Handlekurven er tom
Trenger inn i livet med kunst
 |
| VAFFELKOS: Det er ikke bare kos i kunsten det unge kunstnerparet lager, men evnen til kose seg har de, Johannes Borgchrevink Hansen og Marthe Karen Kampen. |
| Utenfor allfarveg, langt inne i skogen mot svenskegrensa har Johannes Borgchrevink Hansen og Marthe Karen Kampen satt bo. Kunstnerparet har valgt skogens stillhet framfor et hektisk kunstnerliv på Aleksander Kiellands plass i Oslo. |
| May-Britt Bjørlo Henriksen 954 33 557 maybritt@galleriekg.no |
| Skogen med alle sine nyanser av grønt og brunt setter en ramme rundt tunet denne høstdagen. Småbruket åpenbarer seg med et hvitt våningshus, en rød låve og et gammelt laftet stabbur kledd inn i røde bord. Stabburet som i dag på et forunderlig vis står altfor nært låven skaper et litt vridd inntrykk av hele tunet. Grønt gress og gamle busker gir et siste snev av sommer. I skogkanten bygges det en steingard. Det er idyllisk med utsikt over en mørk sjø, og skog så langt øyet kan se. |
| Vi befinner oss på Austmarka i Eidskog kommune. |
| - Jeg må bare dekke til noe med plast, så går vi inn. |
| Et nytt trefundament er plassert på en betongsåle ved siden av et uthus. Der skal det gamle stabburet få nytt liv og være med på å ramme inn tunet på en ny måte. |
| Regnet øser ned og Johannes Borchgrevink Hansen forteller at det dagen etter kommer en stor kran for å løfte stabburet over tunet. Den nye plasseringen vil gi en annen dynamikk, og skape en bedre visuell balanse på gårdstunet. |
 |
| KLINT INN TIL LÅVEN: Når dette leses er stabburet flyttet til andre siden av tunet. Ingen vet hvorfor, men spekulasjonene går på at det kan knyttes til en låvebrann på 50-tallet og gjenoppbyggingen av låven. |
| Johannes Borgchrevink Hansen er vokst opp på Finnskogen, bare sju mil fra Kampen gård, slektsgården til samboeren Marthe Karen Kampen. Han er kanskje mer vant til livet i skogen enn Marthe. Selv om både faren, bestefaren, oldefaren og tippoldefaren hennes er vokst opp her. |
| På spørsmål om ikke det er rart og stille å bosette seg der ute langt inne i skogen når de i flere år har bodd midt i Oslo, ser de begge mildest talt overrasket ut. Begge gir uttrykk for at de trives veldig godt. At her får de armslag til å drive med kunsten sin. Det at de søker ro for for seg og den lille sønnen sin, betyr ikke at de har gitt opp bylivet fullstendig. |
| - Vi er kanskje slik at vi sier ja takk, begge deler, for vi er mye i Oslo, men bor her, forteller Marthe Karen Kampen. |
| Det er en behagelig stemning i huset, og duften av kaffe og nystekte vafler gir en lun følelse av ro., som om huset selv ønsker en velkommen, til området som sakte men sikkert er blitt fraflyttet. Hvor de er de eneste fastboende på denne siden av sjøen. |
| Å trenge inn i livet |
| Johannes Borgchrevink Hansen er utdannet fra Kunsthøgskolen i Oslo 2005 - 2010. Innen kunstfag, med vekt på grafikk. Før det studerte han visuell kultur ved Høgskolen i Lillehammer. Han er en kunstner som står sterkt på egne ben, men er ikke ukjent med kunstnerlivet siden han er vokst opp i en kunstnerfamilie, hvor både mor, far og broren er utøvende kunstnere. |
| Han forteller at han alltid har vært glad i å tegne. |
| - For meg er det en måte å trenge inn i livet på. I meningen med livet. |
| For en som kommer inn utenfra merkes det med en gang at det er en spesiell dynamikk mellom de to unge kunstnerne. Der hvor Marthe er ordrik og intens, er Johannes tilsvarende ordfattig, men likevel gjennomtenkt og velformulert. |
| Marthe Karen Kampen er utdannet ved Kunsthøgskolen i Oslo 2007 – 2012, der det sies at hun vakte berettiget oppmerksomhet allerede på avgangsutstillingen med uvanlig modige og aparte verk. |
| - Jeg kunne nok ha jobbet med mange yrker, men kreativiteten i kunsten er grunnleggende. Det som er spennende med kunst i forhold til for eksempel design er at det er så utfordrende. Jo mer du går inn i det, jo mer forstår du at du ikke forstår. Det handler om menneskets kapasitet. Det å strekke seg, og gå framover. |
| Hun forteller at hun har en uro i livet som kunsten gir svaret på. At hun er grunnleggende nysgjerrig. |
| - Ja, ved å bale med slike store ting som kunst får jeg en opplevelse som man kanskje ikke hadde fått hvis man ikke drev med kunst. Om jeg lager noe dritt som gir meg en opplevelse, er det verdt det allikevel, sier Johannes |
| Johannes forteller at han ikke har klare ideer på det han gjør, men at han har en utforskende, nærmest insisterende tilnærming. At han gjennom tresnittet og tegningen får en opplevelse som resulterer i bilder. |
 |
| UTSTILLING: I september stiller Johannes Borgchrevink ut på Galleri EKG i Hamar. |
| Å jobbe så tett sammen fungerer godt, selv om de som personer og kunstnere er svært forskjellige. Mens Johannes skjærer med fine kniver i en treplate, driver Marthe med motorsag og øks. De mener de har en god dynamikk på tross av vidt forskjellig tilnærming til mediet. |
| Drømmen om et eget arbeidssted |
| Nye utsmykninger er på trappene etter utstillingene de nå skal ha hver for seg. Johannes har fått et utsmykningsoppdrag på Vetrinær-instituttet på Ås. De skal være festspillutstillere på Glogerfestspillene på Kongsberg. Men først skal de stille ut. Hver for seg. Marthe åpner neste helg en utstilling på Galleri 69 på Grünerløkka i Oslo, mens Johannes stiller ut sammen med Giske Sigmundstad på Galleri EKG på Hamar. Utstillingen på Hamar ble åpnetden 3. september. |
| - Det er artig å stille ut i skyggen av utsmykningen jeg hadde på Hamar Kulturhus. Det var en utsmykning som jeg fikk, men hvor vi jobbet sammen. |
| Johannes synes det var stor stas å oppskalere grafikk til å dekke en stor vegg i et hus som blir mye brukt. Utsmykningen av Hamar Kulturhus var med 25 meter lange og 4 meter brede veggmaleri. I prosessen innså han at det var en krevende jobb, og samarbeidet med samboeren ble en realitet. |
| Med alt som er på programmet i tiden framover er det noe av det viktigste og forhåpentligvis mest forløsende byggingen av et eget atelier. Begge har lengtet etter å ha et eget arbeidssted, noe de nå får når de bygger om låven. Så langt har de arbeidet på et av husets gjesterom, men de lengter etter den friheten det er å ha et et arbeidssted. Et sted å gå til, hvor de kan ha ha en noenlunde stabil arbeidsdag. |
| - Jeg føler at jeg har utviklet meg, jeg har fått inn flere element, og kan etterhvert tenke meg å utforske maleriet som teknikk. Noe jeg aldri har mestret, men som jeg ønsker å utforske når vi får på plass atelieret, forteller Johannes. |
| Han har nå begynt å skjære ut i form, og tenker å bruke det i tillegg til å tegne og de grafiske teknikkene. Han karakteriserer seg selv som litt skjødesløs i innsmøringen, og forteller at det gjør at samme trykket som en følge av det kan ha forskjellige uttrykk etter en flekk eller et fingermerke. |
| - Jeg bruker bestandig en treplate. Det må være heltre, som har litt motstand. Det er fint når treet fører deg. |
| I en hverdag hvor man bombes med informasjon og inntrykk, forteller Johannes at alt dette må bearbeides på en måte. Det er der kunsten kommer inn. Han forteller at han nesten alltid tegner. |
| - Tresnitt er et trangt medium. Ofte tenker jeg at det skal være en dobbelthet i det jeg gjør. At det går an å jobbe freskt med tresnitt. |
| Både Johannes Borgchrevink Hansen og Marthe Karen Kampen var begge representert på den store utstillingen av tresnitt Grafikk i femhundre år på Nasjonalgalleriet i 2015. |
| Uærbødig og spennende |
| Det var en annen av Galleri EKGs faste kunstnere, Giske Sigmundstad, som ønsket å stille ut sammen med Johannes Borgchrevink Hansen. |
| - Jeg synes det er morsomt å stille ut med ham. For jeg synes arbeidene hans er veldig spennende. |
| Giske Sigmundstad ble født 1965 i Bærum. Hun er utdannet ved Statens Håndverks- og Kunstindustriskole 1987-92, Oslo Tegne- og Maleskole 1986-87 og Fortman Studio i Firenze, Italia 1984-85. Sigmundstad er en rendyrket grafiker som lager etsninger i opplag. |
| Bildene hennes er litterære i sin visuelle uttrykksform. Hvert enkelt trykk forteller en egen historie. Karakteristisk for Sigmundstad er også hennes referanser til 50-tallet med en koloritt og mønstre som gir nostalgiske assosiasjoner. |
| - Borgchrevink Hansen går friskt løs på grafikken. Det er uærbødig. Det ligger i bunnen at han er en veldig god tegner. Det er veldig gøy med de unge som går for grafikk. De har ofte nye innfallsvinkler. Friske nye grep. |
| Johannes Borgchrevink Hansen har også hatt en separatutstilling i Kunstnerforbundet i tillegg til flere kollektive utstillinger. I 2013 ble han antatt til Statens Høstutstilling. I 2015 ble han innkjøpt av Nasjonalgalleriet. |
| - Grafikk kan fort bli litt låst. Det er mye motstand i materialet. De er speilvendt, og Borgchrevink Hansen tilfører en friskhet på en uærbødig måte. |
| Det er ikke bare Sigmundstad som har bitt seg merke i Borgchrevink Hansen. Borgchrevink Hansen og Kampen ble begge plukket ut av Mag. art Hilde Mørch til å være med på en utstilling hun kurerte for Bærum Kulturhus. |
| Utstillingen i Bæreum er et to-årig prosjekt som strekker seg fram til våren 2017, hvor kunstnerne presenteres forløpende og som er støttet av Norsk Kulturråd. Her presenteres unge, lovende kunstnere. Mørchs mandat var å finne gode kunstnere fra den unge garde, som hun tror vil markere seg og som vi vil få høre mer om i framtida. |
 |