Ny sjanse til å se Nina Beyer på Galleri EKG

Billedkunstneren Nina Beyer hadde knapt åpnet den første utstillingen sin i Galleri EKG på Hamar i mars 2020, før landet ble stengt ned. Fra 5. mars er hun tilbake.

May-Britt Bjørlo Henriksen
mb@ordogbilde.no

Når Nina Beyer åpner utstillingen, Memoria, lørdag, har hun har kjørt både natt og dag fra Sennesvik i Lofoten, hvor hun bor og arbeider, til Galleri EKG på Hamar.

Nina Beyer sier at bildene er en naturlig erkjennelse av noe hun vil uttrykke, og  forteller hun at hun arbeider intuitivt. Gjerne uten skisser eller planer på forhånd, og at hun ofte lar prosessen styre det maleriske forløpet. Sansningen er viktig.

Prosessen

I møte med billedkunstnerens ord går tankene til filosofen og teologen Thomas Aquinas. Som, riktignok i en helt annen sammenheng, dro frem hvordan sanseerfaringen, med vekt på menneskets særegne abstraksjonsevne gjennom vår naturlige erkjennelse, sansning og fornuft, kan nå frem til innsikter om ikke-sansbare ting. En betraktning som har overføringsverdi til Beyers tanker rundt egne malerier. Der bildene blir en manifestasjon av det indre og ytre.

– Det er det ikke-forutsigbare og overraskende, som plutselig oppstår i prosessen, som er mye av drivkraften. Med farger, stofflighet, lys og kontraster undersøker jeg maleriets lagvise muligheter for billeddannelse, som språk, metafor og materie, sier Beyer. 

Etter studier ved Kunsthøgskolen i Bergen bosatte hun seg i Lofoten hvor hun også har sine røtter, og hvor hun inspireres av det mektige og konfronterende landskapet hun lever i.

– Jeg synes det er veldig spennende med lagene. Man kan ta bort lag for lag, og la det være opp til betrakteren hva de ser. Jeg bor i et landskap hvor vinduene hjemme er et bilde i seg selv. Så det er ikke naturlig å gå inn og forklare for betrakteren, sier hun.

I tillegg til maleriene arbeider hun også innen tekstile uttrykk og med grafiske teknikker.

Mange av verkene forekommer som metamorfoser som befinner seg i kryssningsfeltet mellom abstraksjon/ekspressjon og figurasjon, og mellom maleri og tegning. 

De intuitive prosessene

– Jeg har over tid forsket på en teknikk hvor jeg «tegner» med malingen, bygger opp flater og løser opp motivene, før de mettes med mange lag pigmenter, akryl og olje. Jeg forholder meg til maleriet som et rom for samtale og refleksjon rundt det emosjonelle og eksistensielle. Det mektige og konfronterende landskapet jeg lever i, påvirker meg, og er en indirekte inspirasjon til mine arbeider. I bildene kommer dette gjerne til uttrykk i form av kontraster som lys/mørke, nærhet/ distanse, tyngde/letthet osv.  sier Beyer.

 

Hun har alltid vært opptatt av hvordan enkelte flater reagerer på hverandre. Var for det som skjer i prosessen.

 

– Naturen er kjempeviktig for meg, men jeg maler ikke landskapsbilder. Ser du bort fra at jeg tar meg inspirere av variasjonen i lys, så maler jeg ikke natur, sier Beyer. 

 

– Pluss at jeg er et veldig sanselig menneske. Farger er essensielt. Jeg jobber mye med komposisjoner og lag. Mange bilder blir fort ferdige, men etter ei stund går jeg videre på dem. Foreløpig bruker jeg akryl, men har begynt å bruke olje i topplagene. Jeg har egentlig ikke tålmodighet til å vente på olje, sier hun.

 

Livet
– I Memoria jobber jeg ut i fra bilder fra livet generelt. Jeg har et skjerpet blikk når jeg er ute, og legger merke til detaljer. Jeg er estetiker, samtidig som jeg er et følelsesmenneske, som lar det eksplosive inni meg slippe ut i maleriene, sier hun.

 

Beyer arbeider ofte i serier, og veksler gjerne mellom små formater i grupper, og store, selvstendige formater. 

 

– Jeg liker å antyde. Skape litt undring. Blir det for konkret opplever jeg at det ikke blir så interessant. De ansiktene som ligger skjult i maleriene, kan skape en veksling mellom de indre og ytre landskapene. 

 

Arbeidene utføres på lerreter, finérplater eller ubleket bomullslerret. De ulike materialene skaper en variasjon i uttrykk, og fordrer ulike måter å arbeide på.

 

– Jeg er opptatt av tid, møter og mennesker, og finner det interessant å balansere mellom det gjenkjennelige og ukjente, det sagte og usagte – som til sammen danner varierende opplevelser av indre og ytre landskap, sier Beyer. 

 

Det er i disse menneskemøtene at titlene kommer, gjennom sin tilknytning til disse møtene.

– De er åpne og poetiske. Preget av energien og kontakten som skjer mellom mennesker. Utrykket i meg trenger seg på. Det er mitt avtrykk. Den personen jeg er, sier hun.