I det digitale trykkets tidsalder

Reproduksjon vs. grafisk håndverk

Grafikk

 

Et grafisk blad er et avtrykk av en treplate, metallplate, stein eller annet materiale hvor kunstneren selv har skapt sitt bilde. Før avtrykket blir laget, har kunstneren bearbeidet platen og deretter fargelagt hele eller deler av den. Bearbeidingen kan bestå i at man skjærer i platen, tegner på den eller behandler den kjemisk. Hvert trykk er et originalt kunstverk. Grafiske blad faller i tre grupper: høytrykk, dyptrykk og plantrykk.

 

Høytrykk

Her legges trykksverten på platen med en valse. Derfor kommer det bare farge på de høytliggende delene av platen. Det grafiske bladet blir et avtrykk av disse åsryggene. Tresnitt og linoleumssnitt er høytrykk.

Tresnitt

Innen grafikken er tresnittet den eldste og enkleste teknikken. Tegningen lages på en treplate. Alt som skal være hvitt i det ferdige trykket skjæres bort med kniv eller hulljern, selve tegningen blir stående igjen i opphøyet relieff. De vanligste tresnittene blir skåret i langved, i motsetning til xylografi eller trestikk hvor man bruker endeveden. Xylografi skiller seg fra tresnitt ved at kunstneren kan skjære uavhengige av treårenes retning, noe som gjør det mulig å arbeide med finere og tynnere linjer.

Linoleumssnitt

Man kan benytte samme redskap og fremgangsmåte som for tresnitt, men spinklere spesialverktøy kan også benyttes. Linoleum er mykt og smidig, og yter ikke verktøyet så stor motstand som tre. Her kan man skjære fritt og spontant i alle retninger.

Dyptrykk

Her legges det trykksverte på hele platen. Sverten fjernes deretter fra delene av platen som ikke er nedsenket. Det grafiske bladet blir et avtrykk av «dalførene» i platen. Kobberstikk, koldnål, mezzotint, etsning, akvatint og fotogravyr er dyptrykk.

Koldnål

I første omgang kan det virke som om koldnålsraderingen er den enkleste av dyptrykksteknikkene. Linjene risses ned i kobberplaten med et spisst instrument av stål som holdes og brukes nærmest som en blyant. Stålnålen pløyer metallet opp som en liten plogfure og etterlater rader på hver side av linjen. Det som kjennetegner koldnålsraderinger er de myke, nesten lodne linjene. Teknikken er meget krevende. En koldnålsgrafiker bør ha god øvelse og en følsom hånd.

Kobberstikk

Her benyttes gravstikler i forskjellige profiler og finhetsgrader. Verktøyet graverer linjene ned i kobberplaten og pløyer opp metallet i fine spon som fjernes. Det som er mest karakteristisk ved kobberstikk er strekens distinkte klarhet. Teknikken muliggjør de tynneste linjer og fineste detaljer.

Streketsning

Dette er den enkleste av de kjemiske metodene for fremstilling av trykkplaten. Først dekkes platens bakside med spritlakk. Billedsiden bestrykes så med etsegrunn (oftest blanding av voks, harpiks og asfalt). Når grunnen er tørr, kan tegningen risses ned i denne slik at metallet blir liggende udekket. Platen legges så i et syrebad for at linjene skal etses inn i metallet.

Akvatint

Man begynner prosessen med å drysse finknust harpiks utover metallplaten, som deretter plasseres over en gassflamme slik at harpikskornene smelter og festner seg til metallet. Former som er tenkt hvite i det ferdige trykk dekkes helt med etsegrunn. Platen legget i badet der syren angriper de små bare punktene mellom harpiksen. De partiene som skal være mørkest må etses lengst, mens de lysere partier etter hvert dekkes ut med etsegrunn. Ved trykkingen sitter trykkfargen der hvor platen er blitt ru av syreangrepet. Denne metode kan gi alle valører fra hvitt til svart.

Mezzotint

Platen ripes opp på kryss og tvers av et verktøy med en buet, tannet egg – rokkeren (eller mezzotint-vuggen). Rokkeren vugges frem og tilbake slik at hele platen til slutt er dekket av små hull med grader. Hvis man tok et prøvetrykk i dette stadium ville billedflaten bli jevnt fløyelsaktig svart. Bildes skrapes eller poleres så fram i den mørke bunntonen, med skavjern eller polerstål, slik at det danner seg lyse partier på mørk bunn.

Plantrykk

Her legges det trykksverte på en plate hvor det på forhånd er tegnet med et fettholdig materiale. Teknikken baserer seg på at olje og vann avviser hverandre. Det grafiske bladet gjenspeiler samspillet mellom trykksverten og den opprinnelige tegningen. Offset og litografi er plantrykk.

 

Litografi

Litografi ble opprinnelig kalt kjemisk trykk av sin oppdager Aloys Senefelder. Oppdagelsen gikk ut på at kalkstein kunne være basis for et helt nytt trykkprinsipp, som bygde på den kjemiske grunnregel at vann og fett avstøter hverandre. Navnet kommer fra gresk lithos (stein) og graphos (tegne). Litografi betegnes som plantrykk, dvs. at partiene med trykksverte ligger på samme plan som de uten. Bildet males eller tegnes på platen (fortrinnsvis en kalkstein) med fettholdig tusj eller stift, hvoretter platen fuktes og farges inn med fettholdig trykkfarge. Trykkfargen fester seg bare til de partiene av platen som allerede er fete, dvs. der hvor det er tegnet eller malt med tusj eller stift.

Silketrykk / serigrafi

En trykkemetode der man benytter en finmasket duk istedenfor trykkplate som underlag. Duken prepareres slik at den får åpne og tette partier, der de tette partiene påføres med lim, lakk, sjablonger eller plastfilm. Det er kun de åpne partiene som slipper trykkfargen gjennom. Silketrykket gir jevne, kraftige fargeflater. Mange kjenner trykkemetoden fra popkunsten, der Andy Warhol var blant de mest kjente eksponentene. I Norge var det særlig GRAS-gruppen, ved blant andre Per Kleiva, som tok i bruk teknikken på 70-tallet.

Definisjon fra  Norske grafikere

 

Digitale trykk og reproduksjoner

Giclée Fine Art Print, eller bare Giclée (zhee-clay), er navnet på en moderne reproduksjons- og trykkemetode som i stigende grad blir tatt i bruk av utallige kunstnere, fotografer, gallerier og museer verden rundt. Giclée er den mest avanserte digitale kunsttrykk prosess som finnes, og omfatter både digitalisering av originale verk, digital etterbehandling og selve trykkingen. Digitalisering og etterbehandling er kun aktuelt for reproduksjoner da fotografier og digital grafikk allerede foreligger digitalt klart til trykk. Giclée kan således både være original kunst og reproduksjoner.

 

Digitalisering av originale kunstverk til reproduksjoner

Det originale kunstverket skal digitaliseres med bruk av en profesjonell skanner eller fotograferes med bruk av profesjonelt foto- og lysutstyr for slike oppgaver. Det originale kunstverket skal digitaliseres slik at det gjengis tilnærmet helt likt originalen både når det gjelder farger, form og skarphet.

Den digitaliserte bildefilen skal ha en oppløsning på minimum 240 ppi i den størrelsen trykket skal ha, og bildefilen skal ikke være oppskalert for å oppnå denne oppløsningen.

Kunstneren bestemmer hvilken størrelse giclée trykket skal ha, uavhengig av originalens størrelse.

Hvis det lages flere størrelser må dette fremgå av sertifikatet. Hvis det gjøres endringer på den digitaliserte bildefilen skal dette fremgå av sertifikatet, med unntak av mindre retusjeringer og fjerning av signatur. Endringer kan for eksempel være utsnitt og endring av farger. Slike endringer må gjøres av kunstneren selv eller med instruksjon fra kunstneren. Hvis det lages flere varianter skal dette fremgå av sertifikatet.

 

Gicléeskriver og blekk

Giclée trykk skal produseres på en fotoskriver for høykvalitets kunsttrykk med utskriftsoppløsning på minimum 720/1440 dpi. Skriveren skal ha et fargerom som minimum tilsvarer Adobe RBG og blekket skal være lysekte under glass i minimum 50 år på det utskriftsmedia som brukes.

 

Som beskrevet av GicléeLab