Ting tar tid», og at tålmodighet er viktig. Energinivået på kvinnen som sitter foran meg vitner om at det nok kan være en prøvelse for henne, men hun virker å ha applisert tålmodighet i sin nye kunstner hverdag på en god måte. 

- Det er kanskje en av de store forskjellene mellom Norge og Polen, men det passer for meg, sier hun.

Utadrettet

- Jeg pleier også å holde kurs på atelieret, og lager show for barn. Når sommeren kommer skal vi se hva jeg får til. Jeg har fått mange spørsmål om kurs som gjelder anatomi og kunstneriske konstruksjoner, så jeg håper jeg kan få delt mine kunnskaper, sier hun.

Hun forteller at hun har truffet mange mennesker som inspirerer henne. Tilfeldigheter i et norskkurs med språktrening i et galleri på Hamar viste seg å åpne flere dører.

- Jeg gleder meg over at jeg har truffet Pirjo (red.anm.gallerist Pirjo Mursu i Galleri EKG.) Gjennom norskopplæringen har jeg fått kommet til Galleri EKG for å praktisere norsk, forteller hun.

Den korte tiden i galleriet har skapt en rivende utvikling i språket. Ordforrådet er upåklagelig, grammatikken like så, så med trening på uttale og tida til hjelp, blir Klos med sin velmodulert stemme, en fullbefaren formidler på norsk også.

- Det vanskeligste med språket er uttalen. Det hjelper ikke om du kan mye, om du ikke kan uttale ordene, sier hun.

Veien videre preges foreløpig av litt hemmelighold

- Jeg har mange drømmer om hva jeg skal gjøre framover, men jeg kan ikke fortelle om det, sier Klos.

Litt om Klos

Som skulptør fokuserer Klos på både figurative skulpturer og skulpturer med abstrakte former i leire, gips, keramikk, resin, betong, metall, papir og tekstil. Hun eksperimenterer gjerne med gjenvinningsmaterialer som en del av skulpturene. Kraften og entusiasmen hennes speiles i arbeidene.

Klos har samarbeidet med RIngsakeroperaen hvor hun har laget scenografi og rekvisitter. Hun er aktuell med Sommerutstillingen på Galleri EKG hvor hun presenterer Kamelon Barcelona og Blå fisk. Begge arbeider som er utført i steingodsleire. Ei lys leire som brennes med høy temperatur. En type leire som tåler de høyeste temperaturer, som forvitrer mest og som blir mest hardfør og slitesterk av alle leiretypene. Steingods smelter sammen under brenningen og blir vanntett, også uten glasur. Hvilket betyr at de kan stå ute på terrasse eller i hagen.

Med antropomorfisering av dyr er det lett å tro at Emmy Harnes har en underliggende agenda. Hva er det hun vil med å tillegge dyr menneskelige uttrykk og følelser? 

May-Britt Bjørlo HenrIksen

mb@ordogbilde.no

Med et spenn av både humor og dypt alvor tar Emmy Harnes betrakteren med inn i en verden av antropomorfe skikkelser som sitter ved bordene, eller ligger henslengte i sofaen. Der de påkledde dyrene er avbildet som karakterer vi kjenner igjen fra våre egne liv. Selv sier hun at antropomorfisering også er et virkemiddel for å finne en balanse og et eget uttrykk i den figurative tradisjonen hun maler i.

– For meg er det like mye komposisjonen, fargene og strøkene. Det er det å male som er så lidenskapelig for meg. Det ante jeg ikke før jeg var femti år, sier Emmy Harnes (59).

Urbant

Harnes har kunstfaglig bakgrunn fra ungdomstiden, men da med hovedvekt på tegning og tekstil/vev. Et behov for endring gjorde at hun begynte å utforske maleriet som medium. Behovet for å gjøre noe skapende og kreativt bragte henne til Det tverrfaglige kunstinstitutt - Kunstfagskolen i Bærum, hvor hun studerte i tre år. 

Etter endte studier i 2016 ble hun antatt på Østlandsutstillingen samme år, og har siden deltatt i flere juryerte utstillinger, og bildene hennes er å finne i flere gallerier. I Oslo er det utpregede urbane gallerier som Galleri Nobel og Pur Enkel Galleri som har bildene hennes. Fra 2. april er maleriene hennes å se i en separatutstilling på Galleri EKG på Hamar.

Harnes føler seg hjemme i det figurative formspråket, og kjenner sterkt på det å være i en tradisjon, og skape sitt eget uttrykk. Hun sier at hun arbeider i en tradisjon fra både billedkunst, eventyr og fortellinger når hun forteller sine historier med pensel og akrylmaling.

Humor og alvor

– Hvorfor dyr?  Jeg kunne nok ha brukt hva som helst egentlig. Men jeg har valgt å bli i dette, etter det litt tilfeldig kom til meg som løsning på en oppgave i kunst-studiet. Ellers liker jeg å være i et figurativt formspråk, det er der jeg kjenner meg hjemme. Jeg håper betrakteren opplever at det er et snev av humor i bildene mine, og at det er et spenn i bildene. Det er både humor og dypt alvor. Med alvor tenker jeg på miljøaspektet, om hvordan vi forbruker natur og dyr, sier hun.

I kunstner-erklæringen på hjemmesiden sin viser hun til John Bergers essay Why Look at Animals (1977). Der sies det at dyret var den første metaforen for mennesket. I dyrets blikk ser mennesket seg selv. Der skriver hun:

«I arbeidene mine plasserer jeg dyrene inn i vår verden  – i interiører, i hverdagssituasjoner, eller de opptrer påkledd. Jeg prøver å lete frem trekk som styrke, sårbarhet og ømhet i dyreuttrykkene, og gjennom det vise noe av det grunnleggende menneskelige.»

Enten så kler Harnes på dyrene i bildene sine, og menneskeliggjør dem på den måten, som hun har gjort i billedserien Integritet, som man kan se på hjemmesiden hennes, eller så plasserer hun dyrene i hverdagssituasjoner, som rundt et spisebord.

Skråblikk

– Det ligger i kunstens vesen at en kan ha mulighet til å se litt skrått på ting, at en kan strekke seg ut av rammene, og at ting kan være mer enn det man umiddelbart ser. Jeg håper at det at det er dyr gir noe ekstra, at overraskelsesmomentet er der, at det kan gi en "utvidet" opplevelse, og at man "ser en gang til», sier Harnes.

Oppveksten på myrøya Harøya på Nord-Vestlandet, ei øy som ligger lengst ut i havgapet, har satt sitt preg på fargevalgene hennes.

– Jeg sa jeg var mest opptatt av komposisjonen i bildet, det er kanskje mer riktig å si komposisjonen og selve det å male. Det å velge farger, blande dem, sette strek, pensle ut – det er der selve magien er for meg.  Og fargepaletten min er nok integrert i meg fra oppveksten – det er myr og hav, sier hun.

Arbeidsprosessen er todelt. En del av tiden bruker hun på å se på fotografier av dyr i forskjellige situasjoner. For å se om hun kan la seg inspirere av positurer eller måter de ser inn i kameralinsa på. Så starter prosessen med å se hva hun kan skape av inntrykkene hun har fått fra fotografiene.

– Så lenge jeg finner det interessant å utforske videre, blir jeg nok i dyreverdenen en stund til. Ideene kommer lett og jeg blir inspirert av å surfe på nettet, jeg tar vare på bilder som gir meg ett eller annet, det kan være en situasjon, en sammensetning, et interiør, og selvfølgelig bruker jeg bilder av dyr fra nett som utgangspunkt. Det blir råmaterialet mitt som jeg arbeider videre med.

Kraften bak Gro Dahles ord gjorde at et begeistret publikum nesten ikke ville stoppe applausen etter hennes Rolf Jacobsen-forelesning på åpningsarrangementet til Nordisk poesifestival. I nærmere en time fjetret hun publikum i Hamar teater.

May-Britt Bjørlo Henriksen

mb@ordogbilde.no

Det er festivalstemning i Hamar by. Aldri har så mange forskjellige steder i Hamar tatt i mot ordenes magikere som når Nordisk poesifestival - Rolf Jacobsen dagene 2022 nå er åpnet. 

Med sin særegne fortellerstemme skaper Dahle et rom hvor ordene transformeres til enkle, besnærende lydbølger som gir resonans hos lytteren. Hvor kampen mot ordene er som blåst bort, og hun, med tilsynelatende enkelhet, maler ordenes bilder med raffinerte pensler. Om det er på tur med tante Gro eller farens kraftylte deklamering av Fanitullen på en fjelltopp . Fra første pust drar Dahles ord oss inn i en magisk verden bestående av ord, sansning og et verbalt landskap hvor hver stavelse blir en opplevelse.

Festival-poet Tone Hødnebø nærmest bleknet i sammenligning, selv om hennes ord står som en påle i poesiens landskap. Hamarsing og kulturminister Anette Trettebergstuen som sto for den offisielle åpningen kan prise seg lykkelig over at podiet var hennes før Dahle entret scenen. Ikke før Trettebergstuen ga uttrykk for hvor stas hun syntes det var med en nordisk poesifestival i hjembyen, så lovte hun å opprettholde eventuelle monetære løfter fra valgkampen - om ikke umiddelbart, så i hvert fall over tid. Henrika Ringbom (FI) og Rasmus Nikolajsen (DK) fra våre naboland gjenerobret scenen før Sinikka Langeland spredte sitt slør av skogfinsk magi over publikum.

Et særdeles vellykket samarbeid mellom sangeren Sinnikka Langeland og billedkunstneren Tore Hansen tar publikum inn i natten. Et utvalg av Tore Hansens arbeider hvis motivkrets vitner om en tett tilknytning til naturen og skogen - forsterker hver en rune og hvert kantelestykke Sinikka Langeland spiller. Projisert på veggen som en forlengelse av kanteleoppsettet.  Den magiske lyden av Finnskogen materialiseres av Langelands opptreden - og løftes av det konsentrerte og forenklede uttrykket i Hansens arbeider.

Poesifestivalen er åpnet, og programmet inviterer til mangfoldige opplevelser på et utall steder fra morgen til kveld.

#nordiskpoesifestival #poesifestivalen #poesipåhamar #rolfjacobsendagene

 

Kraften bak Gro Dahles ord gjorde at et begeistret publikum nesten ikke ville stoppe applausen etter hennes Rolf Jacobsen-forelesning på åpningsarrangementet til Nordisk poesifestival. I nærmere en time fjetret hun publikum i Hamar teater.

May-Britt Bjørlo Henriksen

mb@ordogbilde.no

Det er festivalstemning i Hamar by. Aldri har så mange forskjellige steder i Hamar tatt i mot ordenes magikere som når Nordisk poesifestival - Rolf Jacobsen dagene 2022 nå er åpnet. 

Med sin særegne fortellerstemme skaper Dahle et rom hvor ordene transformeres til enkle, besnærende lydbølger som gir resonans hos lytteren. Hvor kampen mot ordene er som blåst bort, og hun, med tilsynelatende enkelhet, maler ordenes bilder med raffinerte pensler. Om det er på tur med tante Gro eller farens kraftylte deklamering av Fanitullen på en fjelltopp . Fra første pust drar Dahles ord oss inn i en magisk verden bestående av ord, sansning og et verbalt landskap hvor hver stavelse blir en opplevelse.

Festival-poet Tone Hødnebø nærmest bleknet i sammenligning, selv om hennes ord står som en påle i poesiens landskap. Hamarsing og kulturminister Anette Trettebergstuen som sto for den offisielle åpningen kan prise seg lykkelig over at podiet var hennes før Dahle entret scenen. Ikke før Trettebergstuen ga uttrykk for hvor stas hun syntes det var med en nordisk poesifestival i hjembyen, så lovte hun å opprettholde eventuelle monetære løfter fra valgkampen - om ikke umiddelbart, så i hvert fall over tid. Henrika Ringbom (FI) og Rasmus Nikolajsen (DK) fra våre naboland gjenerobret scenen før Sinikka Langeland spredte sitt slør av skogfinsk magi over publikum.

Et særdeles vellykket samarbeid mellom sangeren Sinnikka Langeland og billedkunstneren Tore Hansen tar publikum inn i natten. Et utvalg av Tore Hansens arbeider hvis motivkrets vitner om en tett tilknytning til naturen og skogen - forsterker hver en rune og hvert kantelestykke Sinikka Langeland spiller. Projisert på veggen som en forlengelse av kanteleoppsettet.  Den magiske lyden av Finnskogen materialiseres av Langelands opptreden - og løftes av det konsentrerte og forenklede uttrykket i Hansens arbeider.

Poesifestivalen er åpnet, og programmet inviterer til mangfoldige opplevelser på et utall steder fra morgen til kveld.

#nordiskpoesifestival #poesifestivalen #poesipåhamar #rolfjacobsendagene

Billedkunstneren Nina Beyer hadde knapt åpnet den første utstillingen sin i Galleri EKG på Hamar i mars 2020, før landet ble stengt ned. Fra 5. mars er hun tilbake.

May-Britt Bjørlo Henriksen
mb@ordogbilde.no

Når Nina Beyer åpner utstillingen, Memoria, lørdag, har hun har kjørt både natt og dag fra Sennesvik i Lofoten, hvor hun bor og arbeider, til Galleri EKG på Hamar.

Nina Beyer sier at bildene er en naturlig erkjennelse av noe hun vil uttrykke, og  forteller hun at hun arbeider intuitivt. Gjerne uten skisser eller planer på forhånd, og at hun ofte lar prosessen styre det maleriske forløpet. Sansningen er viktig.

Prosessen

I møte med billedkunstnerens ord går tankene til filosofen og teologen Thomas Aquinas. Som, riktignok i en helt annen sammenheng, dro frem hvordan sanseerfaringen, med vekt på menneskets særegne abstraksjonsevne gjennom vår naturlige erkjennelse, sansning og fornuft, kan nå frem til innsikter om ikke-sansbare ting. En betraktning som har overføringsverdi til Beyers tanker rundt egne malerier. Der bildene blir en manifestasjon av det indre og ytre.

– Det er det ikke-forutsigbare og overraskende, som plutselig oppstår i prosessen, som er mye av drivkraften. Med farger, stofflighet, lys og kontraster undersøker jeg maleriets lagvise muligheter for billeddannelse, som språk, metafor og materie, sier Beyer. 

Etter studier ved Kunsthøgskolen i Bergen bosatte hun seg i Lofoten hvor hun også har sine røtter, og hvor hun inspireres av det mektige og konfronterende landskapet hun lever i.

– Jeg synes det er veldig spennende med lagene. Man kan ta bort lag for lag, og la det være opp til betrakteren hva de ser. Jeg bor i et landskap hvor vinduene hjemme er et bilde i seg selv. Så det er ikke naturlig å gå inn og forklare for betrakteren, sier hun.

I tillegg til maleriene arbeider hun også innen tekstile uttrykk og med grafiske teknikker.

Mange av verkene forekommer som metamorfoser som befinner seg i kryssningsfeltet mellom abstraksjon/ekspressjon og figurasjon, og mellom maleri og tegning. 

De intuitive prosessene

– Jeg har over tid forsket på en teknikk hvor jeg «tegner» med malingen, bygger opp flater og løser opp motivene, før de mettes med mange lag pigmenter, akryl og olje. Jeg forholder meg til maleriet som et rom for samtale og refleksjon rundt det emosjonelle og eksistensielle. Det mektige og konfronterende landskapet jeg lever i, påvirker meg, og er en indirekte inspirasjon til mine arbeider. I bildene kommer dette gjerne til uttrykk i form av kontraster som lys/mørke, nærhet/ distanse, tyngde/letthet osv.  sier Beyer.

Hun har alltid vært opptatt av hvordan enkelte flater reagerer på hverandre. Var for det som skjer i prosessen.

– Naturen er kjempeviktig for meg, men jeg maler ikke landskapsbilder. Ser du bort fra at jeg tar meg inspirere av variasjonen i lys, så maler jeg ikke natur, sier Beyer. 

– Pluss at jeg er et veldig sanselig menneske. Farger er essensielt. Jeg jobber mye med komposisjoner og lag. Mange bilder blir fort ferdige, men etter ei stund går jeg videre på dem. Foreløpig bruker jeg akryl, men har begynt å bruke olje i topplagene. Jeg har egentlig ikke tålmodighet til å vente på olje, sier hun.

Livet
– I Memoria jobber jeg ut i fra bilder fra livet generelt. Jeg har et skjerpet blikk når jeg er ute, og legger merke til detaljer. Jeg er estetiker, samtidig som jeg er et følelsesmenneske, som lar det eksplosive inni meg slippe ut i maleriene, sier hun.

Beyer arbeider ofte i serier, og veksler gjerne mellom små formater i grupper, og store, selvstendige formater. 

– Jeg liker å antyde. Skape litt undring. Blir det for konkret opplever jeg at det ikke blir så interessant. De ansiktene som ligger skjult i maleriene, kan skape en veksling mellom de indre og ytre landskapene. 

Arbeidene utføres på lerreter, finérplater eller ubleket bomullslerret. De ulike materialene skaper en variasjon i uttrykk, og fordrer ulike måter å arbeide på.

– Jeg er opptatt av tid, møter og mennesker, og finner det interessant å balansere mellom det gjenkjennelige og ukjente, det sagte og usagte – som til sammen danner varierende opplevelser av indre og ytre landskap, sier Beyer. 

Det er i disse menneskemøtene at titlene kommer, gjennom sin tilknytning til disse møtene.

– De er åpne og poetiske. Preget av energien og kontakten som skjer mellom mennesker. Utrykket i meg trenger seg på. Det er mitt avtrykk. Den personen jeg er, sier hun.

Utstillingen Analog melankoli av Ole Rosén går mot slutten. 27. februar er siste visningsdag, og har du ikke sett den er det verdt å ta turen til Galleri EKG på Hamar for å se den.

May-Britt Bjørlo Henriksen

mb@ordogbilde.no

Utstillingen av Roséns skulpturer er godt mottatt, og flere av verkene er allerede solgt. Galleri EKGs lokale viser seg å være godt egnet til å presentere utstillingen hvor statuene hver for seg forteller mange historier, og til sammen har et tema som nok kunne vært selvrefleksjon i trusselens tid. Samtidig som utstillingen gjennom kjente referanser berører eksistensialistiske livsanskuelser publikum inviteres til å ta stilling til.

Kunstneren forteller at han utforsker virkeligheten på ulike vis, men at han har et naturalistisk utgangspunkt for nesten alt han gjør. Så når det kommer til stykket vil han nok vil overlate til publikum å tolke historiene skulpturene uttrykker, uavhengig av hans intensjoner i det øyeblikket han skaper dem. Rosen arbeider med flere teknikker, og på utstillingen vises også maleri og tegning.

Tiltales av det autentiske

I forhold til utgangspunktet han har når prosessen starter, oppstår det ofte tillegg, forskyvninger eller annet som forkludrer skulpturen på ulike vis. Så selv om formen i skulpturene som regel er figurative så kan disse tilleggene, sammenstillingene eller størrelses-forskyvningene  åpne for andre tolkninger enn han i utgangspunktet la i dem.

I forkant av utstillingen sa Ole Rosén:

«Det autentiske tiltaler meg - det er noe jeg må forholde meg til - med forbehold. Noe som problematiserer fortellingen»

Ole Roséns har mange jern i ilden. Ved siden av eget kunstnerisk arbeid underviser han på Einar Granums kunstfagskole og har flere samarbeidsprosjekter med andre kunstnere på gang. Mens utstillingen Analog melankoli vises i Galleri EKG på Hamar er de i ferd med å ferdigstille et  KORO-prosjekt han og samboeren Mari Røysamb, som også er kunstner, skaper ved barneavdelingen på Haukeland.

Perlene

Det nye barne- og ungdomssenteret på Haukeland skal samle alle tilbud innen psykiatri og somatikk til de under 18 år. Tanken er at barnet skal slippe å flyttes rundt for å få utredning, behandling, skolegang og aktivitetstilbud. I stedet kommer ekspertene til barnet. Derfor har det vært viktig i utformingen av kunstprosjektet: Perlene at skulpturene skal ta utgangspunkt i barnas behov og opplevelse, og barnas øyehøyde er brukt til å skalere de ulike flatene i de ulike perlene.

Skulpturene, eller perlene, varierer i form og størrelse, og de første ble utplassert i 2017. Oppdraget med utsmykkingen kom på forespørsel fra KORO som produserer, forvalter og formidler kunst i offentlige bygg og på andre offentlige arenaer.

Både KORO og Nrk har laget film om prosjektet.

Film KORO om Haukeland « Perler»;

https://koro.no/skattene-pa-haukeland/? utm_source=rss&utm_medium=rss&utm_campaign=skattene-pa-haukeland

Film NRK om Haukeland « Perler»

https://tv.nrk.no/serie/innestengt-kreativitet/2020/MKTV38000420/avspiller 

Ole Rosén (f.1958) har utdanning fra Statens Kunstakademi i Oslo (1984 – 88), Hovedskous målarskola Gbg (1982- 84) og universitet i Sverige (1978 - 82)Han har stilt ut en rekke ganger separat i Sverige og Norge, deltatt en mengde gruppeutstillinger og juryerte kollektivutstillinger. Han er innkjøpt av Nasjonalgalleriet, Norsk kulturråd, Statens Konstråd mfl. offentlige instutisjoner og har utført en rekke offentlige oppdrag.

Flere av Galleri EKGs kunstnere fikk vist bilder i den nye norske filmen, Full dekning, av regissør Arild Andresen med manusforfatter Lars Gudmestad. Filmen har premiere 25. februar.

May-Britt Bjørlo Henriksen
mb@ordogbilde.no

Mens Full deknings skuespillere Agnes Kittelsen, Nicolai Cleve Broch, Ellen Birgitte Winther, Thorbjørn Harr, Sara Khorami, Kyrre Hellum og Jan Gunnar Røise i løpet av en vennemiddag beveger seg ut på tynn is, og utfordrer både fordommer, vennskap og parforhold har Galleri EKGs kunstnere: Marianne Boberg, Elisabet Norseng og Inga Blix fått full uttelling for utlånt kunst.

Seriøse

– Da regissør Arild Andresen ringte for å få låne bilder, syntes jeg det var litt merkelig. Akkurat samtidig var det et annet selskap som var ute etter bilder til film, som forsvant da det var snakk om at billedkunstnerne skulle få betalt. Jeg presiserte at om det var aktuelt med utlån, så måtte billedkunstnere få betalt, sier gallerist Pirjo Birgitta Mursu i Galleri EKG.

Andresen forsikret om at de var seriøse, og ville betale hvis de fikk låne bilder. 

- Det ble laget kontrakter og oversikt over verkene. Resultatet fikk vi se på førpremieren på Klingenberg i Oslo, sier Mursu.

Hun synes det var morsomt, og veldig smigrende å bli invitert til førpremieren sammen med kunstnerne som har levert bilder. 

Ny opplevelse

Marianne Boberg, en av kunstnerne hvis bilde, et grafisk blad «Hus & sky», var en sentral detalj i interiøret på huset på filmsettet i Telenor Arena fikk oppmerksomhet på en måte hun ikke har hatt før.

– Jeg synes det var morsomt å få litt oppmerksomhet på denne måten. Bildet mitt har fått en fin plassering i filmen. Jeg tenkte da jeg leverte det at det fort kunne bli klippet bort. Jeg har aldri hatt med bilder på det viset før. Ikke i noen filminnspilling. Dette er første gang ett av mine arbeider er statist i en film, sier Boberg. 

Bildet fungerte meget bra i filmen, der det hang på veggen bak noen av middagsgjestene, som på en blodmånenatt valgte å leke en lek med sine mobiltelefoner.

– Det er en film med undertoner. På slutten ble jeg sittende igjen med tanken på om de hadde lekt leken, eller om de ikke hadde lekt den. Mobilen skapte en utrolig dårlig stemning. Etter middagsselskapet virket det som om ingenting hadde skjedd. Samtidig som det allikevel viser seg å være reelle ting. Filmen har en vending mot slutten som forundrer, sier Boberg.

God bruk av bildene

Gallerist Mursu er fornøyd med utlånet av bilder.

– De har virkelig gjort en god jobb med utsmykningen av huset. De reiste mange ganger mellom Oslo og Hamar for å finne de riktige bildene. Regissøren var svært begeistret for Marianne Bobergs grafikk. Jeg kjenner bildene så jeg synes de fikk en fin eksponering. Vi får en liten oppgave framover med å fortelle publikum hvem som står bak bildene. Premieren på filmen er den 25. februar, sier Mursu.

Noe som imponerte Mursu var hvor gjennomtenkt bruken av bildene er, og hvilke bilder de brukte på settet. 

– Det viser at de har hatt topp folk med seg i produksjonen. Det var en positiv erfaring, og det at de inviterte oss på førpremiere var veldig flott. De har åpenbart ikke glemt noen, sier hun. 

May-Britt Bjørlo Henriksen 

mb@ordogbilde.no

Det ligger et sterkt narrativ, kanskje flere, i Ole Roséns utstilling som åpner i Galleri EKG lørdag 5. februar. Om Utstillingen Analog melankoli  sier han selv :"Det autentiske tiltaler meg - det er noe jeg må forholde meg til - med forbehold. Noe som problematiserer fortellingen. Jeg utforsker «virkeligheten» på ulike vis. Materiale og teknikk varierer. Nesten alt jeg gjør har naturalistisk utgangspunkt, men med tillegg, forskyvninger eller annet som forkludrer den på ulike vis."

Utstillingen kan forstås på mange plan. Det er en symboltung utstilling med mange referanser. Fra skulpturen Pietà (Granathylse III). Pièta, (it. fromhet) et symbol for fremstillingen av den sørgende jomfru Maria med Kristi døde kropp, en av flere skulpturer montert på en granathylse, til andre skulpturer montert på sviller, en med en skjult hare, et symbol som i kunsthistorien er kjent som et symbol for fruktbarhet og sensualitet. Afrodites hellige dyr. Rosén pleier ofte å ta utgangspunkt i noe som angår han selv. Denne gangen har utstillingen i tillegg et samfunnsmessig interessant tilsnitt som kan gi grunnlag for videre refleksjon.

Analog melankoli, åpner i Galleri EKG på Hamar, lørdag 5.februar klokken 12.

Foto / film: Maria Natalie Skjeset  Klipp: Pirjo Birgitta Mursu Produksjon: Galleri EKG

Biri kunstner Einar Sigstad er helt i sluttspurten av å bli ferdig med sin nye utstilling som åpnerpå Galleri EKG på Hamar 5. februar kl. 12. 

Tekst : journalist May-Britt Bjørlo Henriksen mb@ordogbilde.no

Einar Sigstad er selv spent på om han får realisert den bærende ideen bak utstillingen. Han er ikke interessert i å gå i detalj om hva han har tenkt, men løfter litt på sløret.

– Jeg liker å prøve å få til et tema. Denne gangen er det De gamle historiene, sier Einar Sigstad.

Inspirasjonen har han hentet fra noe av det han har, og han forteller at det blir en mix av bilder og arrangementer i forskjellige teknikker.

– For det meste har jeg brukt olje, akryl, akvarell. Litt tresnitt. Noe er miks av forskjellige teknikker. Noe er mer installasjons-preget, og så blir det litt collage, sier han.

Kunstneren fra Biri er ikke fremmed for å bruke både humor og satire i sine bilder. Samtidig som han ofte vender tilbake til aspekter av natur.

– Jeg håper jeg har laget en utstilling som er underholdende. Det er litt blandet. Noe er vakkert, noe kritisk, og noe er laget med humor.

Litt tilbakeskuende
– Når jeg kaller utstillingen De gamle historiene, er det ikke egentlig noe spesielt. Det er litt tilbakeskuende. Jeg hadde noe jeg kunne bygge på som jeg synes kunne være artig å vise, og som jeg ikke hadde brukt før, sier Sigstad.

Selv om det var kunstneren selv som ville ha et tema på utstillingen, forteller han at noe av det han skal vise er utenfor temaet, men at den sentrale delen av utstillingen er der.

– Det hele kan være litt tankevekkende rundt skriftlige overleveringer. Utstillingen er bygd rundt bord. Alt som har foregått rundt bordet. Mat og samtale.

– Jeg tenkte på forskjellige ting som gjorde at jeg endte opp med dette temaet. Du sitter der og spiser og snakker med folk. Det er noe sosialt med med bord. Det har vært med oss i tusener av år. Utstillingen går tilbake til nattverdsbordet i bibelsk tid, sier han.

Sigstad gjør ting nå som han ikke hadde gjort hvis han ikke skulle ha denne utstillingen.

– Jeg er ikke så veldig ivrig på å fortsette som jeg har gjort. I firkanter. Det blir en utstilling som skiller seg ut fra andre utstillinger jeg har gjort. Jeg må gjøre noe som engasjerer meg. Jeg er avhengig av at det er et element av forskning i prosessen. Det gjør at jeg stadig søker noe nytt. Enten teknisk, eller på andre måter, sier Sigstad.

Overrasker
Tidligere har Sigstad ofte laget en bok i tilknytning til utstillingene sine. Som han gjorde med boka «Innunder stillheten» til separatutstillingen i Galleri EKG i 2016.

– Det er ikke så mye skrift denne gangen, men det er litt av det også, sier han.
For at Sigstad skal kunne skape må han finne noe som motiverer han. Det kan bety at han må utforske nye materialer, eller nye teknikker og motiver.

– Det er en del materialer jeg har jobbet med i det siste, som isopor og byggskum. Det er kanskje et materiale som passer. Jeg lager objekter som jeg har skjært til og bygget opp. Ikke så mye til denne utstillingen, men litt. Det meste er på veggen. Jeg ser veldig frem til at det kan funke. Har tru på det, sier Sigstad.

Han synes det er det fine med å ha en utstiling. Han vet at han har bilder som passer sammen, men er ikke helt sikker på hvordan det henger sammen ennå.

– Jeg har gått bort i fra å bare henge opp firkantene og rektanglene, og har funnet andre måter å henge opp på, sier han.

Selv om Einar Sigstad overrasker i noe av materialvalget, så vil det være mye av det vi forbinder med ham i utstillingen.

– Jeg har jo drevet mye med natur, så det er mye natur i utstillingen. Dyr. Dyr som vi spiser: Elg og rein. Jeg er ikke helt ferdig enda. Jeg trenger nok de dagene jeg har igjen for jeg har noe jeg skal gjøre på to, tre bilder. Så får vi se om jeg får til ideen min, sier Sigstad.

Utstillingsåpning 5. februar 2022 kl. 12 i Galleri EKG.
«De gamle historier» av Einar Sigstad, blanda teknikker. Samtidig åpner Ole Rosén - «Analog melankoli» - skulptur, maleri og grafikk.

«Det autentiske tiltaler meg - det er noe jeg må forholde meg til- med forbehold. Noe som problematiserer fortellingen» sier Ole Rosen

Jeg utforsker «virkeligheten» på ulike vis. Materiale og teknikk varierer. Nesten alt jeg gjør har naturalistisk utgangspunkt, men med tillegg, forskyvninger eller annet som forkludrer den på ulike vis.I skulpturene er formen som regel figurativ, forestillende. Tillegg, sammenstillinger eller størrelses-forskyvninger kan åpne for andre lesninger.

Å arbeide i liten skala er nok et resultat av min bakgrunn som grafiker. Det er praktisk, kanskje også miljøvennlig. Oppdrag derimot krever større arbeider.Skulptur har fordelen av å faktisk være autentisk - i seg selv. Avstøpninger er det i særdeleshet.

«Landscaping»;Fotopolymer: høy- og dyptrykk på kobbertrykkspapir. Særtrykk uten opplag. Samtlige trykk helt eller delvis ulike.Serien baserer seg på sort-hvitt negativer (egne). Til dels opprinnelige utsnitt - til dels kombinasjoner (fiksjoner)"Bildeteri platen og setter premisser. I trykkingen tolker jeg dem fritt malerisk, men slik at nærværet av noe fotografisk i dem skal kunne anes. Resultatet kan iblant minne om Piktoralismen. Mere som en konsekvens enn en ambisjon, også om tradisjon interesser meg."(2013)

Ole Rosén (f.1958) har utdanning fra Statens Kunstakademi i Oslo (1984 – 88), Hovedskous målarskola Gbg (1982- 84) og universitet i Sverige (1978 - 82)Han har stilt ut en rekke ganger separat i Sverige og Norge, deltatt en mengde gruppeutstillinger og juryerte kollektivutstillinger. Han er innkjøpt av Nasjonalgalleriet, Norsk kulturråd, Statens Konstråd mfl. offentlige instutisjoner og har utført en rekke offentlige oppdrag.

Utstilling "Analog melankoli" av Ole Rosén åpnes lørdag 5. februar kl. 12 i Galleri EKG på Hamar. Samtid åpnes utstillingen med Einar Sigstad. Siste utstillingsdag 27.2.2022

Billedkunstnerne Hilde Grønstad Sunde og Mona Grønstad møtes i forkant av utstillingen for en kopp kaffe og uformell samtale. Utstillingene åpnes på lørdag 6. november kl. 12. Visender mer fra utstillingen senere, mendagens kunstnersamtale. Film: Pirjo Birgitta Mursu

Aller først vil jeg gi honnør til Galleri EKG og Pirjo for at hun/dere arrangerer denne utstillingen «Eget trykk»

Spørsmålet om hva som er original grafikk og hva som ikke er det kan sikkert for mange virke forvirrende, for hvordan kan noe være originalt når det samtidig trykkes i mange eksemplar?

Kunstnere som deltar i utstillingen EGET TRYKK: Foran fra venstre: Jon Olav Helle, Hilde Grønstad Sunde, Giske Sigmundstad, Lasse Kolsrud (stående til høyre): ´Bakeste rekke fra venstre: Odd Skullerud, Marianne Boberg og Annette Hveem Narum. Ikke med på bilde: Anne Kampmann, June Sira, Gunhild Vegge,  Johannes B. Hansen og Einar Sigstad.  

For ganske nøyaktig 100 år og 14 dager siden «Lørdag 15.de nov. kl. 7 holdtes i «Christianias handelsstands « lokale, møte av norske grafikere for dannelse av en forening».

Det var da Norske Grafikere ble stiftet.

En forening som skulle arbeide for å ivareta medlemmenes faglige, sosiale og økonomiske interesser og å øke samfunnets bruk av grafikk. - (som også i dag er en del av foreningens formålsparagraf)

I 1919 var grafikk et veldig ungt fagområde i Norge, et tilbud om undervisning i faget hadde eksistert bare siden århundreskiftet da Raderklassen, ved Kunst & håndverksskolen, ble etablert som eneste undervisningsted i grafikk. Men siden et argument som ble brukt under argumentasjonen for opprettelsen av grafikkundervisningen var at billedkunsten skulle

«……. gjøres tilgjængelig for den store almenhed utover landet.»

Må vi ha lov til å tro at det først og fremst ble lagt vekt på grafikk som reproduksjonskunst, i alle fall de første årene.

I dag tenker vi på grafikk først og fremst som en teknikk for å lage bilder, men dersom vi innen området trykkekunst tenker oss alt trykket materiale, det være seg som tekst eller bilder, har grafikken hatt en enorm betydning for spredning av alle typer informasjon, det være seg bøker, aviser, plansjer, arbeidstegninger, kart, frimerker og ikke minst pengesedler.

Og selve ideen bak trykkekunsten: at budskapet skulle mangfoldiggjøres og spres, er av helt fundamental betydning for et fungerende demokrati.

Opprinnelig ble alle de grafiske teknikkene vi i dag benytter for å lage originalgrafikk, de vi gjerne også kaller håndverksgrafikk, utviklet i den hensikt å reprodusere annen kunst. Og nede på kontinentet der dette utviklet seg, her i Norge var jo faget så og si ukjent da, hadde man forleggere med høyt kvalifiserte og teknisk dyktige håndverkere der noen var spesialisert til å forestå overføringen fra originat kunstverk (maleri, tegning) til sten eller plate, mens andre spesialister stod for trykkingen, der man med omhu valgte den teknikken som best gjenga eller ivaretok originalens kvaliteter.

Men mot slutten av 1800-tallet begynte de fotomakaniske teknikkene i stadig større grad å overta oppgavene med å reprodusere og formidle annen kunst, og dermed stod håndverksgrafikken faktisk i fare for å gå i glemmeboka, hadde det ikke vært for at noen kunstnere så verdien i det uttrykkspotensiale som lå i de ulike teknikkene - altså at hver teknikk hadde sine særegenheter som de kunne utnytte kunstnerisk nettopp for å fremme det uttrykket de var ute etter. Og etterhvert har stadig nye generasjoner billedkunstnere oppdaget hvilke utfordringer, men også hvilke rike muligheter som ligger i håndverksgrafikken.

Kontakten med materialene, gleden over å mestre motstanden i platene, kanskje spesielt i tresnitt, og overraskelsene ved å se hva som kom ut av pressa, er faktorer som trigger kunstnere til å arbeide med grafikk, og når et grafisk verk får påskriften «Eget trykk» (eller E.T.) som også et tittelen på denne utstillingen ved Galleri EKG betyr det at kunstneren har tatt hånd om hele prosessen, fra bearbeidelsen av trykkeplaten og trykkingen fram til det grafiske verk

(Teknikker som er arbeidet fram med håndkraft: Høytrykk - tresnitt og lino, der de områdene som ikke skal ha farge skjæres bort fra plata og fargen valses på slik at fargen/sverten blir liggene på de høyeste planene i platen. Dyptrykk - der man lager fordypninger i platen og enten med håndkraft driver inn eller graverer mekaniske spor som i koldnål, gravyr og mezzotint, eller ved hjelp av kjemiske prosesser etser spor og fordypninger, streketsning, akvatint, mykgrunnsetsning for bare å nevne de mest vanlige former for etsninger. Plantrykk som litografi som baserer seg på at fett og vann frastøter hverandre og bildet tegnes inn på en litografisk sten med fettholdig stift eller tusj. Og silketrykk/serigrafi (sjablongtrykk) der farge presses gjennom en finmasket duk der man på forhånd har blindet av eller tettet til de områdene som ikke skal ha farge.

For hvert avtrykk må platen (matrisen) svertes inn på ny før trykking og det lages oftest en plate/matrise for hver farge.)

Grafikk er et fag som alltid har stått i nær kontakt med den teknologiske utvikling, og i våre dager finnes det en rekke nye metoder for reprodusere og mangfoldiggjøre bilder. Mange kunstnere er også nysgjerrige på hva nye muligheter innebærer og utforsker dette i sin kunstneriske praksis. Innen det digitale verktøy finnes det uendelig mange nye muligheter, og dette er nok et område som vi vil få se mange varianter av fremover. Men om et bilde er framstilt digitalt er det ikke nødvendigvis en reproduksjon, flere bruker det digitale verktøy for å lage bilder det ikke er mulig å lage på en annen måte, så om et nytt verktøy gir nye muligheter for mangfoldiggjørelse og spredning, kan det like fullt gi muligheter til å skape originale bilder.

Så spørsmålet som forhåpentligvis kan bidra til å skape en større forståelse for hva som er hva må være: hvordan blir et grafisk bilde til? Hvordan, med hvilke verktøy og teknikker, produseres et grafisk blad?

Bruker kunstneren teknikk og verktøy for å skape et bilde som bare kan framstilles med den valgte teknikken,for å lage et verk som ingen har sett tidligere, eller brukes teknikken for å gjengi og mangfoldiggjøre et allerede eksisterende bilde?

Likevel må vi innrømme at det ikke alltid er enkelt å trekke opp noen skarpe grenser her, kunstnere følger ofte ikke oppgåtte regler og benytter seg gjerne av de muligheter de ser seg tjent med, men motivet, eller drivkraften bak, bør ikke først og fremst være muligheten til mangfoldiggjørelse , men en kunstnerisk hensikt: viljen til å skape et originalt verk.

Så til dere som ønsker å kjøpe et grafisk blad; sjekk eller spør hvilken teknikk som er brukt, dersom det ikke er opplyst om det i bildets underkant. Og dersom kunstneren/selgeren ikke har noen opplysninger om hvordan bildet er blitt til, er det grunn til å være på vakt.

Jubileumsprogrammet til Norske Grafikere.

Ved tidligere jubileumsmarkeringer har foreningen gitt ut bøker - det har nesten gått tradisjon i det, og det var jo klart at vi, når foreningens 100-årige eksistens skulle markeres, så måtte vi få laget en bok. I år ble det to.

En rikt illustrert bok Tresnitt og amerikanske sommerfugler, med tekster skrevet av Sidsel Helliesen, Gunnar Danbolt og Øivind Storm Bjerke. Og medlemskatalogen Trykk og uttrykk, der 236 av medlemmene presenterer her seg selv med gjengivelse av et grafisk verk i tillegg til en kort tekst. Her får vi med billedkunstnernes egne ord innsyn i fascinasjonen for grafikkfaget.

Informasjon om bøkene finnes på foreningens nettsider og de kan også kjøpes i galleriet. Har galleri EKG bøkene til salgs?

Det ble også opprettet kontakt med en rekke utstillingsinstitusjoner over det ganske land og tilsammen ble det 13 ulike utstillinger fra sør til nord - Grafikk i Norge - som i løpet av året har eller skal arrangere en utstilling med grafikk som bidrag til markeringen av jubileet

Først ut i rekka var Stavanger Kunstmuseum som viste en utstilling med verk av Olaf Lange, i Haugesund ble det arrangert Internasjonal tresnittfestival, Sogn og Fjordane kunstmuseum viser grafikk fra sin samling, og flere steder, bl.a. Nordnorsk kunstmuseum viser utstillinger de har kalt Avtrykk. Og i løpet av denne måneden åpner det utstillinger i Bergen, og altså her på Hamar ved galleri EKG.

Så tusen takk til Galleri EKG for at dere ville bidra til feiringen av Norske Grafikere sitt 100-års jubileum!

Dermed har jeg den glede å erklære utstillingen for åpnet!

Marianne Boberg 30.11.2019

Frank Brunner og maleriet "Broen" 150 x 200 cm Foto: Bente Elisabeth Skjefstad

Frank Brunner var festspillutstiller i Elverum kunstgalleri (nå Galleri EKG) under Festspillene i 2014, og vakte stor interesse, også nasjonalt med sine avdempende store bilder av menneskets opplevelse av vann. Galleri EKG flyttet i 2014 til Hamar der Brunner stilte ut nye bilder i 2016 med temaet NOMADEN.

Frank Brunner er født i Kristiansand og er enormt fasinert av naturens rene elementer som vann, himmel og lys. Han speiler vannets refleksjoner som utvider stedets rom og menneskets poetiske møte med elementene. Bildene er dempet og speiler både skjønnhet og undring, harmoni og refleksjon. Mange av motivene er hentet i urbane byrom med menneskene og døgnets mangfoldige nyanser av lys. Med utstillingen PANORAMA understreker han den fine stillheten med fri utsikt mot urbane landskap. Slik speiler Brunner nåtidens moderne byrom i samhandling med variasjoner med lys som gir dybde og horisonter for refleksjoner.

Fra utstillingsrom i Galleri EKG Foto: Bente Elisabet Skjefstad

Utstillingen PANORAMA speiler menneskets betraktning av et større landskap. lys. Og vannet som speiler lys og mørke av arkitektur i møte med natur. Øde odder mot vannet blir som gyldne piler av lys og liv i harmoni med naturens skygger av stillhet og ro.

Maleriet "Utsikt"  150x170 cm av Frank Brunner 

Det gjenspeiles også i titlene. Inspirasjon for Brunners sitt blikk for panorama, kan også være hentet fra tiden han leide et større galleri ved vannkanten i Brooklyn med utsikt mot Manhattans netter med lys mot nattemørket og havet. Slik alle store byer bærer.

Hilde Grønstad Sunde forteller: «Mine arbeider har kommet ut ifra et øyeblikks opplevelser eller undring over noe som har blitt notert ned som en rask skisse, et slags notat som jeg så kan arbeidet videre med i atelieret.» Hilde Sunde er egentlig opptatt av de korte øyeblikk når naturen taler til oss f.eks. Når lyset og uværet møtes. Med enkle men virkningsfulle midler stimulerer hun det diktende i oss. For Hilde Grønstad Sunde er jo selv en billedlig dikter og dette våger og mestrer hun i stort format.  Vi ser det f.eks. i maleriene «Isdans» 140x150cm eller i «Uværskveld» 135x180cm. 

 "Isdans" olje på lerret 140x150 cm av Hilde Grønstad Sunde

Hun sier «fravær av fotodokumentasjon har gjort at jeg lettere har kommet til kjernen i det som virkelig er, uten å bli forstyrret av unødige detaljer. Jeg har analysert og vurdert hvordan jeg best skulle kunne få bildet dit jeg ville, og det har vært en lang prosess. Fargene, formene, alt har vært med på å underbygge det jeg har ønsket å formidle".  

Utstillingen vises i begge rommene i galleriet. Det blir en vandring i Hilde Grønstad Sundes kunstneriske landskap fra det mørke til det lyse, fra skogbunn til åpne vinterlandskap, fra uvær til vare stemninger. For henne bærer landskapet alle menneskelige stemninger, og hun bruker landskapet bevisst i formidlingen med det for øye. 

"På gyllen jord", olje på lerret av Hilde Grønstad Sunde

Utstillingen omfatter 20 malerier i olje på belgisk ferdiggrunnet linlerret nr 166. Spent opp på blindrammer av beste kvalitet (Riise) utført av kunstneren selv. Størrelsene varierer fra 30x30 til 135x180cm. Alle maleriene er fra de to siste årene og har ikke blitt vist tidligere.  

Fakta: Hilde Grønstad Sunde er opprinnelig fra Toten og har nå flyttet til Gjøvik etter flere år i Oslo. Hun har sin kunstneriske utdannelse fra Statens Håndverks- og Kunstindustriskole med hovedfag fra "Institutt for farge" i 1992. Hun har stilt ut i flere gallerier i løpet av karrieren og har vært Tilknyttet Galleri EKG siden 2008, da hun var festspillkunstner i Elverum.

I juli fyller billedkunstneren Kåre Nordvik 80 år. I den forbindelse inviterer Galleri EKG på Hamar til hans jubileumsutstilling lørdag den 7. juli kl. 13. Kunstneren er tilstede under åpningen. Utstillingens siste dag 29.juli. 

Kåre Nordviks lyriske malerier av enkel natur har skaffet ham et ry innen denne sjangeren. «Dette med å male ute og å ha alle sanser åpne for lys, luft og stofflighet i skogbunnen og vegetasjonen, får jeg aldri nok av, sier kunstneren selv. 

Kåre Nordvik bor delvis i Hamar og på sitt landsted i Stor-Elvdal, hvor han åpenbart henter inspirasjon til maleriene sine. "Teknisk arbeider jeg med det lagdelte maleriet. Fra en bunntone i tørr eller halvtørr tilstand bygger jeg gravis opp maleriet. Flere overmalinger og utskrapninger skjer underveis. Noen ganger benytter jeg knust marmor i undermalingen sammen med akrylmaling når jeg ønsker grove stofflige uttrykk. Særlig i senere arbeider har jeg benyttet denne teknikken." 

Til denne utstillingen som markerer hans 80 årsdag har han med både nye og tidligere arbeider. Vedlagt er et av de siste maleriene «Vår langs Glomma», eggoljetempera på lerret 130 x 236 cm.

Kåre Nordvik har sin kunstneriske utdannelse fra kunstskolen i Trondheim (tegning og skulptur), Statens kunstakademi (maleri) og Kunstakademiet i København (grafikk). Nordvik har hatt en rekke utstillinger rundt i Norge, han har vært antatt på Statens Høstutstilling og deltatt på regionale utstillinger som Østlandsutstillingen, Trønderutstillingen og Nordnorsken. 

 Nordvik er innkjøpt av bl.a Nasjonalgalleriet, Riksgalleriet, Trondheim kunstforening. Han har en rekke utsmykninger i både offentlige og private institusjoner. 

Artikkel om billedkunstner Anne Kristin Hagesæther i Scan magasin

Hagesæther has a special relationship with the outdoors, despite not being the sort of person who grabs a backpack and goes hiking in the wild for days on end. However, all her life she has crossed the mountains, travelling from Oslo to Bergen to visit her family. “I am a sort of window-seat-on-the-train passenger, drawing my way through my travels. I often step off a train on a platform with a spectacular view and think, ‘I wish I was here’, which is peculiar because I am there in that moment,” she laughs. “In my painting and printmaking practices, I have made various pictures of mountains and snow.

READ MORE

Østfold-kunstneren Odd Skullerud opplever i jubileumsåret sin største kunstneriske suksess noensinne. Jubileumsutstillingen på Soli Brug viser hvor populær maleriene hans er, og på slutten ble mye av grafikken revet bort. 

May-Britt Bjørlo Henriksen
maybritt@galleriekg.no

- Jeg blir 75 år i år, på sommeren, og Galleri Soli har holdt på i 40 år nå. Da det ble snakk om en jubileumsutstilling, ble det ganske raskt spikret, sier Odd Skullerud. Kunstneren fra Onsøy er fremdeles både glad og overrasket over den enorme suksessen han opplevde for ikke å snakke om omsetningen. Da utstillingens siste dag kom tippet omsetningen 1,5 millioner kroner. Omtrent tre ganger så mye som han tidligere har omsatt for på gode utstillinger.

Romantikern

Skullerud omtaler seg selv som romantiker, hvor kjærligheten til naturen er det bærende elementet i bildene hans.

- Jeg er nok veldig knyttet til Østfold, og jeg liker å fortelle litt om det smålåtne landskapet som de fleste bare drar forbi. Litt slik som det er på Hedemarken. I noen arbeider er det også kjærligheten til kystlandskapet og kystskogen som kommer frem. Vi bor bare et par kilometer fra havet.

Beskjeden som han er så gir han litt av æren for den vellykkede utstillingen til mediene i Østfold.

- De fire avisene i Fredrikstad og Sarpsborg lagde forhåndsomtaler, men de fulgte også opp etterpå for å høre hvordan det gikk. Nrk lagde et innslag på TV, og det bidrar til interesse, sier Skullerud.

Stor utstilling

Soli Brug er et vakkert sted som mange folk oppsøker i rekreasjonsøyemed, og galleristen Ole Dørje sa til Fredrikstad Blad før siste visningsdag at det antakelig hadde vært 3000 publikummere innom utstillingen.

Skullerud presenterte til sammen 100 arbeider, hvorav 80 malerier og 20 trykk.

- Det ble mest raderinger og noen tresnitt, men jeg fikk vist hva jeg har gjort de siste fire årene, men jeg hadde med noen bilder helt tilbake fra 1995 også.

Konditor

Som 16 åring begynte jeg i konditorlære. Jeg visste at dette var kunst jeg ville gjøre. Men visste ikke hvordan. Etter at jeg var ferdig i militæret begynte jeg først på SHKS og studerte på kunstakademiet etterpå.

Kunst av Odd Skullerud SE HER 

Sju år med kunstutdannelse fra Oslo ble den vordende kunstneren fra Østfold til del.

- Det hele startet med at jeg fikk en tusjpenn av faren min, og jeg kopierte kjente kunstnere og sto i. Det var rundt 1956. Jeg begynte med å kopiere de norske romantikerne Theodor Kittelsen og Werenskiold.

Skullerud forteller at selv om man kjenner han som maler og grafiker, liker han også å jobbe med sorthvitt. Han har blant annet hatt noen kulltegninger i Galleri EKG.

Viktig lærdom

Foreldrene var opptatte av at han måtte lære seg å jobbe. Broren Finn jobbet i konditori, og det endte med at Odd gikk i lære som konditor i fire år. 

- Det gjorde at jeg kom lett i gang som kunstner. Jeg hadde sommerjobb i et lite konditori i alle de sju årene, noe som gjorde at jeg ikke trengte å ta opp studielån. Og da jeg fikk bo i et hus gratis mot at jeg skulle pusse det opp, klarte jeg meg økonomisk da jeg skulle starte karrieren som kunstner.

- Jeg levde kanskje litt nøysomt, men det var mulig å overleve. Det er flott hvis man vet hva man vil, og noen ganger må man være modig og prøve.

Hvordan opplevde du en slik suksess som du gjorde med utstillingen på Soli Brug?

- Jeg har jo ikke veldig mye selvtillit, men dette hjalp litt, sier Skullerud fornøyd med at han fremdeles treffer sitt publikum.

Grafiker Eli Hovdenak er kjent for å bruke humor som et virkemiddel i kunsten sin, og Sykepleierprisen 2018 er intet unntak. Med et skrått blikk på folks hverdag har hun laget grafikken Bedringens vei. En heder til Årets sykepleier.

May-Britt Bjørlo Henriksen

maybritt@galleriekg.no

Bilde: Eli Hovdenak med tresnitt «Bedringens vei»

- Motivet skal være til dem, da skal det ikke være av dem. Det er de som skal få det, sier Eli Hovdenak. Hun har tidligere har laget flere priser som  Dronning Sonjas skolepris, Omsorgsprisen og Etablererprisen.

Som kunstner får man en større frihet når man får et oppdrag. Selv om friheten til å eksperimentere øker med oppdrag, jobber hun på samme måte som hun gjør til vanlig.

- Det handler om livet alt man lager. Det er det man vet noe om, og hvordan det er å være menneske.

Fra vugge til grav

- Jeg har en nabo som jobber med helt nyfødte, og barn som er alvorlig sjuke. Som tar vare på dem på vegne av foreldrene. Inspirasjonen hentes både fra dette, og fra gamlinger som ligger på slutten, og de sykepleierne som pleier dem.

Hovdenak er utdannet ved SHKS og Statens Kunstakademi. Hun debuterte i 1985, og har siden hatt en rekke separatutstillinger. 

- Det er hele livsløpet som er er interessant i seg selv. Og skremmende. På steder hvor livet avsluttes må være veldig tungt å jobbe. Samtidig så er man i et livsløp selv. Det er lett å assosiere seg med dem også. Hovdenak mener at sykepleieryrket er et menneskevennlig yrke.

Utsmykninger

Det siste året har Hovdenak hatt flere oppdrag i Hedmark. På Campus Evenstad fikk hun være en del av en nyutbygging hvor hun sto for utsmykking, og før det laget hun en storformat utsmykking til Ottestadhallen i Stange. 

- Det var veldig fint det oppdraget på Evenstad. Jeg visste ikke noe om hva de driver med på Evenstad før denne utsmykningen. Brua over elva ble et sentralt tema i noe av utsmykningen.

- Jeg kjente ikke til verken brua over elva, eller alt det andre de driver med på Campus Evenstad.

Med det tenker hun blant annet på måten de overvåker rovdyrene på. 

Gode tilbakemeldinger

- Jeg fikk veldig fin tilbakemelding på det jeg leverte. Hele bygget vekker begeistring. Det var veldig morsomt å få til kombinasjonen av farge og tresnitt som jeg har jobbet mye med. Når man får et oppdrag vet man at man kan gjøre andre ting. Plutselig får man jobbe stort. Stort format. Et bilde som går over flere etasjer.

Bildene hennes er innkjøpt av flere kunstinstitusjoner bl.a. Norsk Kulturråd, Riksgalleriet og Nasjonalgalleriet samt en rekke kommuner. Hovdenak har utsmykket bl.a. Hunderfossen lekeland. Ullevål pasienthotell, en barnehage på Lillehammer og Kripos i Oslo. Hun har vært medlem av innkjøpskomiteen til Nasjonalgalleriet og jurymedlem ved Statens Høstutstilling

- Nå er det en bildebok, med kulltegning som utgangspunkt, som vil bli tilført farger etterhvert, jeg holder på med. Den handler om å være mørkeredd. Det er jeg. Det eneste positive med dette er at det betyr at man har fantasi. 

Galleri EKG (tidl. Elverum Kunstgalleri) har hatt følgede prosjekter med kunstneren:

·Festspillutstilling i 2010 og lansering av Margrethe Munthes sangbok "Bukke nikke neie" i forbindelse med Munthes150 års jubileum. Utstilling av illustrasjoner av Eli Hovdenak. Samarbeidspartner: Cappelen Damm

·Norsk Skogmuseum og De Nordiske Jakt- og Fiskedagene 50 år: jubileumsgrafikk og profil. Design: Irene Arnestad, Ide/prosjekt: Galleri EKG (Elverum Kunstgalleri)

- Elverum kommune: Jubileusgave

Kunst av Eli Hovdenak SE HER

Link til Anne Kristin Hagesæthers kunst i Galleri EKG KLIKK HER

Link til Elisabeth Werps kunst i Galleri EKG SE HER

Lasse Kolsrud forteller om Kalevala prosjektet

Link til kunst av Gunhild Vegge og Lasse Kolsrud SE HER

FRAMTIDEN: Barna er framtiden, mener   Dang Van Ty. 

En krig, en ung gutt og et skjebnesvangert skudd i det som skulle bli en nesten 20 år lang krig. Grusomheten ligger som et bakteppe i fortiden. Livsglede, barn i lek og fri utfoldelse, malt med en fargerik palett, det er scenestykket som gir Dang Van Ty den friheten han trenger i bildene sine. 

Tekst: May-Britt Bjørlo Henriksen 954 33 557 * maybritt@galleriekg.no

Våre opplevelser og erfaringer gjør oss hver eneste dag til den vi er. Det vi er, påvirker hva vi gjør, og hva vi lager. Et kort øyeblikk mens Dang Van Ty selv kuraterer utstillingen som åpner hos Galleri EKG den 27. april, forteller han sin historie om hvordan han havnet på et sted 9.084 kilometer i luftlinje fra hjemstedet. Bort fra Vietnam-krigens helvete

Født i 1954 i Tay Ninh provinsen i Vietnam, omtrent samtidig som den store krigen som utviklet seg til en nesten tjue år lang, væpnet konflikt mellom Sør-Vietnam og Nord-Vietnam, trådde Dang Van Tys sine barnesko i det som ble en krigssone. En oppvekst man kanskje skulle tro speiles i maleriene til Dang Van Ty, men som i så fall får et helt uventet uttrykk.

- Jeg maler glade, vennlige bilder. Positive. Jeg bruker ikke tiden på å male negative bilder, sier Dang Van Ty.

- Barna er framtiden. De står for alt, sier Dang Van Ty. Han forteller han er veldig glad i barn, deres barnlighet og uforbeholdne oppførsel.

Skutt

13 år gammel kom Dang Van Ty til Norge. Alene på reise sammen med mange små barn. Barn helt ned i to, tre-års alderen. Han kom som følge av at han hadde blitt skutt i ryggen, og trengte medisiner og opptrening, noe han først fikk på Ullevål Sjukehus, før han kom til Sunnaas sykehus.

Der fikk han jobb i Sunnaas barnehage. Som hospitant i ett år. Dit kom han også tilbake for å jobbe om sommeren i noen år.

- Det var kanskje der jeg fikk interessen for å male, forteller han.

Der fikk han prøve olje- og akrylmaling. Det var ikke første gang han hadde vist interesse for kunstnerisk utfoldelse, men mulighetene hadde ikke alltid vært tilstede.

- I Vietnam var jeg veldig interessert i å tegne, men vi hadde bare én blyant i familien, og den var forbeholdt faren min i snekkerverkstedet. Så vi ungene vi tegnet i sanden på stranden, og modellerte. Hentet med oss leire hjem, som vi formet, og tørket i stolen, sier han.

Da Dang Van Ty ble lam, og kom til Norge for behandling, opplevde han det som å bli født på nytt. Noe som gjorde at han ville begynne på nytt. Takket være en kreativ vertsfamilie, der faren i familien var illustratør, og Ty som vi jo vet var interessert i tegning, møttes i et felles rom der tegning ble en innfallsport til å lære seg nye språk. Ty kunne ikke engelsk da han kom hit. Han hadde så vidt lært alfabetet, regning og gangetabellen.

- Jeg har mange ganger blitt spurt hvorfor jeg ikke maler noe fra alt jeg har opplevd, men det vil jeg ikke. Jeg er veldig glad i barn, og deres uforbeholdne nysgjerrighet, og evne til å ta til seg det som blir sagt. Da jeg jobbet i barnehage, fikk ungene vite hvorfor jeg satt i rullestol, og det tok de med seg videre, og når nye barn kom til barnehagen, fortalte de kort og kontant hvorfor jeg gjorde det, forteller Dang Van Ty.

Impresjonisme

Kunstnerisk er han inspirert av impressjonistene Monet så vel som Matisse, og mange av de andre kjente impressjonistene vi kjenner fra kunsthistorien.

- Egentlig kan jeg vel si at jeg er inspirert av dem alle, samtidig som min asiatiske bakgrunn gir rom for de sterke fargene. Det kan være at vårt fargesyn preges av regntiden og tørketiden, og lyset som i tørketiden drar fram de brune fargene, mens det etter regntiden får fram de sterke grønnfargene. 

Ty er utdannet bokillustratør på Statens Håndverk- og Kunstindustriskole (SHKS) 1978-1982. Etter dette studerte han på Statens Kunstakademi, 1982-1986.

Han var hospitant på litoverkstedet SHKS fra 1986-1987. Tok sitt femte år i 1987, og mesteråret i 1999. Tilsammen har han 11 års kunstutdannelse. Han er innkjøpt av store kunstinstitusjoner som Nasjonalgalleriet, Riksgalleriet, Norsk Kulturråd, Oslo Bys samling, og en rekke andre kunstforeninger. Han har hatt en rekke seperatutstillinger og deltatt på mange kollektivutstillinger, både nasjonalt og internasjonalt.

Etter studiene debuterte han på Galleri 27, hos Johan Stray, og solgte i sin første utstilling 350 grafiske trykk. Det ga mye omtale, og han ble intervjuet av Erik Bye, såvel som Per Øyvind Heradstveit i Nrks beste sendetid.

 Link til Dang Van Ty`s kunst SE HER

Utstillingen åpner den: 15.juni
Klokken:18.00

Runi Langum fanger i sine tegninger en kjapp bevegelse, et øyeblikk i dansen. Ekspressivt, og med en spontan representasjon av sin egen bevegelse, fryses øyeblikket. Mange av tegningene har en varhet i seg, en eleganse hvor danserens poetiske og vakre bevegelse forsterkes med en fargetone, eller en strek. Mens andre tegninger lyser av kraft og energi. Med en skarpere og mer brutal strek, men innenfor samme motivkrets, dans. Runi Langum er sagt å være en av Norges beste tegnere. Hun er kjent for å jobbe i monumentale formater, men noen av tegningene er å finne i relativt små formater.  Etter studier på kunstakademiet i Trondheim 1978-1983, fortsatte hun studiene ved Ecole Nationale Superieure des Beaux Arts i Paris 1983-1986 der hun spesialiserte seg i tegning og fikk 1.prix de dessin i 1986. Hun er innkjøpt av flere museetr og gallerier, og har mange seperatutstillinger bak seg. Hun er Festivalkunstner i Galleri EKG under Flagstad-festivalen 2017. Utstillingen vises i Galleri EKG, Stortorget, Strandgata 71, Hamar www.galleriekg.no